Fremmede krefter undergraver demokratiet i Tunisia

En dragkamp pågår i Tunisia, hjørnesteinen i kampen for demokrati i Midtøsten, som forteller mye om hvorfor politiske reformer har vært så vanskelig å gjennomføre i regionen. Mye står nå på spill.

JAFFA (Dagsavisen): Få utenfor Midtøsten følger Tunisia i disse dager. Den arabiske våren startet der, men når blodige kriger utkjempes i Syria, Libya og Jemen, er det kun de færreste som ser mot relativt stille Tunisia. Men kampen om den nordafrikanske staten kan få vel så store konsekvenser.

Bare i de siste dagene har Tunisias statsminister Elyes Fakhfakh måttet trekke seg på grunn av omfattende korrupsjonsanklager. Og kanskje mer urovekkende for demokratiorienterte tunisiere er det at en ung kvinne nylig ble dømt til fengselsstraff kun for å ha lastet en korona-relatert tekst opp på nettet som myndighetene så på som blasfemisk.

Teksten til karikaturtegneren Emna Chargui handlet kun om viktigheten av å vaske hendene, men fonten hun brukte lignet litt på kalligrafien en finner i Koranen. Og raskt ble hun ble dømt til seks måneders fengsel.

– Jeg trodde dette var en god måte å gjøre folk klar over viktigheten av å vaske sine hender, sa 27-åringen til nyhetsmedier i Tunis.

Les også: Jamaicansk høyesterett: Forbud mot rastafletter lov i skolevesenet

Håpene

Og det er jo ikke i et hvilket som helst land dette skjer. Det var i Tunisia at en frustrert grønnsaksselger i 2010 helte bensin over seg selv og tente på i en desperat protest, noe som snart fikk millioner av andre ut i gatene så å si over hele Midtøsten. Plutselig våget folk å protestere mot undertrykkingen. Interessant nok spilte en annen tunisisk karikaturtegner, Nadia Khiari, en viktig rolle under de første dagene da hun anonymt lastet opp regimekritiske tegninger på nettet som kom til å inspirere demonstrantene.

Men dette er ti år siden. Siden den gangen har antirevolusjonære krefter greid å ta tilbake kontrollen i mange av landene der folk protesterte. Den arabiske våren leverte ikke. Flere av diktatorene, som president Bashar al-Assad i Syria, lanserte ideen om at vestlige demokrati ikke passer i regionen, og at man trenger et slags «midtøstensk» demokrati. I mellomtiden brukte han kjemiske våpen mot sine egne for å forsvare sitt diktatur i en borgerkrig der over en halv million mennesker foreløpig er blitt drept. Samtidig i Vesten vokste det fram enkelte rasistiske teorier som hevdet at arabere eller arabisk kultur ikke var forenelig med demokrati.

Imad Salamey, en statsviter fra Beirut, mener det er viktig å holde tungen rett i munnen her.

– Det er delvis riktig at arabisk kultur mangler en demokratisk tradisjon. I stedet blir samfunnet oftest organisert rundt etniske og religiøse undergrupper, og deres ledere har gjerne hindret framveksten av noe levedyktig alternativ, forklarer professoren.

– Men den arabiske våren skapte jo en usedvanlig effektiv protestbevegelse som undergravde mange av de autokratiske statene. Likevel greide ikke disse protestbevegelsene å skape et alternativ som kunne stå uavhengig av de regionale maktene som hadde sine etniske eller religiøse utgangspunkt, sier han til Dagsavisen.

Les også: Svart brobygger kan bli Bidens visepresidentkandidat

Fremmede stater

Og eksempler på dette ser man da i Tunisia i dag. For De forente arabiske emirater, kjent og beundret for sine futuristiske byer som Dubai og Abu Dhabi, støtter gjerne antidemokratiske krefter i Tunisia og andre land. Sist ute nå er en kampanje mot Ennahda, det mer moderate islamistiske partiet som ledet an i revolusjonen i Tunisia.

Ennahda er ikke på noen måte et liberalt parti. Men de mer moderate islamistene i Tunisia har vært villige til å følge demokratiske spilleregler, og var, i motsetning til Det muslimske brorskapet i Egypt, villige til å dele makten med andre politiske partier. Saudi-Arabia spiller en lignende rolle i andre land.

Så hvorfor skulle konservative arabiske stater bekjempe Ennahda eller andre grupper? Jo, for de frykter at vellykkede politiske reformer i andre arabiske land vil undergrave deres egen evne til å opprettholde deres egne ikke-demokratiske styresett hjemme.

Og her ser man da det som kanskje er den viktigste grunnen til at den arabiske våren ikke lyktes: Stater som De forente arabiske emirater, Qatar og Saudi-Arabia blandet seg i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. Iran og Syria blandet seg i Irak og Libanon. Tyrkia blandet seg i kurdernes anliggende i Syria og Irak, og nå senere, i Libya. Og dette er bare en delvis liste. Men slik ser en hvordan de demokratiske grasrotbevegelsene som oftest måtte starte fra bar bakke, måtte stå imot sterke ikke-demokratiske regimer med store, ofte enorme, ressurser.

De forente arabiske emirater tilbyr nå i stedet en annen modell: De har glitter, skyskrapere og luksus, men ikke demokrati, og for bare få dager siden sendte emiratene opp en romrakett de håper skal nå mars.

Uten frihet

– Alle arabere kan være stolte av dette. Denne prestasjonen er en invitasjon til alle arabiske ungdommer og vitenskapsmenn, sa Hamdan bin Mohammad al Maktoum, en av landets ledere.

Frihet, derimot, er ikke del av denne visjonen.

Tilbake i Tunisia, derimot, forsøker mange bare å komme seg på beina igjen etter måneder med koronakrise. Myndighetene prøver desperat å tiltrekke europeiske turister til landets strender. Økonomien er ventet å krympe med hele sju prosent, det største fallet siden uavhengigheten i 1956.

Så kanskje er ikke svekkelsen av demokratiet i Tunisia noe som opptar folk flest i Europa. Og selv om ikke turister reiser til Tunisia, er det mange tunisiere som nå heller forsøker å ta seg over Middelhavet og inn i Europa. I forrige uke klaget Italia til Tunisia, og krevde en stans i emigrasjonsbølgen. Nesten hver dag ankommer nye tunisiere kontinentet på leting etter bedre liv. På det meste i juli la ti tunisiske båter til like ved de italienske strendene.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.