Hørt om dansken som hatet svensken?

Av Christian Nicolai Bjørke

København, en kveld i januar. Snøværet ligger over de tomme gatene i Christianshavn-kvarteret, der blå, gule, røde og hvite hus trykker seg sammen for å få plass. Henrik Day Poulsen påstår han snakker like langsomt som dronning Margrethe, men både båndopptakeren og jeg sliter med å holde følge.

– Jeg kan ikke komme på noen vesteuropeiske land som har et så dårlig forhold som Danmark og Sverige, sier han til Vårt Land. Den kjente danske psykiateren ramser raskt opp. Portugal og Spania, Belgia og Nederland, England og Frankrike. Han rister på hodet.

Bakgrunnen er som følger: I november i fjor stengte Sverige grensene – for første gang siden 1952. Myndighetene var irriterte over at Danmark slapp igjennom flyktningstrømmen over Øresundbroa uten å registrere dem. Det utviklet seg til en ordkrig blant politikere og medier.

«Vi har nådd flyktningtaket. Det har Danmark ikke», sa den svenske justis- og migrasjonsministeren Morgan Johansson, som tidligere også hadde langet ut mot Danmarks annonser i aviser i Midtøsten der de oppfordret flyktninger til ikke å søke asyl hos dem.

Den danske statsministeren Lars Løkke Rasmussen svarte skarpt: «Det er ikke opp til svenskene å vurdere dansk utlendingspolitikk.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Iskaldt» er ordet som går igjen når man snakker om forholdet mellom landene. Fordommene om de onde danskene og de naive svenskene har igjen havnet på bordet.

– Det er helt ekstremt at klimaet mellom to så like land som våre har havnet helt på frysepunktet. Når jeg besøker Stockholm nå, svarer nesten alle meg på engelsk. Det er som om danskene er fra Venus og svenskene fra Mars, sier Henrik Day Poulsen.

Det går utover oss nordmenn også. Da jeg forsøkte å krysse grensa fra Danmark til Sverige, måtte jeg for første gang i mitt liv vise passet for å komme inn i et nordisk land. Men denne dagen startet ved en helt annen grense.

Svinesund, tidlig om morgenen. Tussmørket omgir gamlebrua. En oransje glipe i sørøst varsler om dagen som skal komme. Ute er det 15 kuldegrader. Midt på brua er asfalten skrapet fri for is og snø. «Sverige» står det med hvite, avlange bokstaver.

Til tross for at det er to måneder siden Sverige stengte grensene, er det ikke et menneske å se. Ingen med gul vest eller stoppskilt. Jeg er ikke overrasket. Siden jeg bor i Halden, kjører jeg ofte denne veien for å handle. Ingen har noen gang bedt om legitimasjon.

Snart blinker jeg meg inn på E6 og setter kursen sørover. Motorveien pløyer seg gjennom et landskap som gjennom århundrer har blitt vætet av blod. Litt lenger inn i landet ligger byer som har blitt plyndret eller satt i brann minst én gang: Skara, Falköping, Ulricehamn, Vadstena, Malmö, Ystad, Åhus.

Siden tidlig middelalder har Sverige og Danmark gått til krig mot hverandre 37 ganger. Tusenvis av bondegårder er brent. Titusenvis av mennesker drept. Fortsatt ligger det krigsbytte i danske og svenske museer, bibliotek og kunstsamlinger.

Det er glatt på veien gjennom Helsingborg. I radioen kommer det meldinger om biler som har havnet i grøfta. Iblant fremfører engasjerte radiolyttere lange enetaler i innringingsprogrammet «Ring P1». En kvinnestemme oppsummerer de fleste innleggene i to setninger: «Det är ju klart att dom har en kultur som inte passar inn med vår. Människan er ju säkert bra, men deras kultur passar inte in.» Hun snakker åpenbart om innvandrerne. Men for tida kunne det like gjerne handlet om danskene.

– Christel, husker du at Dansk Folkeparti for noen år siden foreslo å stenge grensa mot Sverige, og at vi lo av hvor absurd det var? At vi måtte ha med pass for å dra på jobb, liksom?

Moa Liew (30) og Christel W. Nisbeth (28) sitter bak et forheng i en fabrikkhall i Malmö og spiser frokost.

– De ville jo stenge alle grensene inn til Danmark, svarer venninnen.

– Ja. Det har de jo klart, da.

LES OGSÅ: Slik strammer Europa inn

Liew er svensk og bor i Malmö. Nisbeth er dansk og bor i København. Sammen driver de arkitektfirmaet Within Walls med kontorer i hver sin by, hvert sitt land.

Lenge pendlet de med tog over Øresundbron. Ja, den heter faktisk det. Med en dansk Ø som første bokstav i navnet og en svensk «bron»-endelse var navnet i seg selv en hyllest til det dansk-svenske broderskapet da den åpnet i 2000. Den skulle smelte Øresund-regionen sammen uavhengig av landegrenser og sørge for fri flyt av handel, arbeidskraft og mennesker. 75.000 mennesker krysser daglig med tog, bil og andre kjøretøy, 15.200 av dem er pendlere mellom Malmö og København.

12. november innførte Sverige grensekontroll ved den svenske stasjonen Hyllie, stoppet etter Øresundbroa. Neste dag tok Nisbeth toget som vanlig. For første gang måtte hun identifisere seg for å gå på jobb.

– Det var en historisk dag. En trist dag, sier hun.

Etter nyttår krevde Sverige også at alle reisende skulle ID-sjekkes før de reiste over broa. Transportørene ble truet med 50.000 kroner i bot hvis de slapp igjennom ID-løse. Danmark svarte umiddelbart og innførte grensekontroll til Tyskland. «Regjeringen vil ikke at Danmark blir den neste store flyktningdestinasjonen», uttalte statsminister Lars Løkke Rasmussen. Metallgitter sperret inngangen på togstasjonene. Politimenn med pistoler gikk gjennom togene.

Ingen av pendlerne var helt sikre på reglene, og da toget nærmet seg siste stoppested før broa, var det tilløp til panikk, forteller 28-åringen.

– Alle begynte å ta fram de ulike ID-kortene og spørre hverandre om man trodde de var gyldige og hva som ville skje hvis politiet tok deg uten ID. Det ble jo faktisk litt sosialt, sier hun og smiler skjevt.

– Hvordan opplevde du grensekontrollen?

– Det var fysisk intimiderende. Man sitter godt nede i stolene, og inn kommer to-tre politifolk, noen ganger med hunder, pistolene er i øyehøyde og vi rekker opp passet vårt. Vi føler jo oss som kriminelle, sier Nisbeth.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over for Nisbeth var at et privat, dansk sikkerhetsselskap tok bilde av alle ID-kortene med smarttelefonene sine. Hun sluttet å ta toget.

– Det er ubehagelig at mine ID-opplysninger blir avfotografert, og jeg vil ikke at det skal registreres hver gang jeg reiser på jobb. Det er personlig, sier hun.

Via en nettside for samkjøring har hun kommet i kontakt med to andre dansker som jobber i Malmö. Nå kjører de bil over broen. Svensk politi kaster knapt et blikk på ID-kortene og de vinkes raskt inn i nabolandet.

Den svenske journalisten og forfatteren Herman Lindqvist har oppsummert det historiske dansk-svenske forholdet i artikkelen «Danskhat – en stolt tradition här i Sverige»:

«Dansker anses å være individualistiske, mens vi svensker er kollektivistiske. I næringslivet heter det at danske sjefer bestemmer, mens i Sverige er det gruppen som bestemmer, alle beslutninger må forankres. I Sverige vil man unnvike konflikter, søker alltid konsensus.»

Han viser også til et intervju med Peter Lybecker, sjefen for den danske delen av Nordea:

«Innen jeg startet med fusjonsarbeidet som senere resulterte i Nordea, trodde jeg at det største skillet mellom svensker og dansker var språket. Nå vet jeg at det er den eneste likheten.»

Arkitektduoen Nisbeth og Liew har hatt mange politiske diskusjoner så lenge de har jobbet sammen.

– Vi er enige i mye, men det er også noe som skiller oss, sier Liew.

– Det med politisk korrekthet har vi snakket mye om. Som dansk har man kanskje mer frihet til å si noe provoserende for å starte en diskusjon. Som svensk tenker jeg fort: Du kan ikke si noe sånt!

– Hvordan tror dere flyktningkrisen og grensekontrollen vil påvirke forholdet mellom vanlige dansker og svensker?

– Det kommer ikke til å bli et hat mot svensker, men jeg tror dansker og svensker kommer til å bli litt mer fremmede for hverandre. Kanskje mer sånn som dansker og nordmenn er, sier Nisbeth.

Liew nikker.

– Som malmøbo opplever jeg at København i større grad er min hovedstad enn Stockholm. Det skal nok mye til før vi tar avstand fra danskene, sier hun.

Været er grått. Øresundbroa er grå. Som en sjøorm stiger den svakt opp fra svensk side, før den dukker under og blir til en tunnel som leder inn til det danske fastlandet.

Det lyser fra den andre siden. Der borte ligger altså Mordor, det onde riket fra Ringenes Herre. Det er Anders Lindberg, journalist og kommentator i den svenske avisa Aftonbladet, som trekker fram fantasilandet, som et eksempel på hva slags språk svenskene kan finne på å bruke om naboene.

– I Sverige framstilles gjerne Danmark som en anti-tese til humanitet, et sted hvor ingen respekterer menneskerettighetene. Forholdet mellom de to landene har forverret seg de siste årene, og det har med innvandringsdebatten å gjøre, sier han.

Det er spesielt tonen mellom politikerne i de to nordiske landene journalisten reagerer på.

– Det virker som det er lettere å innføre ID-kontroll over Øresund enn å ta opp telefonen og finne en felles løsning med danskene, sier han.

Lindberg opplever at politikere i begge land de siste 10–15 årene har brukt hverandre som hoggestabber for å skåre innenrikspoeng. Et eksempel er da en svensk blogger foreslo at plaster burde finnes i flere «hudfarger» enn beige. Det ble en stor sak i danske medier, og etter hvert engasjerte utenriksminister Kristian Jensen seg på Facebook:

«Er endnu en gang glad for at jeg ikke bor i Sverige …»

Uttalelsene skapte storm i Sverige, og Jensen måtte beklage.

– Slike ting kan jo ikke en utenriksminister si. Han kunne ikke sagt det samme om Tyskland, sier Drude Dahlerup, som er dansk, men bor i Sverige og er professor i statsvitenskap ved Stockholms Universitet.

Dahlerup mener at det som før i tida var vennlige, morsomme stikk til nabolandet, har «gått over i en ubehagelig debatt der svenskene blir beskyldt for å være politisk korrekte og naive, mens danskene blir beskyldt for å være fremmedfiendtlige og rasister.»

– Måten man omtaler det andre landet på de siste seks-sju årene har skapt dårlig stemning. Når da flyktningskrisen oppsto og det ble alvor, klarte ikke ministrene å samarbeide, sier hun.

– Tror du på et dårligere forhold mellom vanlige svensker og dansker?

– Dette foregår hovedsakelig på det politiske nivået. Svensker og dansker har stor respekt for hverandre, men det er klart man blir redd for at det skal smitte over på befolkningen med tida. Selv fornuftige dansker var av og til skadefro da Sverigedemokraterna fikk mer og mer makt, sier hun.

Dahlerup peker på et paradoks: Samtidig som konflikten har eskalert, har landenes flyktningpolitikk nærmet seg hverandre. Begge har nå grensekontroller inn i landet. Men begrunnelsene er forskjellige.

– Svenskene sier de ikke kan ta imot flere fordi de rent praktisk ikke klarer å integrere flere. Danmark, derimot, har en mer ideologisk holdning om at det ikke går an å integrere folk fra Midtøsten, sier Dahlerup.

Vel over på dansk jord bestemmer jeg meg for å sjekke ut grensekontrollen. Det lyser gult mot meg når jeg sklir ned rullebåndet til Spor 1 under Kastrup lufthavn. Plutselig er jeg helt alene mot ni sikkerhetsvakter.

Den mannlige vakta nærmest rullebåndet ser på passet mitt, så på ansiktet, før han avfotograferer alle opplysningene med smarttelefonen sin. Jeg merker at Christel Nisbeth har rett. Det er ubehagelig at all informasjonen i mitt pass nå ligger lagret på telefonen til en vilkårlig ansatt i et privat sikkerhetsselskap. Hva gjør han med det? Hvem har tilgang til opplysningene? Blir det noen gang slettet?

Det begynner å fylles opp med folk. En T-bane full av svenske pendlere har ankommet flyplassen. Pliktskyldigst drar de opp ID-kort og pass og slipper igjennom slusene.

En kvinnelig sikkerhetsvakt kommer bort til meg mens jeg tar bilder av kollegaen som slapp meg inn. Jeg har tidligere på dagen fått tillatelse fra Danske Statsbaner og fått ja fra mannen jeg tar bilde av. Det imponerer henne ikke. Hun påpeker at jeg ikke har lov å ta bilde av passene til folk. Når jeg spør om hun ser ironien i at hun klager på at jeg tar bilde av omslaget på et pass mens hennes kollegaer tar bilde av all informasjonen inni, har hun fått nok.

– Du forstyrrer arbeidet mitt. Vennligst trekk deg unna.

I samme øyeblikk kommer toget til Malmö inn på stasjonen. Stressa pendlere løper ned rullebåndet. Rett før toget går, stenger sikkerhetsvaktene slusene. De siste pendlerne hadde rukket toget hvis det ikke var for de gulkledde. Skuffet mumler de uhørlig og snur i skyvedøra.

Noen timer senere møter jeg altså den danske psykiateren Henrik Day Poulsen. Vi sitter på en av de eldste kafeene i Christianshavn, kvarteret som også huser mer beryktede Christiania. Poulsen har skapt debatt i Danmark med sitt innlegg «Hader Sverige danskere?» i Berlingske.

– Vi står og roper i hvert vårt hjørne og stemningen er nærmest hatsk. Jeg er ganske pessimistisk når det gjelder å finne en løsning i de nærmeste årene.

– Hva slags løsning ser du for deg?

– Jeg håper først og fremst at svenske politikere inviterer Sverigedemokraterna inn i det gode selskap. Det er et demokratisk problem hvis du sier at 30 prosent av befolkningen er noen idioter. På 90-tallet var det mange som sa det samme om Dansk Folkeparti. Jeg er veldig uenig med dem om mye, men vi må akseptere at mange har stemt på dem.

Poulsen forteller om hvordan han i barndommen på 1970-tallet fikk inn svensk TV og radio. At han elsket å høre på «Rakt över disc» med DJ Clabbe, som spilte disco, dance og poprock. At han som voksen har arbeidet flere år i Sverige og hele tida snakket dansk med sine svenske kolleger. Men på midten av 2000-tallet opplevde han altså at de ikke forsto. Eller ikke ville forstå.

– Det er en god kvalitet med Skandinavia, vi kan sitte på en bråkete kafé og lage et intervju på vårt felles språk. Det er totalt umulig i Sverige. Jeg opplever at de ikke viser vilje til å forstå hva jeg sier. Det er ergerlig om vi må begynne å snakke engelsk, for vår skandinaviske kultur handler også om vårt felles språk.

Day Poulsen tror Norge vil spille en viktig rolle framover – som meglingspartner. Hvis Norge vil, da, understreker han.

– Dere har stor troverdighet i både Sverige og Danmark, vi hører aldri noe negativt om Norge i mediene.

Vi reiser oss for å gå. Servitøren har glemt å føre drikke på regninga. Jeg forsøker å si ifra, men hun forstår ikke hva jeg sier. Til slutt må jeg slå over til engelsk.

På vei ut spør Poulsen om jeg har sett Broen, TV-serien der politiet i både Sverige og Danmark dras inn i en mordgåte når et lik blir funnet delt i to midt på Øresundbroa.

– Det er en veldig god serie, men den viser noe som ikke eksisterer, nemlig samarbeid mellom Danmark og Sverige, sier han.

Små snøflak legger seg lett i den lyse luggen hans. Han surrer skjerfet rundt seg.

– Så Broen er ikke bare fiksjon. Det er superfiksjon. (Vårt Land)

LES KOMMENTAR: Det bør gå kaldt nedover ryggen på oss (Hege Ulstein)