Har endret NATO-sjefens rolle

Det er ennå en måned til Jens Stoltenberg overtar lederjobben i NATO, allerede har han fullt opp med å sette seg inn i forsvarsalliansens mange problemer: Russland, Midtøsten, Afghanistan, uenighet om opprustning i Europa - utfordringene er mange og uenighetene store.

I tillegg må Stoltenberg finne en måte å gjøre NATO-toppjobben til sin egen. Hans forgjenger i sjefsstolen har lagt store føringer for jobben.

Kompromissløs

- Fogh Rasmussen har profilert generalsekretærrollen mer enn tidligere generalsekretærer. Han opptrer som en slags felles utenriksminister for NATO-landene, og fører en meget skarp linje. Det ser vi særlig nå overfor Putin med tanke på konflikten i Ukraina, sier Poul Vuillaume, NATO-historiker ved Københavns universitet, til Dags­avisen.

Vuillaume mener Fogh Rasmussen regelmessig kommer med uttalelser som ikke har full støtte blant NATO-medlemmene, og i så måte oppfører seg som en politiker mer enn det han egentlig skal være: diplomat.

NATO-generalsekretærens rolle er å koordinere alliansens politikk gjennom å megle fram enighet medlemslandene imellom.

Ole Wæver, professor i internasjonal politikk ved Københavns universitet, mener Fogh Rasmussen hadde startvansker, men at han har vokst inn i rollen.

- De første årene gikk han regelmessig for langt og trodde han skulle lede utover hva det det var dekning for. Likevel må hans periode sies å være en suksess. Han klarte å holde NATO som en relevant organisasjon på tross av ganske dårlige vilkår, sier han til Dagsavisen.

Formet rollen i eget bilde

Her hjemme har utnevnelsen av Stoltenberg fått mye oppmerksomhet, og mange lurer på om han kan ta NATO inn i en ny tid. Det er spekulert hvorvidt han blir bundet av rollen, eller om han klarer å sette sitt personlige preg på jobben som generalsekretær.

- Man kan forestille seg at Stoltenberg ikke vil være like tydelig og direkte som Fogh Rasmussen, men det blir interessant å se hvordan han følger opp, sier Vuillaume.

Seniorforsker Nina Græger ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) viser til at Fogh Rasmussen definitivt gjorde rollen til sin egen - på godt og vondt.

- Han er kjent for å være effektiv og drive beslutninger gjennom, og han tar ikke nødvendigvis hensyn til alle lands innvendinger. Han får ting gjort, sier hun.

Dermed kan man si at det som er hans styrke også er hans svakhet, mener Græger.

Ole Wæver tror Jens Stoltenberg bør være forsiktig med å være like krass som forgjengeren har vært.

- Fogh Rasmussen tror for ofte på det han sier, særlig når det kommer til Russland. Det har vært med på å skape den nåværende situasjonen. Stoltenberg må levere retorisk, men samtidig forholde seg til virkeligheten, sier Wæver.

Men nettopp Fogh Rasmussens utbasunerende og bastante linje kan være et planlagt grep for å endre generalsekretærens rolle.

- Slik jeg kjenner Fogh Rasmussen vil jeg si det er en bevisst strategi at han har formet rollen på denne måten. Han har skjerpet retorikken slik at det blir lagt en skarpere linje for etterfølgerne hans, sier Poul Vuillaume.

Upopulære avgjørelser

USA er det mektigste landet i NATO både målt i forsvarsevne og militære bidrag til operasjoner, og har hatt en de facto lederrolle i forsvarsalliansen siden oppstarten. Om Stoltenberg ikke vil bli en nikkedukke for USA, må han sørge for at bekymringer over de skrantende europeiske forsvarsbudsjettene tas på alvor, tror Græger.

- Stoltenberg må sørge for at USA oppfatter NATO som politisk og militært relevant slik at de vil fortsette å bidra. Det betyr at en bedre byrdefordeling må tas på alvor, en stor utfordring for pressede europeiske økonomier.

Ole Wæver tror ikke Stoltenberg skal være redd for å ta upopulære beslutninger. Han er valgt for å være en sterk leder, mener han.

- Tyskland og USA er ofte uenige, så han blir nødt til å ta upopulære avgjørelser av og til. Men stormaktene vet at om man vil ha et sterkt NATO må man velge en sterk leder - selv om det har sin pris, sier han.

iver.kleiven@dagsavisen.no