Kurdiske Peshmerga-soldater overvåker den viktige Mosul-demningen i Nord-Irak. Ved hjelp av amerikanske bombefly vant kurderne tilbake makten over demningen fra terrorgruppa Den islamske staten i forrige uke. FOTO: YOUSSEF BOUDLAL/NTB SCANPIX

Framtidas konflikter står om vann

STRIDSOMRÅDE: Å ta tilbake makten over demningen i Mosul fra Den islamske staten, var livsviktig for folket i Irak. Kontroll over vannet er en av framtidas store 
stridsområder.

Mosul-demningen har havnet midt i striden mellom ekstremistene i Den islamske staten (IS) og kurdiske styrker i Nord-Irak. Demningen ligger på elven Tigris om lag 50 kilometer fra Iraks nest største by Mosul, og er den største strømprodusenten i Irak.

 

Potensielt våpen

I begynnelsen av august vant terroristene i IS kontrollen over den strategiske demningen. I tillegg til å stå for store deler av landets elektrisitets- og vanntilførsel er demningen et potensielt farlig våpen. Dammen som Saddam Hussein bygde på 1980-tallet er i dårlig stand, om demningen ødelegges vil den utløse en enorm flodbølge som ikke bare vil legge byen Mosul, men også Bagdad og store deler av Irak under flere meter vann. Hundretusener ville bli drept og mange millioner hjemløse.

Derfor var det en livsviktig seier da kurderne med støtte fra USAs krigsfly i forrige uke vant tilbake kontrollen over demningen.

I mai saboterte IS en demning ved Fallujah i Irak, og tvang 40.000 innbyggere på flukt fra vannmassene.

Kampen om demningene i Irak peker mot hvor viktig makt over vannet vil bli, sier professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen.

Rask befolkningsvekst, endringer i klima, industrialisering og utvikling gjør at kampen om å kontrollere vannet kommer til å bli helt sentrale stridsspørsmål framover. Midtøsten er særlig utsatt på grunn av et tørt klima og flernasjonale elver.

- I konfliktene mellom Israel, Palestina, Syria og Jordan har makten over Jordan-elven og grunnvannskilder stått uhyre sentralt hele tiden. Forholdet mellom Egypt, Sudan og Etiopia påvirkes i stor grad av kampen om Nilen. Siden mange elver er flernasjonale, skaper bruken av dem ofte strid mellom stater, sier Tvedt. Han er Norges mest profilerte forsker på vannkonflikter.

Antallet vannkonflikter verden over øker kraftig, ifølge databasen fra det amerikanske instituttet Pacific Institute.

- De siste 20 årene er det særlig to utviklingstrekk: Det første er at vi ser flere vannkonflikter innad i en stat enn før. Det andre er at antall konflikter øker og blir mer voldelige, sier direktør for Pacific Institute Peter Gleick til Aftenposten.

Vannkonflikter er sammensatte. Vann kan brukes direkte som et våpen ved at viktig infrastruktur ødelegges - demninger kan for eksempel åpnes og oversvømme byer. I Afghanistan er drikkevannskilder blitt forgiftet i terrorangrep.

Kontrollen over vannet kan også brukes til å holde grupper og opposisjonen nede. I Irak brukte Saddam Hussein Mosul-dammen til å redusere vanntilførselen til de sørlige områdene av Irak og slik presse sjiabefolkningen i sør og holde opprør tilbake. Den som har makten over vannet kan også styre utviklingen. Den som kontrollerer en elv kan for eksempel bruke så store deler av vannet selv at det hindrer utvikling i andre områder lenger ned i elvens løp, eller landene kan bevisst holde igjen vanntilførselen og slik hindre vann til jordbruket som igjen kan skape sult.

 

Verden mangler vann

Verdens vannressurser blir stadig mer presset. Allerede bor en av tre av verdens befolkning i et land med begrensede eller hardt pressede vannressurser. Innen 2030 vil nesten halvparten av verdens befolkning oppleve mangel på vann og behovet vil være 40 prosent høyere enn tilgangen, ifølge FN.

Forklaringene er befolkningsvekst og utvikling. Industrialisering og en mer kjøttrik og variert diett for større deler av verdens befolkning krever kraftig økt vannforbruk. Mens elver kan danne grobunn for konflikter mellom stater, fører minkende grunnvannsreserver i større grad til langsiktige nasjonale utfordringer. Overforbruk av grunnvann er et økende problem i viktige jordbruksland som Kina, India og USA.

Terje Tvedt mener forholdet mellom verdens mest folkerike land Kina og India i økende grad vil dreie seg om makten over og fordelingen av felles vannressurser. India er bygd opp rundt landets store elver, men de fleste av disse elvene kommer fra Kina og isbreene i det tibetanske høyfjellsplatået. Det betyr at Kina bestemmer over store deler av de vannressursene India trenger for å utvikles. Om Kina begynner å bruke mer vann kan det i det lange løp innebære at det ikke vil være nok vann i elvene for Indias behov.

- Ingen av landene vil gjøre dette til et åpent stridsspørsmål. India ville da ha blottstilt sin strategiske svakhet, og Kina kunne bli beskyldt for å bruke vannet som våpen, sier Tvedt.

 

Tibet Kinas vanntårn

Kina sliter også selv med vannressursene. Et problem er at vannet er veldig ulikt fordelt. De vannrike elvene ligger i sør mot Himalaya, mens de store jordbruksområdene i nord og hovedstaden Beijing lider av vannmangel. Nå er Kina i gang med verdens største ingeniørprosjekt, ved hjelp av kanaler på opptil 180 mil, skal deler av storelven Yangtse føres fra sør til nord.

- Dette sier noe om at Kina er i stand til å gjøre store investeringer som vil legge større press på vannressursene. India noterer seg selvsagt det med uro, sier Tvedt.

Makt over vannet kan ha avgjørende strategisk betydning, som når det gjelder Tibets kamp for selvstendighet.

- Tibets uavhengighet er for Beijing et spørsmål om Kina vil oppgi kontroll over sitt eget vanntårn. Kinas behov for vann gjør det svært lite sannsynlig at Kina vil gi fra seg Tibet, sier Tvedt.

iselin.moller@dagsavisen.no