Fra vår til hard vinter

I dag, 17. desember, det tre år siden 26-åringen Mohammed Bouazizi satte fyr på seg selv i Sidi Bouzidm, en av Tunisias fattigste byer.

Med det startet folkeopprøret som fikk navnet den arabiske våren, og som på få uker spredte seg til land som Egypt, Jemen, Syria, Libya, Kuwait og Bahrain.

Ulike skjebner

I dag er det lite som tyder på at landene i Midtøsten går en lysere framtid i møte. I hvert fall ikke med det første. I Egypt er militæret tilbake ved roret. I Syria er borgerkrigen inne i sitt tredje år. I Libya skaper væpnede grupper kaos og utrygghet, og i Bahrain sitter aktivister bak lås og slå.

Situasjonen står i sterk kontrast til optimismen som rådet rett etter at de autoritære lederne i Egypt og Tunisia hadde falt våren 2011.

– Vi hadde en ren revolusjon. Den tidligere presidenten viste seg å være en feiging. Han bare flyktet. Det var ikke som for de stakkars libyerne eller i Syria, men det tente ilden til alle de andre revolusjonene, sier Wassim Herissi, en radio-DJ til BBC.

Like fattige

I selve revolusjonens vugge, Tunisia, er arbeidsløsheten fortsatt på 15 prosent, slik den var da Bouazizi tok livet sitt i frustrasjon over sin vanskelige økonomiske situasjon. Landet står samtidig fast i en politisk krise som følge av at islamister og sekulære har hatt store problemer med å enes, slik tilfellet også har vært i Egypt.

Tunisiske aktivister og en av landets største fagorganisasjoner gikk tirsdag sammen om å markere treårsdagen for det som kunne ha blitt starten på en positiv omveltning i den arabiske verden. Men landets ledere var ikke velkomne.

– Tre år har gått, og ingenting er forandret. Den sosiale og økonomiske situasjonen er fortsatt vanskelig, og regionen har sunket inn i elendighet, sier en av demonstrantene, Mondher Chaibi.

Politisk lammelse

Chaibi og flere andre aktivister brukte dagen til å besøke stedet der Bouazizi tok sitt eget liv. Det skulle også holdes minnemarkeringer for to opposisjonspolitikere som ble drept tidligere i år, angivelig av ytterliggående islamister.

Drapene førte til krav om at den islamist-orienterte regjeringen må gå av. Men i stedet for å gå av har regjeringen greid å forhandle fram en avtale om en samlingsregjering med sekulære og uavhengige politikere.

Det spiller imidlertid liten rolle for demonstrantene, som framholder at landet og spesielt regionen rundt Sidi Bouzid er like fattig nå som før folkeopprøret.