Frykter borgerkrig i Kongo

I helgen ble minst åtte drept i protester mot president Joseph Kabila i Kongo. Kabila har hatt makten siden faren hans, Laurent Kabila, døde i et attentat i 2001. På tross av at grunnloven begrenser antall gjenvalg en president kan ta, nekter Kabila å gå av.

Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), mener det er tre mulige scenarioer for Kongo framover: fortsatt uro og misnøye, et kompromiss mellom Kabila og opposisjonen – eller borgerkrig.

– Det finnes ikke en perfekt løsning, sier Bøås.

– Usikkerheten i Kongo er stor og knyttet til et presidentvalg som aldri blir noe av, mener han. Folk blir mer og mer frustrerte, og tar til gatene for å demonstrere.

– Hadde Kabila levert, kunne han ha sittet så lenge han vil. Det er en stor sosioøkonomisk frustrasjon. Kongoleserne vet hvilke enorme rikdommer landet sitter på, sier Bøås.

De store naturressursene har kun kommet utenlandske selskaper og en liten politisk og økonomisk kongolesisk elite til gode, mener han.

– Verdens dyreste valg

Ifølge den nye grunnloven fra 2006, var Kabila ferdig som president da hans andre presidentperiode utløp 31. desember 2016. Kabila inngikk en avtale om å holde valg i 2017, men valget ble nylig igjen utsatt – denne gangen til 2019.

– Det er utrolig vanskelig å si noe om når Kabila kommer til å gå av, men før eller senere må han det. Han får ikke endra grunnloven, sier Bøås.

– Sammensetningen i parlamentet blir ikke endret før et nytt valg, og det er grenser for hvor mange han klarer å kjøpe, mener Bøås.

Skal Kabila gå av, må opposisjonen komme med et tilbud som sikrer presidenten og hans familie. Både de og andre rundt ham er livredde for hva som vil skje med dem hvis Kabila går av, mener Bøås.

Et annet problem er at ingen har en skikkelig plan for hvordan valget skal avholdes. I 2006 og 2011 betalte det internasjonale samfunnet for valget.

– Kongo er verdens dyreste land å holde valg i, sier Bøås. Grunnen er dårlig infrastruktur og mangelen på en folketelling.

– Kabila sier at Kongo må ha en folketelling, men han gjør det nok ikke fordi han vil gjennomføre et perfekt valg, sier han.

Likevel er det et godt poeng, mener Bøås.

– Siste folketelling var i 1958. Hvordan avholder man et ordentlig valg i et land du ikke aner hvor mange bor i, spør han.

Det er elefanten i rommet, ifølge Bøås. Ingen har lyst til å snakke om det, og demokratiaktivister avfeier at det er et problem.

– Man må få på plass helt basale dataer, men en folketelling i Kongo kan ta fem år. I mellomtiden må man finne en overgangsløsning.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Redd for borgerkrig

Kongo har aldri hatt en fredelig og demokratisk maktovertakelse siden landet ble uavhengig fra kolonimakten Belgia i 1960.

– I fjor høst var mange redde for at det skulle bryte ut en større borgerkrig i Kongo, men det roa seg ned fram mot jul, sier Bøås.

Han frykter både borgerkrig og fortsatt politisk uro.

– Det er kamper, store flyktningmasser og humanitære kriser i Kongo, sier han.

Det største håpet er den katolske kirka, som Bøås mener har størst sjanse for å få på plass en ny avtale.

– Hvis noen kan få det til er det dem, de er de eneste med nok tillit blant partene, sier Bøås.

Han tror ikke andre utenfor Kongo bør blande seg.

– Det har blitt prøvd av blant annet FN siden 90-tallet. De fleste utenlandske aktører skjønner ikke kongolesisk politikk, mener Bøås.

– Det beste man kan gjøre er å støtte opp under den katolske kirken og andre demokratiske aktører i Kongo som har som utgangspunkt at man må finne fram til et kompromiss.

Les også: Shimon Peres hjalp Joshua French hjem

Stenger SMS og internett

I forkant av søndagens demonstrasjoner stengte myndighetene internett og SMS-nett med statens sikkerhet som begrunnelse. Dette er ikke første gang de kongolesiske myndighetene bruker denne taktikken, skriver Quartz.

– Bruk av SMS og sosiale medier for å mobilisere er et sted hvor Afrika har gjort et froskehopp teknologisk, sier Bøås.

– SMS med hvor og når man skal møte opp sendes ut til store lister med folk, sier han.

Siden demonstrasjonene skjer såpass spontant, blir det vanskeligere for revolusjonsgarden å stoppe dem.

– De prøver å stoppe mobilisering via Facebook, Twitter og SMS, men i beste fall klarer de bare å lamme nettet deler av Kinshasa, sier Bøås.

Kronikk: Store menn, mindre rom