Her i Israel vet man aldri helt hvor det neste angrepet vil komme

JAFFA (Dagsavisen): For å få et bilde av hvilken virkelighet man i Europa kan gå inn i, er det bare å ta en titt på sikkerhetsrutinene som er blitt så vanlige her i Israel i dag: Hver gang en skal noe så hverdagslig som å gå på et kjøpesenter, blir poser og sekker sjekket. For bomber.

En vet aldri helt hvor det neste angrepet vil komme. I dagene da selvmordsaktivistene kunne slå til flere ganger i uka, var det slik at en var lettet da en kom i live ut fra et måltid på en restaurant. Selv har jeg to ganger opplevd at bussen som kom etter den jeg selv gikk, har eksplodert. I et av angrepene var jeg blant de første på åstedet. Og jeg glemmer aldri mannen jeg så sitte, tilsynelatende avslappet, inntil et bussvindu. Men hans hode var blåst av.

Utover de menneskelige lidelsene, er det den politiske prisen som er verst. Jeg har dessverre sett det før. Slike angrep som de i Paris, vil trolig føre til to ting først økt rasisme og deretter en svekkelse av demokratiet. Stadig flere vil være mer villige til å akseptere et sterkt sikkerhetspoliti, økt avlytting og økt overvåking. Slik kan demokratiet begynne å glippe, og en vet ikke hvor det vil ende.

LES OGSÅ: I terrorens tid (Sverre Lodgaard)

Aldri før har Europa og Midtøsten vært knyttet så tett sammen som nå, og det som skjer i Midtøsten påvirker livene i Europa. Da blir det også viktig å skjønne bakgrunnen for den ekstreme islamismen.

For IS er logikken bak Paris-angrepet skjøre enkel: Hvis dere bomber oss i Syria, vil vi bombe dere i Europa. Men det hele går langt dypere. Politisk islam, eller islamisme, så sine første dager allerede i Egypt i 1928 da Det muslimske brorskapet ble dannet. Bevegelsen var inspirert av europeisk fascisme, men hadde som mål å redde muslimene fra Vestlig innflytelse, og bringe folket tilbake til sine ”autentiske” røtter. Kvinnefrigjøring ble sett på som en trussel.

Men det var først noen tiår senere – under møtet med de nå selvstendige arabiske statene – at man fikk en pervertering av islamismen. For å forstå denne virkeligheten, må en ta innover seg følgene av tiårene med brutal undertrykkelse. Diktatorene søkte bevisst å fremme hat, det være seg mot Vesten eller jøder, for å forsterke sitt eget grep om makten. En så det over hele Midtøsten, fra sekstitallet, og mange steder fortsatt i dag. Dette er brutaliserende og ødeleggende. Og skaper ikke grunnlag for demokrati.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I en slik politisk kultur, der toleranse knapt har eksistert, har islamister søkt å være enda mer ekstreme. Og tross forsøket under Den arabiske våren, har den arabiske verdenen ennå ikke løst problemene med denne undertrykkende politiske kulturen. Men vel så trist er det at heller ikke Europa har lært: I årtier samarbeidet Vesten med diktato-rer som Egypts Hosni Mubarak fordi han garanterte stabilitet. Til det eksploderte i 2011. Og i dag støtter Vesten igjen arvtakeren Abdel Fattah al-Sisi kun fordi han lover stabilitet. Selv om hans undertrykking igjen avler en ny generasjon ekstremister.

For ekstreme islamister har de siste to ukene vært gode dager. Først ble et russisk fly styrtet i Sinai, med 224 drepte. Deretter i Beirut ble ytterligere 44 mennesker myrdet i to selvmordsangrep. Så kom Paris. I Midtøsten har volden lenge vært av et annet om-fang. Flere hundre tusen er drept bare i Syria alene. Og mange i Midtøsten kritiserer hvordan så mange er opptatt av drapene i Paris, mens man knapt la merke til for eksem-pel selvmordsaktivistene i Beirut bare 24 timer tidligere. Likevel er angrepet mot Paris annerledes. For i motsetning til i Egypt og Libanon, der ekte demokrati ikke finnes, blir angrepene mot Frankrike også et angrep mot demokratiet.

LES OGSÅ: Hva er IS og hva vil de?

Alt tilsier at det vil komme flere store angrep, ikke bare i Frankrike, men også ellers i Europa. Balansegangen mellom individets frihet og rikets sikkerhet vil bli forskjøvet, og vi vil få krav om flere sikkerhetstiltak for å stanse angrepene. Hvis ikke etter dette angrepet, så etter det neste. Og på ett felt vil islamistene kunne vinne. For ikke bare vil vi kunne få et samfunn som vil være mindre demokratisk og mer preget av overvåking, vi vil også kunne få mer konflikt og rasisme. Akkurat slik de ønsker det. Det deprimerende spørsmålet en da må stille seg er om demokrati er et styresett som kun vil fungere under fred og fordragelighet, eller om det også vil overleve under sterkt press.

Det skal ikke utelukkes at folkene i Midtøsten faktisk kunne ha greid overgangen til demokrati hadde det ikke vært for de ekstreme islamistene. Folk flest ønsker ikke virkeligheten som de ekstreme islamistene tilbyr. Og sant nok, Midtøsten har i de siste årene vært gjennom mange revolusjoner. Likevel er det én revolusjon som aldri er forsøkt. Og det er revolusjonen som setter forsoning og fred øverst. Det er ikke ytterligere krig, men heller fred som vil revolusjonere Midtøsten. Det regionen trenger er at flere åpent hevder at fred og forsoning er et mål i seg selv.