Frihetskampen i Hviterussland: – Vi stolte aldri på ham, men vi kunne ikke si det høyt

– Veldig mange som ikke er hviterussere, spør oss: «Hva vil dere egentlig ha? Vil dere bli en del av Russland eller en del av Europa?» Det eneste vi vil og ber om, er et nytt valg og ytringsfrihet, sier Yekaterina Lipshina (29). 

Hun sitter sammen med Hanna Belavus (26) og «Olga Ivanova» (30) i en leilighet i Oslo og følger dramaet og nyhetsstrømmen fra Hviterussland minutt for minutt.

– Jeg er veldig stolt, og jeg har grått mye de siste dagene, sier Ivanova.

Alle bor og jobber i Norge, men nå skulle de helst vært i hjemlandet og støttet alle som kjemper for at Hviterussland endelig skal bli et demokratisk og fritt land.

– Før helgen trodde jeg ikke at det ville skje noen endring og at det ville roe seg. Men nå tror jeg han blir tvunget til å gå av, sier Belavus. 

Hun ble født i 1993, året før Lukasjenko kom til makten som landets første president.

– Vi stolte aldri på ham, men vi kunne ikke si det høyt.

Big Brother-samfunnet 

De har levd i et land hvor det er ører og øyne overalt og hvor den fryktede sikkerhetstjenesten fortsatt heter KGB. Gjennom årene med Lukasjenko har opposisjonelle og journalister blitt kneblet og jevnlig kastet i fengsel. 

Belavus forteller at hun leste George Orwells roman «1984» for noen år siden. Boka om Big Brother-samfunnet, der menneskene overvåkes døgnet rundt, all opposisjon fjernes og historien konstant skrives om, var gjenkjennbar og mer enn bare fiksjon for henne.

– Livet i Hviterussland er ikke så dramatisk som i boka, men jeg husker at jeg fikk en a-ha-opplevelse og at jeg kjente igjen Lukasjenkos metoder, sier hun.

Lukasjenkos rå maktbruk mot alle som har utfordret regimet og hans autoritet, har ført til at hviterussere har måttet lære seg kunsten å tie i alle sammenhenger. Selv i sine egne hjem har ikke folk følt seg trygge.

– Da jeg fylte 18 år, ville foreldrene mine snakke om det politiske systemet vi har, men først måtte vi legge mobiltelefonene i et annet rom. Vi var alle sikre på at noen kunne overvåke oss selv om vi ikke brukte smarttelefon, sier Lipshina. 

Da hun senere fikk seg jobb, var det også uaktuelt å snakke politikk.

– Selv om alle visste at landet var i en dårlig situasjon, var det en uskreven regel at vi aldri snakket politikk på jobb.

Yekaterina Lipshina, Hanna Belavus og Olga Ivanova gjør alt de kan for å støtte sine medborgere i Hviterussland. Foto: Jens Marius Sæther

Belavus, Lipshina og Ivanova forteller at de ble kjent med hverandre før valget gjennom en Facebook-gruppe for hviterussere bosatt i Norge. I starten var de forsiktige når de kontaktet hverandre fordi de var redde for å bli overvåket. De ler litt av det, men frykten har ikke helt sluppet taket. Så lenge Lukasjenko styrer landet, kommer de aldri til å kjenne seg helt trygge. Belavus og Lipshina synes det likevel er greit bli sitert ved navn. Olga Ivanova heter egentlige noe annet og vil bruke et pseudonym.

– Du kan skrive at jeg gjør det av sikkerhetsgrunner.

Les mer: – Jeg tror Lukasjenkos tid som leder for Hviterussland er over, sier NUPI-forsker 

Nekter å godta flere år med diktatur 

For hver dag som går, blir det mer og mer klart at valget i Hviterussland kommer til å gå inn i historiebøkene. 65-åringen som har styrt landet med jernhånd i 26 år, møter nå motstand og buing hvorhen han snur seg. Gamle og unge, arbeidere og akademikere, roper ut sin misnøye med stadig større styrke. De nekter å godta valgresultatet, de nekter å godta politiets og myndighetenes brutale behandling av borgerne – de nekter å godta flere år med diktatur og lovløshet.

Det har vært store demonstrasjoner før, men ingen har opplevd noe lignende av det som nå skjer. I hele landet demonstrerer folk mot presidenten, og mange tusen har også gått ut i streik. Foto: Sergei Grits / NTB scanpix

Lukasjenko undervurderte sin hovedmotstander Svetlana Tikhanovskaja (37), som kastet seg inn i presidentkampen etter at hennes mann, den kjente og populære bloggeren Sergei Tikhanovskij, ble pågrepet og forhindret fra å stille til valg. Tikhanovskaja ble raskt svært populær og samlet store folkemengder under valgkampen. Mange begynte derfor å øyne håp om at noe stort var i ferd med å skje. Lukasjenko uttalte at han ikke anså Tikhanovskaja som en reell kandidat og latterliggjorde kvinnene som var del av valgkampapparatet hennes.

– Lukasjenko tenkte vel at hun bare var en dame som satt hjemme med barna. Han klarte ikke å forestille seg at så mange ville støtte opp om henne. Det var den største feilen han gjorde, sier Lipshina. 

Svetlana Tikhanovskaja hadde ingen politisk erfaring da hun utfordret Aleksandr Lukasjenko i presidentvalget. Hun er utdannet lærer, men har ikke jobbet etter at hun fikk barn og har omtalt seg selv som husmor. Foto: NTB scanpix

Offisielt fikk Tikhanovskaja bare 10 prosent av stemmene, mens Lukasjenko ble gjenvalgt med over 80 prosents oppslutning. Det fikk begeret til å renne over for tusenvis av hviterussere som trakk ut i gatene. Rundt 7.000 mennesker ble pågrepet. Mange ble banket opp og torturert. Så langt er to bekreftet døde. Sikkerhetsstyrkene kastet seg ikke bare over dem som var ute og protesterte. De stoppet også helt vilkårlig biler og folk som var ute og gikk.

Les mer: Hviterusslands opposisjonsleder har forlatt landet

Skrikene fra fengslene 

Belavus, Ivanova og Lipshina kjenner alle noen i Hviterussland som fikk kjenne den voldsomme maktbruken på kroppen. Ivanova forteller at en venn av broren til bestevenninnen hennes i Minsk havnet i koma og ennå ligger på intensiven. Han skal ha blitt stoppet og banket opp da han var på vei hjem.

En venninne av Belavus som hadde meldt seg som observatør under valget, ble arrestert og kastet i fengsel da hun rapporterte om fusk. Belavus forteller at venninnen hørte forferdelige skrik om natta fra dem som ble slått og mishandlet i etasjen over.

– Hun har fortalt at hun får panikkanfall etter oppholdet i fengselet.

Innbyggerne i Hviterussland har møtt brutaliteten med blomster og taktfaste rop om at presidenten må gå av. Kvinnene har gått i front. De har tatt med seg blomster ut i gatene, kledd seg i hvitt og dannet solidaritetslenker for å vise at de ikke tolererer voldsbruken og lovløsheten. 

– Som feminist synes jeg det er veldig sterkt og rørende det som skjer. Men jeg er også stolt av mannfolka, sier Belavus.

Kvinner har gått i front i frihetskampen som nå utspiller seg i Hviterussland. Foto: Sergei Gabon / NTB scanpix 

Lipshina forteller om sin mor som har tatt del i den fredelige protesten. 

– Hun bor alene. Hver dag har hun gått ut og kjøpt blomster. Det er helt fantastisk det som skjer, at vi viser at vi er mange og bare ønsker fred og frihet. 

Les også Debatt: Korona i Hviterussland: «Takka vere arrogant haldning har landet titusenvis av smittetilfelle»

Et rop om oppmerksomhet 

De færreste så det komme det som nå skjer, men misnøyen med presidenten og regimet har ulmet i Hviterussland i årevis. Belavus, Lipshina og Ivanova husker spesielt godt presidentvalget i 2010, da var det også store demonstrasjoner og håp om endring, men det rant ut i ingenting, og de ble skuffet over hvor lite mediedekning valget fikk internasjonalt.

Nå vil de gjøre alt for at det ikke skal skje igjen. De har flere ganger demonstrert foran Stortinget og mener det er svært viktig at hviterussere hvorhen de bor i verden, holder trykket oppe.

– Vi ber nå om hjelp fra alle for å støtte vår sak, sier Ivanova.

Belavus, Ivanova og Lipshina opplever til stadighet at folk vet lite eller ingenting om hjemlandet som nå endelig settes skikkelig på kartet.

Landet grenser mot Russland, Ukraina, Polen, Litauen og Latvia. Mens de sistnevnte landene har gjennomført store økonomiske og demokratiske reformer og blitt EU-medlemmer for mange år siden, har Lukasjenko knyttet sterke bånd til Russland og sørget for at Hviterussland har forblitt et autoritært regime.

Lukasjenko er utdannet agronom og var blant annet direktør i et jordbrukskollektiv i Sovjet-tida. Han ble valgt til Hviterusslands første president tre år etter at landet ble selvstendig i 1991.

Da Belavus, Lipshina og Ivanova kom til verden på begynnelsen av 1990-tallet, var det kaos og nød i landet. De forteller at foreldrene mistet alt de eide nærmest over natta. Lukasjenko lovte folket stabilitet. Han reverserte de økonomiske reformene som kom etter Sovjetunionens fall og gjeninnførte planøkonomi.

Lukasjenko var lite interessert i å støtte opp om det hviterussiske nasjonale prosjektet. Han fikk blant annet sidestilt russisk med hviterussisk som statsspråk og erstattet det røde og hvite hviterussiske flagget med det sovjetiske flagget som er rødt og grønt. 

For Belavus, Ivanova og Lipshina er det viktigste nå at hviterusserne selv får forme sin egen framtid.

– Vi er hviterussere og innstilt på å samarbeide som frie mennesker. Jeg håper folk endelig får et sosialistisk samfunn som de har fortjent, sier Belavus.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Teknologisk revolusjon 

Selv om Lukasjenko stritter imot og viser få tegn til å gi etter, er de sikre på at opprøret vil fortsette helt til han går av. Å skru av internettet, slik myndighetene gjorde noen dager, har vist seg nytteløst. 

– Alt som skjer nå, er bare mulig på grunn av teknologien. Alle får med seg alt. Det går ikke lenger an å dekke over det som skjer eller skru av internett, sier Lipshina, som stadig sjekker telefonen.

Gjennom meldingsappen Telegram, får de livedekning av det meste som skjer i hjemlandet via kanalen Nexta Live. Kanalen som er styrt av en hviterusser bosatt i Polen, pumper ut videoer og bilder fra protestene døgnet rundt og er blitt en svært viktig kilde til informasjon om det som skjer.

Mens vi sitter og snakker, legger kanalen ut et liveopptak av Lukasjenko som desperat prøver å overbevise arbeidere ved en statlig fabrikk at han er rett mann til å styre landet. Det går dårlig. Arbeiderne svarer med å bue og rope «forsvinn!».

Lukasjenko ser ut som en slagen mann og sier:

– Takk, jeg har sagt det som skal sies, nå kan dere bare rope «forsvinn.»

Belavus, Ivanova og Lipshina har for lengst gått lei av Lukasjenkos lange taler om stabilitet, om hvor bra alt går i landet og hvor ille det er i vestlige land. De har sett at den økonomiske situasjonen har forverret seg for hviterussere flest ved at prisene har steget mye mer enn lønningene. For den jevne hviterusser er det et sant slit å få det til å gå rundt og slik har det vært i mange år.

At det store oppgjøret med det autoritære regimet først kommer nå, har de ikke et enkelt svar på. De mener både andre verdenskrig og kaoset som oppsto etter Sovjetunionens fall, kan forklare hvorfor det har tatt tid.

Hviterussland har en grusom nyere historie. I 1937 startet Stalin utrensningen av personer og sosiale grupper som han ville kvitte seg med i Sovjetunionen. Torturen, tvangsarbeidet og henrettelsene som skjedde i denne perioden, kalles «den store terroren». Ifølge sjefetterforskeren av dette folkemordet i Hviterussland, ble mellom 250.000 og 300.000 hviterussere drept. I 1941 angrep nazistene Sovjetunionen. Hver tredje hviterusser ble drept. Flere tusen landsbyer ble brent og lagt i grus. Hovedstaden Minsk og en rekke byer var også fullstendig ødelagt ved krigens slutt. Av alle Sovjetstatene, ble Hviterussland hardest rammet.

– Jeg husker redselen i øynene da bestefaren min fortalte om krigen. Våre foreldre mistet også alt da Sovjetunionen gikk i oppløsning, sier Ivanova.

Bestefaren til Belavus ønsket seg også bare stabilitet og støttet Lukasjenko.

– Han sa at han bare ville ha et stabilt liv og ikke sulte mer, sier hun.

Et helt liv i ufrihet 

Belavus, Ivanova og Lipshina vil ikke dvele så mye over fortida. De vil se et nytt Hviterussland, der grunnleggende menneskerettigheter blir respektert.

– Jeg er 29 år. Lukasjenko har styrt landet i 26 av dem. Jeg har levd ufritt hele mitt liv. Vi vil ha fred, ikke krig, sier Lipshina.

De har alle gode jobber i Norge og trives her, men båndet til hjemlandet er sterkt og de gjentar flere ganger at de alltid vil være hviterussere.

– Jeg ville ha et bedre liv. Jeg hadde ikke nok frihet. I Hviterussland har du ingen rettigheter som arbeider, sier Ivanova.

Den dagen Lukasjenko eventuelt går av, kommer hun til å reise ned til hjemlandet for å feire.

– Jeg har lovet at jeg skal kjøpe champagne til alle vennene mine.