Historien som forsvant

En dag i 2010 sto Zhang Dazhong foran en sørgende skare på et hotell i Beijing. «Min mor døde for førti år siden, men ennå har jeg ikke holdt et anstendig minnemøte for henne», sa han med gråtkvalt stemme. På den blomsterdekorerte scenen hang et stort portrett av en alvorlig kvinne med svart hestehale. «Selv i dag vet jeg ikke hvor hun er gravlagt, noe som plager meg sterkt.»

Moren, Wang Peiying, arbeidet i mange år i regjeringens jernbanedepartement. Hun hadde sju barn. På 1950-tallet var det tillatt, men da Mao lanserte Det store spranget i 1958, erfarte hun hvor vanskelig det var å mette sju sultne munner. Bare med et nødskrik klarte de seg gjennom krisen. Derfor ble hun livredd da han få år senere kastet kineserne ut i Kulturrevolusjonen: «Formann Mao, innrøm dine feil!» I skrift og tale ba hun ham om å overlate roret til andre.

Naturligvis ble hun arrestert. De neste tre årene ble hun dopet med ukjente medisiner på et psykiatrisk sykehus. Sjubarnsmoren fikk ordre om å tilstå sine «forbrytelser», men nektet. I stedet gjentok hun sine anklager. Som straff brakk forhørerne kjeven hennes. Etter en «masserettssak» på Arbeidernes stadion i Beijing i 1970 ble hun dømt til døden og henrettet. «Hun var en varmhjertet kvinne», fortsatte sønnen mens tårene rant. 
«Hennes klippefaste standpunkt var helt korrekt. Hun sto for sannhet og rettferdighet.»

I et Kina som har til gode å ta et oppgjør med sin nære historie, var Zhang Dazhongs initiativ en dristig handling. Selv i dag tør de færreste utfordre makten ved å avdekke forbrytelser begått i sosialismens navn. Det er bedre å ligge lavt, se framover, nyte de materielle godene og glemme - hvis mulig. Men slett ikke alle er i stand til å glemme. Over hele landet arbeider engasjerte amatørhistorikere med å sette sammen bitene i små lokale puslespill. Andre er historikere av profesjon. Få yrkesgrupper i Kina har mer usikre arbeidsvilkår enn dem.

I Kina er den nære historien kommunistpartiets eiendom. Mens forskerne kan granske den fjernere fortid med forholdsvis stor frihet, bør de være forsiktige med å stikke nesen for dypt ned i den nyere tid. Derfor gjelder det å trå varsomt og ikke stille for ubehagelige spørsmål. For de autoriserte partihistorikerne består en viktig del av jobben av å fortie, omskrive og lyve. Resultatet er tragisk. Hvert år forlater flere millioner ungdommer skolebenken med mangelfulle historiske kunnskaper. Samtidig velger mange gamle kinesere å ta den virkelige historien med seg i graven. Det er best slik. Heller taushet enn ubehag.

Kommunistpartiets behov for å diktere historieskrivningen begrenser seg ikke til årene fram til Maos død i 1976. Også etter den tid har det demonstrert sin sterke sensurtrang, skjønt uten å lykkes helt. Partiets forhold til det blodige dramaet i Beijing i 1989 er et godt eksempel. Etter at flere hundre tusen demonstranter hadde okkupert Den himmelske freds plass i seks uker, valgte partiledelsen å knuse protestbevegelsen med våpenmakt. Ifølge offisielle tall ble mer enn tre hundre personer drept. Det virkelige antallet var trolig langt høyere. Amnesty International har anslått det til «nærmere ett tusen». De høyeste anslagene går ut på at opptil ti tusen mennesker ble drept.

Blant de mange foreldre som mistet en sønn eller datter, var filosofiprofessor Ding Zilin ved Beijing universitet. Om kvelden den 3. juni dro hennes 17 år gamle sønn hjemmefra for siste gang. Vitner har fortalt at han ble drept av opprørspoliti mens han var på vei til Den himmelske freds plass. Da Ding fikk vite hva som hadde skjedd, forsøkte hun å ta sitt eget liv. Senere fikk hun styrke til å stifte Tiananmen-mødrene, en organisasjon for etterlatte som var i samme situasjon som henne.

Siden den gang har Mødrene arbeidet utrettelig i håp om å få klarhet i det som skjedde, uten å få den minste hjelp fra myndighetene. Det eneste de har oppnådd, er å bli arrestert og trakassert av et regime som har valgt å legge lokk over historien.

I romanen «Fete år» skriver Chan Koochung om hvordan året 1989 ble visket ut av Kinas nyere historie. «Et år var dermed ute av syne. Var det forsvunnet?» For dem som opplevde det, ble det et varig minne. For alle andre forsvant det bare. «De hadde verken sett bilder eller lest rapporter, og det forelå ingen forklaringer fra familie, lærere eller venner.»

I håp om å tåkelegge sannheten skyr de kinesiske lederne ingen midler for å isolere kolleger som har falt i unåde. Hua Guofeng etterfulgte Mao som partileder i 1976. Fem år senere ble han avsatt. De neste årene og fram til sin død i 2008 ble han effektivt skjermet fra omgivelsene. Journalister og historikere som søkte myndighetene om å få møte ham, fikk enten nei eller ikke noe svar. En annen partileder, Zhao Ziyang, ble avsatt i 1989 på grunn av sin sympati med demonstrantene på Den himmelske freds plass. De neste årene tilbrakte han i husarrest. Før han døde i 2005, rakk han å lese inn sine memoarer på lydbånd. Opptakene ble senere smuglet ut av Kina og utgitt som bok.

Like påfallende er det at ofrene for Maos vanstyre sjelden hedres i det offentlige rom. I sin rystende bok «Scarlet Memorial. Tales of Cannibalism in Modern China» skriver historikeren Zheng Yi at de som ble drept i Guangxi-provinsen (under Kulturrevolusjonen), bør få sitt eget minnesmerke og sin egen minnehall. «Vi håper at navnene og fødsels- og dødsdatoene til ofrene vil bli gravert i de ti tusen granittsteinene utenfor hallen. Inne i den bør navnene til dem som ble drept og spist, bli risset inn på samme vis. Og vi håper at disse ord blir hogget i stein på plassen foran minnehallen: NEI, ALDRI MER!»

Ingenting tyder på at noe slikt vil skje i overskuelig framtid. De kinesiske kommunistenes overordnede mål er å beholde makten. Én måte å klare det på, er å tilby folk flest så mange materielle goder at de ikke finner grunn til å protestere. En annen er å undertrykke meningsmotstandere, omskrive historien og forvandle svart til hvitt. Desto viktigere er det at modige mennesker som Zheng Yi og andre fortsetter å grave og spørre. Med Leo Tolstojs ord: «De sterkeste av alle krigere er disse to: tida og tålmodigheten.»

Torbjørn Færøvik er forfatter og journalist

Dette er et utdrag fra boken «Maos rike - En lidelseshistorie», Cappelen Damm 2012.

IMPULSER

Midtens rike

Kinas storslagne fortid er tema for denne boka av Torbjørn Færøvik. Flere av hans tidligere bøker har handlet om Kina, men da har tyngdepunktet ligget i den samtidige reisen, med varierende innslag av historiske sveip. I «Midtens rike» er dette forholdet snudd på hodet. Fortsatt deler han med leseren opplevelser, anekdoter og menneskemøter fra sine rundt 60 reiser til Kina, men de utgjør en mindre del av de 623 sidene og han avslutter vandringen med Maos inntog i Beijing. «Hvis destinasjonen er Asia, skal det godt gjøres å finne en mer sympatisk og kunnskapsrik reisekompanjong enn Torbjørn Færøvik», skrev Dagbladets anmelder da boka utkom i 2009.

Buddhas barn

I «Buddhas barn» reiser Færøvik i Vietnam, Kambodsja, Thailand og Burma. Øverst i sekken ligger tre gode hjelpemidler: en nyansert observasjonsevne, historiekunnskap og -forståelse, samt en stor porsjon medmenneskelighet, skrev Ny Tids anmelder da boka utkom i 2006. «Torbjørn Færøvik er en kilde til lykke for enhver som reiser – i sofaen eller med fly.» Færøvik er ikke på besøk i landene, men hos menneskene som bor der. Han lytter, samtaler, ser og lærer, ikke så mye med turistens øyne, som med vennens, ifølge nyhetsmagasinet.

Livets elv

«Bedre reisefølge enn Torbjørn Færøvik får du knapt», skrev Dagsavisens anmelder da «Kina. En reise på livets elv» utkom i 2003. Den er en imponerende blanding av reisebeskrivelse, historieundervisning og folkelig fortelling, ifølge Turid Larsen. Færøvik har fulgt Kinas lengste og viktigste vannvei, Yangzi, fra Shanghai til kilden høyt oppe i de utilgjengelige fjellene i Tibet. En reise på 632 mil. Over tre måneder, eller mer nøyaktig, 99 dager, brukte han på å tilbakelegge en strekning som frakter ham gjennom landskaper befolket av 400 millioner mennesker. Det tilsvarer en tredjedel av Kinas befolkning.