Verden

Fattige sliter tre år etter tyfonen

For tre år siden ble byen Tacloban smadret av tyfonen Yolanda. På rekordtid er byen bygget opp igjen. Men mens turisme og handel blomstrer, tvinges de fattige til å flytte.

Bilde 1 av 5

TACLOBAN (Dagsavisen): Jocelyn står i vannkanten og speider utover havet. Sola skinner og blinker i vannet som duver inn mot land. Tre unge gutter hviner av glede i det de plasker ut i vannet og legger på svøm. At vannet er mer brunt enn blått ser ikke ut til å plage dem. Jocelyns fire år gamle sønn holder seg tett ved beina hennes.

– Han er min «survivor baby», sier hun til Dagsavisen.

For tre år siden bodde hun og sønnen akkurat her hun står nå, i slumområdet kalt «Seawall» i den filippinske byen Tacloban. Huset hennes finnes ikke lenger, det ble jevnet med jorden en novembermorgen da den kraftigste tyfonen noensinne målt mot land, Haiyan, eller Yolanda på folkemunne, slo inn mot Tacloban. Tyfonen skapte en kraftig stormflo, og de små metallskurene som huset Seawalls innbyggere hadde ingen sjanse når vind og vann kom i massiv fart. Hus og hjem ble smadret til pinnevev. Fire millioner ble husløse, og nær 10.000 mennesker mistet livet da et område på størrelse med Portugal ble truffet. Hardest rammet var innbyggerne i Tacloban.

Måtte flytte

Jocelyns sønn kunne vært et av dødsofrene. Han ble skilt fra moren da tyfonen traff. Moren ble skadet, men nektet å reise fra katastrofeområdet uten å finne ettåringen. Hun løp rundt i ruinene og ropte på sønnen. Til slutt så hun noe kjent midt blant plank og drivvev.

– Leppene var mørkeblå, men jeg hørte han rope på mamma. Han var forkommen, men i live. Jeg ble veldig lettet, forteller hun.

I dag, tre år etter tyfonen, er Jocelyn i likhet med de fleste overlevde i Seawall, ikke mest opptatt av å snakke om den fatale dagen for tre år siden.

Hun har noe annet på hjertet. Hun vil snakke om krisen hun står i i dag.

– Myndighetene har forflyttet meg ut av Seawall, og det som skjer med oss som engang bodde her, er ikke bra, sier Jocelyn.

McDonalds

Det er ikke mye i Tacloban by i dag som minner om de apokalyptiske scenene som utspilte seg like etter Yolanda. I november 2013 var 90 prosent av byen ødelagt, gatene var fulle av gjørme, ruiner og livløse kropper. Innbyggerne sto uten hjem, strøm, vann og telefondekning.

I dag er mesteparten av de raserte områdene oppe på fote igjen: Ved hjelp av bistandspenger, internasjonale hjelpeorganisasjoner og kommersielle aktører er store deler av byen bygget opp i rekordfart. Tacloban er den byen i Filippinene som vokser raskest.

I bykjernen er det synlig: Fancy hoteller har poppet opp, amerikanske kafékjeder ligger gatelangs, og som kronen på verket troner en gigantisk McDonalds-restaurant på byens beste plass, nemlig midt på havna.

Masseflytting

Et steinkast lenger unna er virkeligheten en annen. Selv om myndighetene har bestemt at det ikke lenger skal være lov å bo mindre enn 40 meter unna vannkanten, har de fattige likevel gjenreist blikkskurene sine ved vannkanten.

På et lite geografisk område uten elektrisitet eller kloakk, er mer enn 3.000 fattige mennesker stuet sammen i slumområdet Seawall. Her bor Filippinenes aller fattigste, som lever av å selge det de kan fiske eller produsere av jordbruk- eller håndverksvarer på markedet. Skulle en ny tyfon treffe, står de fattige på ny helt forsvarsløse mot naturkreftene.

Det vil myndighetene tilsynelatende ha en slutt på.

Det er satt i gang en storstilt forflytting av innbyggerne i Seawall. De fattige skal vekk fra strandlinjen. De fleste har fått tilbud om nye hus i en helt nyetablert landsby 15 kilometer nord inn i landet.

De forlatte eiendommene i Seawall skal imidlertid ikke bli stående tomme.

– Myndighetens plan er å rive hele Seawall innen to år, og deres mål er å gjøre det om til et kommersielt område for butikker og hoteller, sier Barry Parrenas ved Center for Environmental Concerns på Filippinene.

Les også: Nå tar sykdom mange liv

Katastrofekapitalisme

I tiår har det versert ulike planer om å bygge en beskyttende vegg mot havet, derav navnet på området, og omregulere eiendommene ved Seawall til kommersiell aktivitet. Av ulike grunner har det blitt med planene.

Nå når hele byen rekonstrueres fra bunn av, har endelig myndighetene fått det påskuddet de trenger for å fjerne innbyggerne som bor det lukrative landområdet, mener Parrenas:

– I 2006 var det en brann i Seawall. I stedet for å være med å bygge opp boligene, begynte myndighetene å rive husene. Det samme ser vi nå. Myndighetene har alltid hatt et mål om å gjøre om området til handelsområde, og nå ga tyfonen dem en anledning til å flytte resten av befolkningen, sier han og legger til:

– Det er katastrofekapitalisme, sier han.

Begrepet «katastrofekapitalisme» dukket først opp i Naomi Kleins bok «Sjokkdoktrinen». Klein tar for seg steder hvor kriser, eller tilstander av sjokk som følge av krig eller naturkatastrofer, utnyttes til fordel for kommersielle aktører.

– Akutte situasjoner åpner muligheter, men også anledninger til å hive ut fattige folk fra områder som er interessante for næringslivet. Fenomenet gjelder like mye etter krig som etter katastrofe, sier Hans Skotte, arkitekt og professor emeritus ved NTNU i Trondheim.

Han har forsket på hvordan samfunn gjenreiser seg etter krig og katastrofe på Balkan, Sri Lanka, og i Haiti. Nå har han har fulgt prosessen i Tacloban tett.

– Selv om NGO´er og myndigheter jobber etter målet om å «build back better», er det ikke nødvendigvis slik at det gir muligheter for dem som er hardest rammet, men heller for dem som ser muligheter for å skaffe seg land, sier Skotte.

Han viser til hva som skjedde i Port-au-Prince på Haiti etter jordskjelvet:

– I stedet for å bruke anledningen til å bygge opp byene og tenke byutviklingsstrategi, bygget man nye boliger utenfor byen på eiendommene til de rike oligarkene. Det var det noen som så sitt snitt til å tjene penger, sier han.

Les også: Kjemper for å overleve

Ingenting å leve av

Ved en kiosk i en trang og mørk gate i Seawall, står Nestor i en døråpning. Han snakker opphisset og får hoderistende støtte av de eldre tilhørere.

Han har fått utdelt et nytt hjem i den nye landsbyen, men likevel er han for det meste i Seawall. For ham er et blikkskur i slummen bedre enn det nye huset myndighetene har tilbudt ham.

– Vi ble lovet et levebrød, vann og anstendige boforhold. Vi kan ikke stole på byggematerialet husene våre er bygget av. Det er allerede sprekker i veggene. Vi har ikke fått noe av det vi ble lovet, sier Nestor.

Ifølge Center for environmental Concerns mangler den nye landsbyen elektrisitet og kloakk. Det mistenkes at det er e.coli i brønnene, og når det er heftig regn flommer septiktankene over og ut i gatene.

Men Nestors største problem er at det ikke er noe å leve av i den nye landsbyen. For å få jobb og for å få solgt sine varer og tjenester, må han fremdeles tilbake til markedet i Tacloban. Å reise tur-retur landsbyen-byen koster ham omtrent en dagslønn. Dermed er det ikke lønnsomt å jobbe, men uten jobb har han heller ingen inntekt.

– Nå har vi ingenting å leve av! Vi har klaget til myndighetene, men ingen hører på oss, sier Nestor.

Den humanitære britiske organisasjonen Oxfam laget i 2014 en rapport om tilstanden i Tacloban. Oxfam var høyst bekymret og advarte om at dersom omplasseringsprosessen ble forbedret, ville de fattige vil bli enda mer skadelidende: «Folk kan miste sine produksjonsmidler eller inntektskilder, stå overfor nye finansielle kostnader som transport eller befinne seg i miljø hvor deres evner ikke er anvendelige», heter det i rapporten.

Ifølge Center for Environmental Concerns har dette mer enn slått til.

– Tacloban var det nest fattigste området før Yolanda. Nå har det bare blitt verre for de fattige, sier Parrenas.

Akutte løsninger

Ifølge Skotte ved NTNU er det et typisk trekk ved gjenreisning etter katastrofer at myndigheter og ofre vil ha umiddelbare løsninger, gjerne i tryggere omgivelser. Dette ender ofte med tilfeldige løsninger, og nye boligområder utenfor allfarvei, uten gode transportmuligheter eller infrastruktur.

Når et samfunn bygges opp uten at bosetningen er tilknyttet ressurser som jordbruk, industri eller annen produksjon, er det dømt til å feile, sier Skotte.

– Det er jo så banalt. Likevel gjentar dette besynderlige mønsteret seg. Bolig er en konsekvens av det som gir livsgrunnlag. Tar du bort denne linken, har ikke folk noe grunnlag for å bo der. Det vi ser etter katastrofene, er en helt vrengt samfunnsutvikling. Her er husene objektet i seg selv, og man ignorerer at samfunnsutvikling og at byutvikling må være en del av bildet, sier Skotte.

De gode intensjoner om å bygge raskt, nytt og bedre, virker da også mot hensikten: De nye husene blir fraflyttet og de fattige som først har mistet et hus, dyttes ut i enda større fattigdom enn før katastrofen inntraff.

– Vi så det etter tsunamien. Store deler av husene fra gjenreisningen ble fraflytta, for det var ikke levelig når folk ikke hadde et livsgrunnlag. Etter jordskjelvet i Kina i 2010 skulle man vise verden at man kunne gjenreise på kort tid, og det skulle bygges så fort at man ikke tok høyde for at man bygget i områder som sto i fare for fremtidige naturkatastrofer som flom, sier Skotte.

Flytter barnehjemmet

Trønderen Erlend Johannessen, som driver barnehjemmet Streetlight i Tacloban, ble selve symbolet på tyfonen for nordmenn flest. Johanessen og 68 barn og voksne berget livet ved å klamre seg til taket på barnehjemmet mens tær og gjenstander ble kastet rundt dem i 300 km/t. TV-bildene av barna som kjempet for livet, rørte hele det norske folk.

I dag har Johannessen flyttet barnehjemmet nordover mot den nye landsbyen, mens deler av driften fortsatt er i Tacloban by.

Å flytte barnehjemmet nordover var delvis et spørsmål om sikkerhet, men mest av alt handler det om at Johannessen ser et stort behov for å ha Streetlight nær den nye landsbyen. Barn uten tilsyn av foreldre som jobber lange dager eller ukependler, er lette ofre for seksuelle overgrep eller menneskehandel.

– De aller fleste fattige opplever at de har det like tøft nå som før stormen. Nå som omplasseringen er i gang, landsbyen er i ferd med å bli ferdig og folk flyttes ut av slummen, opplever mange at standarden heves. Problemet er at inntekten fjernes. Mange forteller meg at de er bekymret for situasjonen i nord, sier han.

Også hans inntrykk er at byens raske vekst ikke kommer de fattige innbyggerne til gode.

– For bedrifter, butikker, og kjøpesentre er alt oppe og går igjen. Det er et bedre marked for å drive butikker og bedrifter her. For en entreprenør er det god business her, det er mer penger i sving enn før. Spør du dem vil de si at alt er bra. Spør du dem jeg jobber med, en vanlig fattig, vil du få et helt annet svar, sier Johanessen.

Lite læring

Hvorfor skjer det samme gang på gang? Hvorfor har vi ikke lært hva som virker og ikke når neste katastrofe inntreffer? Ifølge Skotte er det to forhold som spiller inn: Det ene er at katastrofene skjer brått, beslutninger tas raskt uten tanke på de langsiktige konsekvenser. Den andre faktoren er at katastrofene i stor grad rammer fattige land uten sterke samfunnsinstitusjoner.

– Makt og myndighet tilhører en elite. Ved katastrofer blir maktforhold forsterket, og det blir en anledning for maktapparatet til å utfolde seg, gjerne på bekostning av de fattige. Det blir gjerne internasjonale aktører som tar tak for oppbygging, og de har verken ansvar for eller innsikt i de lokale forholdene. Derfor har de, til tross for en avgjørende rolle i den akutte nødfasen, liten påvirkning på den langsiktige samfunnsutviklingen i de samfunn som rammes, sier han.

Skotte ser få tegn til bedring, og har liten tro på at man har lært til neste store katastrofe:

– Etter hver katastrofe er det mye etterprøving og rapporter, men neste gang noe skjer, faller man i samme fellen igjen. Det er et mønster som har vært der i de 30 åra jeg har fulgt med. Forhåpentligvis er det noe læring i dette, men det går veldig sakte, sier Skotte.

Mer fra Dagsavisen