Fra ord til handling

I lang tid etter andre verdenskrig hadde partier på ytre høyre fløy liten innflytelse på europeisk politikk. Den politiske scenen i Vest-Europa ble i all hovedsak dominert av store konservative og sosialdemokratiske partier, samt noen mindre liberale partier. I Øst-Europa ble den politiske utviklingen i stor grad styrt fra Moskva. I dag er det imidlertid ikke rent lite makt og innflytelse som tilskrives en ny partifamilie, nemlig høyrepopulistene. Nylig avgått partileder for Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, er i boken «Success» omtalt som en av «de aller mest innflytelsesrike dansker.» Magasinet Times plasserte den franske politikeren Marine Le Pen på listen over verdens 100 mest innflytelsesrike personer i 2011. Har de virkelig så mye makt? La oss se på disse partienes betydning på ulike områder: politikkens innhold, for andre partiers ideologi, for personers holdninger.

Høyrepopulistiske partier har naturligvis størst innflytelse når de sitter med makten selv. Det er som kjent lettere å styre og påvirke politikken hvis man sitter med en hånd på rattet. I lang tid var regjeringsdeltakelse bare en fjern drøm, men siden år 2000 har drøm blitt til virkelighet for mange av høyrepopulistene - enten gjennom direkte regjeringsdeltakelse (Østerrike, Italia, Sveits, Nederland i 2002 og en kort periode i Hellas) eller som fast støtteparti for liberalkonservative regjeringer (Danmark og Nederland fra 2010 til 2012). Har dette betydd noe for politikken i disse landene? Svaret er ja. Særlig på innvandrings- og integrasjonsfeltet - disse partienes favorittema. I Øst-Europa - land med mindre innvandring - har disse partiene derimot stort sett vært en bremsekloss med hensyn til bedre politikk overfor nasjonale minoriteter.

For å få et klarere bilde av hva slags lovendringer partiene har medvirket til, og hvor dyptgripende disse har vært, bør vi dele opp innvandrings- og integrasjonspolitikk i noen mer spesifikke kategorier, slik som statsborgerskapslovgivning, asylinstituttet, politikk overfor illegale flyktninger, mulighetene for familiegjenforening og mer generell integreringspolitikk. En sammenligning mellom politikkfelt og mellom land viser at muligheten til å få statsborgerskap er blitt mest påvirket, og at innstramningene har vært mest omfattende i Østerrike og Danmark.

I den nye «udlændingeloven» i Danmark fra 2002 ble følgende politikk vedtatt: flyktninger skulle bo sju år i Danmark før permanent oppholdstillatelse kunne innvilges; flyktninger fikk nedsatte sosiale ytelser i en rekke år etter at de hadde ankommet Danmark; og flyktninger skulle ikke lenger ha noe rettslig krav på en bolig. Dessuten ble det stilt betydelig strengere krav til språklige ferdigheter, og danske statsborgere som ønsket familiegjenforening måtte kunne dokumentere at paret samlet sett hadde størst tilknytning til Danmark. I senere tid har det også blitt vedtatt politikk som i klassisk velferdssjåvinistisk ånd er ment å redusere velferdsgodene til arbeidsinnvandrere. Dette tiltaket ble kraftig kritisert av EU, FN og Europarådet. Den aller mest kjente innstramningen kom imidlertid gjennom den såkalte «24-årsregelen». Denne regelen innebar at en utenlandsk ektefelle først kunne bli gjenforent med sin familie dersom begge parter i forholdet var over 24 år. I 2010 forlot man 24-årskravet, men ettersom denne «oppmykningen» ble komplementert av et intrikat poengsystem (preget av svært strenge krav til utdanningsnivå, arbeidserfaring og språkferdigheter), ble det i praksis mye vanskeligere å passere kravene for å få innvilget familiegjenforening. Effektene av den endrede danske lovgivning på 2000-tallet har ikke latt vente på seg. Både antallet asylsøkere og familieinnvandrere har sunket betraktelig i perioden sett under ett.

I en diskusjon omkring høyrepopulistenes betydning for politikken er det verdt å understreke at også høyreorienterte regjeringer uten et høyrepopulistisk parti har fremmet og gjennomført en mer restriktiv innvandringspolitikk og assimileringsinspirert integrasjonspolitikk.

Høyrepopulistene har ikke bare påvirket politikken, men også ideologien til de andre partiene. Jörg Haiders massemobiliserende evne influerte hele den østerrikske politiske kulturen, presset det konservative partiet ÖVP kraftig til høyre og førte klassiske høyreradikale temaer - innvandring, sikkerhet og nasjonal identitet - inn mot sentrum av den offentlige debatten. Alle de tidligere regjeringssjefene John Major, Margaret Thatcher, John Howard, Helmut Kohl og Jacques Chirac har også kommet med innrømmelser overfor krefter på ytre høyre. Det gjelder både en mer begrenset innvandring og en mer restriktiv statsborgerskapslovgivning. Tilsvarende utviklingstrekk kan observeres i Norge og Danmark.

Har innvandringspolitiske partiers inntreden på den politiske scene hatt noen effekt på folks holdninger? Her må vi igjen nyansere det bildet som eksisterer i offentligheten. På den ene siden er det vanskelig å dokumentere at folk er blitt mer innvandringskritiske i kjølvannet av disse partienes vekst. Noen ganger (som i Østerrike) var det til og med slik at færre ble skeptiske etter at Haiders parti FPÖ fikk regjeringsmakt. Men selv om ikke flere er blitt skeptiske, er de allerede skeptiske blitt styrket i sin tro. Denne saken er rett og slett blitt viktigere for deler av velgerkorpset.

Når det gjelder høyrepopulismens effekt på minoritetene, er bildet nedslående. I Frankrike førte Front Nationals vekst til en umiddelbar økende grad av redsel blant innvandrere, jødiske og muslimske grupperinger, mens eksperimentstudier fra Østerrike viser at innvandrere som er blitt utsatt for høyrepopulistenes fryktbaserte og fordomsfulle propaganda, presterer dårligere på ulike kunnskapstester etterpå. Også i Tyskland har man påvist at livskvaliteten blant høyt utdannede innvandrere går ned som en følge av høyreekstrem tilstedeværelse.

Vi kan derfor konkludere at disse partienes vekst og innflytelse først og fremst gjør livet vanskeligere for nye landsmenn og religiøse minoriteter, og deres makt i mange tilfeller går gjennom konservative partier som reposisjonerer seg i møte med konkurrenter på ytre høyre fløy.

Anders Ravik 
Jupskås er forfatter og Stipendiat, Institutt for 
statsvitenskap, UiO

Dette er en forkortet og bearbeidet utgave av kapittel 8 i «Ekstreme Europa» (Cappelen Damm, 2012).