Skipet Donau tok 26. november 1942 530 norske jøder til utryddelsesleirene. 767 ble deportert. Kun 30 overlevde. FOTO: GEORG W. FOSSUM/NTB SCANPIX

Har vi lært?

Vi løftet ikke en finger da massearrestasjonene av de norske jødene fant sted for 70 år siden.

I går var det nøyaktig 70 år siden massearrestasjonene av de norske jødene fant sted, og som kulminerte med uttransportering til konsentrasjonsleirene, og for de fleste døden i gasskamrene i leire som Auschwitz. Hele dette nærmest uvirkelige stykke norsk historie skjedde uten at norske medborgere forsøkte å forhindre grusomhetene.

Derfor var det en betimelig unnskyldning vår statsminister ga de norske jødene den bitende kalde Holocaustdagen fredag 27. januar for ni måneder siden. For vi må som folk ta innover oss at vi knapt løftet en finger da 532 jøder og landsmenn rått og brutalt ble stuet om bord i troppetransportskipet Donau, for å bli skipet til den sikre død i utryddelsesleiren Auschwitz. Denne beklagelsen burde kommet for tiår siden.

 

- Uten å frata nazistene ansvaret, er det tid for å se at politifolk og andre nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord, sa statsministeren til de frammøtte på den historiske Akershuskaia, der altså troppetransportskipet seilte ut med 532 jøder om bord den skjebnesvangre 26. novembermorgenen i 1942.

Ordens- og kriminalpolitiets rolle under unntakstilstanden i Oslo og Trondheim og den norske jødeaksjonen i 1942 er lite utforsket. Den store arrestbølgen av norske jøder startet natt til 26. oktober, nøyaktig en måned før uttransportering med Donau. Aksjonene var som mange ikke vet temmelig nøye koordinert gjennom et samarbeid mellom tyske SS og norsk politi og lensmannsetat, og uten at folk flest brød seg, slik Jonas Lie-biograf Bernt Rougthvedt og Holocaustforskerne Matthew Kott og Terje Emberland viste det i en kronikk i Bergens Tidende 12. mai i 2009.

 

Dette vet Samuel Steinmann, den eneste overlevende norske jøde fra Auschwitz-tida. Han var til stede på Akershuskaia denne kalde fredagen. Hans historie er kjent. Jeg har lyst til å fortell om en annen Samuel, som var med Samuel Steinmann om bord på dødens skip, men som er mindre kjent. På den måten vil jeg illustrere hvorfor statsministerens tale var så betimelig, og så nødvendig, for at vi som nasjon ikke igjen skal møte ondskap og totalitære krefter med den likegyldighet vi viste overfor jødiske landsmenns skjebne under okkupasjonen.

 

Gudbrandsdalen 26. oktober: Alt virker fredelig og stille på det lille småbruket til den jødiske familien Karpol, da de går til sengs for natten. Plutselig blir familien vekket av et fryktelig rabalder. Inn kommer lensmannen i Sør-Fron, som familiens overhode, Gerson Karpol, tidligere hadde hatt et greit forhold til. Men nå kommer han for å arrestere dem, fordi de har en annen tro enn sine sambygdinger. Samuel Karpol, som også er bonde, blir arrestert. En måned senere sitter han stuet sammen med Samuel Steinmann og 530 andre jøder på Donaus underdekk.

 

Karpolfamilien kom til Gudbrandsdalen som flyktninger på 1890-tallet fra det som den gang ble kalt Lettland ved Østersjøens kyst. I Sør-Fron i Gudbrandsdalen, hvor familien etterhånden slo seg ned, ble man ikke uten en snev av misunnelse raskt klar over at dette var driftige og dyktige folk. Da krigen kom til Norge 9. april i 1940, eide Gerson Karpol ikke mindre enn tre småbruk som han drev forbilledlig. Sønnen Samuel var også bonde. Men han virket også en tid som korrespondent for Bondepartiavisen Laagen.

 

Samuel Karpol vendte imidlertid hjem til sin farsgård ved krigsutbruddet. Det gjorde også datteren Klara fra sin kontorpost i Oslo, for å pleie sine nå gamle og syke foreldre, Gerson og Jette Karpol. Det samme gjorde deres søster Ester, som til daglig var bestyrer av et jødisk barnehjem i Oslo.

Samuel Karpol levde bare kort tid i Auschwitz. Der ble han som tusener av andre jøder gasset i hjel. Også søstrene Ester og Klara ble arrestert av den ivrige Fron-lensmannen. Det var det siste foreldrene Gerson og Jette Karpol så av sine barn. Alle tre barna ble ofre for likegyldighetens herjinger. Lensmannen puttet også auksjonshonoraret for Karpols eiendeler i egen lomme. Så lenge krigen varte, var det en ikke-sak. Det forunderlige er at det var det også i 60 år etter krigen, til professor Tore Pryser tok tak i saken og fikk laget en minnestund.

 

Rettssaken mot lensmannen fant sted i Sør-Fron i mars 1946, i bygdas kommunelokale. Sorenskriveren, som var fagdommer i saken, var en tidligere Høyre-mann og ordfører i Lillehammer. De to meddommerne var gårdbrukere. Herredsretten viste med en gang stor forståelse for lensmannen. En rekke av vitnene som var innkalt, deriblant lokale Milorgfolk, ga også lensmannen gode skussmål. Et sandkorn i skoen var nå det med dette auksjonshonoraret.

Domsslutningen ble mild tatt i betraktning at lensmannen hadde bistått med å utslette en hel familie; tap av lensmannsjobben og 2000 kroner i bot. Så vidt vites fikk ikke en eneste norsk polititjenestemann noen dom etter krigen, så fremt de ikke sto i NS. Det gjorde Fron-lensmannen. Men i dommen står det at han «foretok arrestasjonene av familien Karpol så hensynsfullt som mulig, og at det ikke kan ligge ham til last at Karpols ikke vendte tilbake». I praksis ble lensmannen kun dømt for NS-medlemskap, og ikke for sin delaktighet i jødedeportasjonen.

Hva har denne historien lært oss? Den har lært oss at unnfallenheten i forhold til ondskap og brutalitet ikke straffer seg veldig mye. At vi egentlig ikke tok et oppgjør med oss selv som folk under landssvikoppgjøret etter krigen. Vi tok bare et oppgjør med NS. Derfor var Jens Stoltenbergs ord på Akershuskaia forrige fredag mer enn viktige. Som han sa: - Svikter vi andre, svikter vi oss selv!

Og da bederves vi som nasjon og som enkeltindivider. Vi mister vår verdi, også i egne øyne.

Terje Carlsen er sosiolog og skribent

 

IMPULSER

Moritz Rabinowitz

Arne Vestbø har skrevet biografien (2011) om den jødiske forretningsmannen og samfunnskritikeren Moritz Rabinowitz fra Haugesund. Rabinowitz kom til Norge som 14-åring i 1901. Ti år senere åpnet han en klesbutikk i Haugesund. Etter hvert som bedriften økte i størrelse, etablerte han butikker og konfeksjonsfabrikker langs hele kysten. I 1940 hadde Rabinowitz 250 ansatte og egen privatsjåfør for limousinen. Han forfattet mange hundre aviskronikker, debattinnlegg og leserbrev som advarte mot framveksten av nazismen, og sendte telegrammer til blant andre Roosevelt og Chamberlain der han ba dem redde Europas jøder før det var for sent. Da nazistene inntok Haugesund 10. april 1940, sto han øverst på Gestapos arrestasjonsliste. Rabinowitz flyktet, og med hjelp av venner og bekjente klarte han å holde seg skjult i seks måneder. Men i desember 1940 ble han arrestert. 22. mai 1941 ble han deportert med fangeskipet MS Monte Rosa. Han døde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i februar året etter. Resten av hans familie ble utslettet i nazistenes konsentrasjonsleire.

 

Ruth Maier

I «Ruth Maiers dagbok – En jødisk flyktning i Norge» (2007) har Jan Erik Vold samlet, redigert og oversatt Ruth Maiers dagbøker og brev, i tillegg til å samle inn bilder, tegninger og andre illustrasjoner. Dessuten har han skrevet forord, etterord og små introduksjoner til kapitlene. Ruth Maier skrev dagbøker fra hun var 13 år. Allerede fra starten framstår hun som en intelligent og bråmoden kunstnersjel, med litterære ferdigheter langt over gjennomsnittet. Hun leser de store tyske klassikerne, analyserer samtidens storpolitikk, filosoferer over livets viderverdigheter, bekymrer seg for utseendet og funderer på hva hun skal bli når hun blir voksen. Ruth, i likhet med «Kathe», som Espen Søbye har skrevet en kritikerrost biografi om, gikk om bord i Donau november 1942. Kathe var 15, Ruth rakk å bli 22 år før hun ble drept i Auschwitz 1. desember 1942.