Fransk skittentøyvask

Valgplakatene fra første runde av det franske presidentvalget er tatt ned. Enkelte partiprofiler - Nicolas Sarkozy og høyrenasjonalisten Marine Le Pen spesielt utsatt - var dessuten istykkerrevet lenge før stemmene var talt. Le Pens Front National viste seg imidlertid å være minst like elsket som forhatt, for i første runde gjorde hun et rekordvalg med 20 prosent. Nå gjenstår det bare å se om Sarkozy klarer å bli gjenvalgt førstkommende søndag, til tross for at sosialistenes François Hollande med 28,6 prosent av stemmene ligger an til å bli Frankrikes neste president.

Misnøyen mot den sittende presidenten er stor, og det med rette. Flere av valgløftene fra 2007 er brutt. Tallene fra Sarkozys ambisiøse prosjekt om å øke andel boligeiere fra 57 til 70 prosent, har ikke rikket seg fra utgangspunktet, og arbeidsledigheten, som ble lovet senket til 5 prosent, økte i stedet til 10. Valgtid er, som i de fleste demokratiske land, en tid for å ta skjelettene ut av skapet. Men hvorfor er det bare én fransk avis som skriver om hvordan Sarkozys konservative parti, Union pour un Mouvement Populaire, er finansiert?

Spørsmålet besvares av nettavisen selv, i Médiaparts IKEA-møblerte redaksjonslokaler øst i Paris.

- Da vi lanserte forretningsmodellen i 2007, var det ingen som trodde det ville gå, sier Thomas Cantaloube, tydelig tilfreds.

- Men det viste seg at lesere skjønner at informasjon koster. Siden oppstarten har vi ikke hatt én dag uten nye, betalende lesere. Dette gir oss frihet til å bruke uker eller måneder på en sak, uten at lønnen er lavere enn hos de store papiravisene.

Som en av avisens journalister har han selv servert skandaler som ville fått norske regjeringsmedlemmer til å trekke seg på

flekken. I Frankrike skal det mer til før hodene ruller, men om ikke annet bidrar nyheter som at Sarkozy ikke kan forklare hvor pengene til luksusleiligheten på Île de la Jatte kommer fra, eller at Gaddafi sponset 2007-valget med 50 millioner euro fra en sveitsisk bankkonto, til å gjøre den politiske kulturen mer transparent.

- Noen avsløringer slår an, andre ikke, sier Cantaloube, som ikke kan forklare mekanikken bak hva som blir populært, og hva som ikke blir det.

- For eksempel trodde vi at avsløringen om at den franske IKEA-sjefen drev omfattende spionasje av kunder som av ulike grunner klagde på møblene, ville bli større enn det den ble.

De tilsynelatende endeløse skandalene følges av 65.000 betalende lesere, som for ni euro i måneden får tilgang til hele avisens innhold online. Det høres kanskje ikke ut som så mye å skryte av. Men i et land der papiravisene - om vi ser bort fra gratisavisen Metro, som leses og kastes i stor skala på undergrunnsbanen - gradvis har mistet lesere de siste tjue årene, synes Médiapart å treffe et behov. For i stedet for å svare leserne med høyere priser og kortere artikler, slik andre redaksjoner har sett seg nødt til, har Médiapart bygget sitt varemerke nettopp ved å legge seg i motsatt fil: å ta seg tid til å drive med opplysning.

Tid er likevel ikke hele forklaringen på hvorfor grav­ende, politisk journalistikk uteblir i andre medier. Da Média­part, sammen med fire andre aviser, fikk tilgang til en tapet telefonsamtale som beviste at den søkkrike L’Oréal-arvingen Liliane Bettencourt hadde skjenket Sarkozy flere millioner fra en sveitsisk bankkonto i forkant av 2007-valget, var de alene om å slippe nyheten.

- De andre avisene valgte å fokusere på de interne familiekonfliktene mellom den 89 år gamle Bettencourt og datteren, som mener moren er dement og blir utnyttet. Problemet med flere av de store mediestasjonene er at de har eierskap som nødvendiggjør en god tone med den sittende regjeringen, forklarer Cantaloube.

- Siden de er bundet til investorer med interesser i ulike aspekter i den franske økonomien, styrer de unna de økonomiske skandalene.

Som eksempler nevner han avisen Le Figaro, kontrollert av fly- og våpenprodusenten Dassult, den nasjonale TV-kanalen TF1, med byggegiganten Bouygues som hovedsponsor, og radiostasjonen Europe 1, eid av våpen- og presseimperiet Lagardère.

- For ikke å bli styrt av andre interesser enn informasjonsspredning, var det viktig for oss ikke å ha majoritetseierskap av investorer. 50 prosent av Médiapart er eid av fire av avisens journalister, resten av en forretningskvinne og IT-sponsorer.

Å opptre som «FrenchLeaks» er ikke uten omkostninger. I fjor var det innbrudd i Médiaparts kontorlokaler, der to laptoper ble stjålet. Noen uker tidligere hadde en av journalistene hatt innbrudd i sitt eget hjem, også der ble datamaskinen stjålet. Begge sakene ble anmeldt og henlagt.

- Vi tolket innbruddene som en advarsel. Ikke til oss, men til kildene. «Ikke snakk til Médiapart, vi vet hvem dere er.»

- Den franske etterretningstjenesten kan bli litt overivrig noen ganger, sukker Cantaloube, som også har mistanker om at journalistenes telefoner blir avlyttet. Det bekymrer ham lite.

- Foreløpig har vi ikke tapt en eneste rettssak, og målet for 2012 - én million euro i overskudd - ser allerede ut til å være innen rekkevidde.

Seierssusen etter forrige runde i retten skulle likevel ikke vare altfor lenge. Ikke før jeg har lukket døren til Cantaloube og Médiaparts kontorer, annonserer Nicolas Sarkozy at han vil saksøke avisen for å publisere det han mener er forfalskede dokumenter om støtten fra den nå forhatte libyske despot. I tillegg beskylder Sarkozys tilhengere Médiapart for å ha alliert seg med det sosialistiske partiet som opposisjonskandidaten François Hollande representerer. Både Médiapart og Hollande avviser kritikken:

«Dette er en undersøkende nyhetsavis som også har angrepet personer på venstresiden», sier Hollande til Europe 1, og sikter trolig til publiseringen av dokumenter som viser hvordan den tidligere presidenten François Mitterrand i sin tid finansierte sitt sosialistiske parti ved hjelp av ulovlig våpeneksport. «Du kan like dem eller ikke like dem. Men de er journalister som har vist kompetanse på flere områder.»

Frida Skatvik er frilansjournalist.