Her går skillene i utenrikspolitikken

VALG: Norsk utenrikspolitikk ligger fast, lyder mantraet. Men det er noen forskjeller mellom den røde og den blå blokken.

Den internasjonale debatten om et mulig angrep på Syria har skapt diskusjon også i den norske valgkampen. Men før Syria-spørsmålet kom opp for fullt, var utenrikspolitikken nesten fraværende i den norske valgkampen – som vanlig.

Ikke noe skille

Det er ikke fordi internasjonale spørsmål ikke engasjerer, men fordi det ikke lenger går et klart skille mellom innen- og utenrikspolitikk, mener utviklingsminister Heikki Holmås (SV).

– All innenrikspolitikk er også utenrikspolitikk. Det finnes ikke én innenrikspolitiker i dag som ikke må forholde seg til internasjonale spørsmål, sier Holmås, og viser til hvordan det globale klimaproblemet griper inn i lokalpolitikken, hvordan EØS-regler kan endre utformingen av norske trygderettigheter og den høyaktuelle diskusjonen om vestlige land skal bombe i Syria-krigen.

Holmås påpeker at en rekke saker som har dukket opp i løpet av valgkampen angår utenrikspolitikken og hvordan Norge forholder seg til verden.

– Forskjellene mellom partiene er for eksempel blitt tydelige i diskusjonene om det er greit å gå til angrep på et annet land uten FN-mandat, sier Holmås.

Syria

Erna Solberg skapte debatt da hun i Dagsavisen denne uka sa at det ikke er hundre prosent sikkert at man må ha et FN-mandat for at det skal være folkerettslig riktig med intervensjon i Syria.

Ine Eriksen Søreide (H), leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, viser til at dette er det samme budskapet Høyre har hatt siden spørsmålet kom opp, og at det i Stortinget er enstemmighet om behovet for folkerettslig forankring for enhver potensiell militær intervensjon.

– Men man må også diskutere hva man gjør, ikke nødvendigvis fra Norges side, men fra verdenssamfunnets side, dersom virkemidlene for å finne en politisk løsning i FN blokkeres. Det må man ta en konkret vurdering av i hvert
enkelt tilfelle, og det er også et spørsmål om moralsk ansvar og legitimitet, sier Eriksen Søreide.

Hun påpeker at det lenge har vært en bred konsensus i det meste av norsk utenrikspolitikk, og at det har tjent Norge godt.

Enige

Frps utenrikspolitiske talsperson, Morten Høglund, mener at en viktig forklaring på at utenrikspolitikk ikke diskuteres så ivrig som andre temaer i valgkampen, er både at partiene langt på vei er enige om de store sakene, i tillegg til at utenrikspolitikk ikke angår folks hverdag i like stor grad som andre politikkområder.

– Den delen av utenrikspolitikken der Frp vil tenke annerledes og gjøre en forskjell, som for eksempel det norske fredsengasjementet i en rekke land, er ikke noe som den vanlige mann og kvinne i Norge vil merke i særlig stor
grad, sier Høglund.

utenriks@dagsavisen.no

 

Dette skiller de røde og de blå

1) Hva er viktig for ditt parti i utenrikspolitikken?

2) Hva skiller ditt parti fra andre?

 

Morten Høglund, Frp, utenrikspolitisk 
talsperson:

1) Å ivareta Norges sikkerhet og norske interesser og sørge for at vi forblir et fritt og sikkert land er det viktigste for enhver norsk regjering. De store linjene i utenrikspolitikken vil ligge fast med Frp i regjering, men det er deler vi vil gjøre litt annerledes. Det utstrakte fredsarbeidet og den kontakten Norge pleier med visse bevegelser i Midtøsten er eksempler der vi ikke vil være like framoverlent. Vi tror ikke Norge har forutsetningene for å spille en så stor rolle som tidligere regjeringer har gått inn for, det er verken riktig eller naturlig. Vi vil derfor være varsomme med å påta oss altfor mange fredsengasjementer.

Når det gjelder bistand vil vi også jobbe annerledes, men selv om vi går inn for kutt vil den norske bistanden selv med oss være blant de høyeste i verden. Vi vil konsentrere bistanden til færre land og er mer kritisk til FN som kanal for norsk bistand. Vi vil fase ut den direkte bistanden til enkeltstater og heller fokusere på helse - og utdanningsrettet bistand, som vaksineprogrammet Norge er dypt involvert i. Framfor alt vil vi jobbe for å hjelpe utviklingsland til å delta i verdensøkonomien gjennom tollettelser og å overføre teknisk kompetanse til utviklingsland. Fattigdom bekjempes gjennom å skape arbeidsplasser og handel framfor bistand.

2) Vi vil begrense innvandringen til Norge, men jeg kan ikke se at disse endringene skulle tilsi at vårt forhold til andre land endres. Frps utenrikspolitikk vil ikke medføre noen revolusjon, eller en u-sving, men heller en justering i forhold til dagens nivå. Det er ingen grunn til å si at Norge vil trekke seg tilbake med Frp i regjering. Vi er en del av verden og vi er avhengig av den, men vi har litt mindre tro på at norsk engasjement kan gjøre den forskjellen vi vil se skje i verden.

 

Heikki Holmås, SV, utviklingsminister:

1) Bistand er et helt sentralt område i SVs utenrikspolitikk. Det går en klar skillelinje her mellom oss som mener vi skal gi en krone av hver 100-lapp vi tjener til utvikling, og høyresiden som mener vi skal bruke mer på de rike i Norge. Høyresiden argumenterer for å kutte i støtten til verdens fattigdom fordi de mener pengebruken ikke er effektiv nok, men jeg har aldri hørt en høyrepolitiker si at vi skal kutte i bevilgningene til politiet eller helsevesenet fordi de ikke fungerer bra nok. SV mener det er viktig at Norge med vår kompetanse og ressurser, bruker det til å angripe årsakene til fattigdom gjennom fordelingspolitikk og omfordeling av makt.

Klimaendringene er en annen høy prioritet. Det er SVs fortjeneste at sikkerhetspolitikk ikke bare handler om våpen og militærstyrker, men også om andre store utfordringer som truer vår eksistens. Norges egen oljepolitikk har betydning for hvordan klimaet i verden utvikler seg. Utslippene fra brenning av norsk olje og gass er like stor som utslippene fra hele Afrika til sammen, og derfor betydelige for verdens klima. Klimaendringene er et globalt problem som krever at vi handler lokalt.

2) En FN-ledet verdensorden er viktig for SV. Mens Frp snur ryggen til verden med angrep på flyktningkonvensjonen og innstramminger i innvandrings- og asylpolitikken, vil SV følge FNs anbefalinger og respektere internasjonale konvensjoner.

 

Ine Eriksen Søreide, Høyre, leder av Stortingets utenrikskomité:

1) Høyre savner en mer aktiv Europa-politikk. Vi har et EØS-medlemskap som gir oss mange muligheter, men også begrenser oss i den forstand at vi ikke sitter rundt bordet der beslutningene tas. EØS er vår livline til Europa. Vi er helt avhengig av den tilgangen vi har til det indre marked. Der er også våre nærmeste naboer som vi har et nært interesse- og verdifellesskap med, og det er naturlig at vi har et nært samarbeid.

Men Norge må bruke handlingsrommet mer til å ha en viss innflytelse og bidra til fellesskapsløsningene. Nå kommer den norske Europa-politikken på etterskudd. Vi klarer ikke å se flere år fram i tid, og se utviklingstrekkene som vil prege EU. Bare de store endringene som følge av Lisboa-traktaten har ført til at Norges tilgang har forandret seg: De organene vi har hatt en formell tilgang til, har mistet innflytelse til organer der vi ikke har tilgang.

Norge må derfor jobbe på andre områder. Å delta på de uformelle ministermøtene, der vi bruker mye ressurser på å få tilgang, er en ypperlig arena for å påvirke. Det er arbeidsmøter der ting kommer opp til diskusjon før de formelle lovgivningsprosessene er i gang, man kan fange opp saker og knytte kontakter. I regjeringen er Utenriksdepartementet aktive overfor EU, men fagstatsrådene holder seg hjemme stort sett.

2) Også i utviklingspolitikken vil vi ha endringer. Vi holder fast på at vi skal holde et høyt nivå på bistand, men vi er mer opptatt av resultatene enn om vi ligger rett over eller rett under én prosent av BNP. Vi ønsker dessuten å satse mer på utdanning. I 2007 fjernet regjeringen utdanning fra listen over prioriterte områder i bistanden. Norge har tatt en veldig bra lederrolle på helse. Det må vi også gjøre på utdanning. Vi mener det er mulig å prioritere begge deler. Klima og skog står for høye andeler av bistandsbudsjettet, og det er et eksempel på at det går an å ha flere tanker i hodet på en gang.

 

Espen Barth Eide, Ap, utenriksminister:

1) Utenrikspolitikkens formål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Regjeringen er opptatt av å bygge internasjonale normer, sterke institusjoner og fremme fellesgoder gjennom utenrikspolitikken. Det vi anser som god oppførsel her hjemme og bra for oss, må også gjelde ute. Å jobbe for en bedre organisert, FN-ledet verdensorden er ikke noe dill, men «hard core» sikkerhetspolitikk, og viktig for et lite land med en liten befolkning. Samtidig blir verden stadig mer regionalisert, og det er en utenrikspolitisk ambisjon å gjøre oss mer interessante både i Sørøst-Asia og i Afrika. Vi har blant annet stått i front for å bistå Myanmar i overgangen fra autoritært styre.

I tillegg er vi grunnleggende spesialisert, vi er store på energi, både fornybar energi og olje og gass, kompetanse som de store framvoksende økonomiene etterspør. Vi er også verdensledende på god økonomisk styring og bistanden går i stadig større grad vekk fra mer tradisjonell stat til stat-bistand og over til kompetansebygging innenfor forsvarlig forvaltning og beskatning av for eksempel naturressurser.

2) Regjeringens utenrikspolitikk er konsistent og tydelig. Vi inntar klare, selvstendige standpunkter som når vi for eksempel ikke følger EUs terrorlister. Vi har videreutviklet integreringen mot Europa samtidig som vi tar klare standpunkter mot EU når nasjonale interesser krever det. Mitt inntrykk er at Høyre er for EU uten å beholde hånden på rattet. I løpet av den rødgrønne regjeringsperioden har Norge beveget seg tydeligere mot folkeretten, inntrykket er at opposisjonen ikke er like tydelig. De små urolighetene på det utenrikspolitiske feltet i denne regjeringen er ingenting sammenlignet med uenighetene i den forrige regjeringen når det gjaldt Irak i 2003. Opposisjonen virker også langt mer splittet på et av områdene der norsk utenrikspolitikk spiller en stor rolle, i Midtøsten. Her framstår Høyre inkonsistente innad i partiet, mens Frp prater mye om Israel, men langt mindre om Palestina.