Faresignaler foran valg

JERUSALEM (Dagsavisen): Etter å ha vært ledet av en diktator i tre tiår, er valg i Tunisia plutselig blitt en uforutsigbar og fargerik affære. Mannen som kan vinne presidentvalget, sitter i dag for eksempel bak lås og slå i fengsel, men er optimistisk:

– Vi har en rimelig sjanse til å vinne, sa 56-årige Nabil Karoui nylig.

Han er en medieeier som ble kastet i fengsel for skatteunndragelser. Selv avviser han anklagene, og sier det hele kun er «et forsøk på å undertrykke rettferden og demokratiet».

Han krever å komme ut for å kunne drive valgkamp, ifølge et brev som hans advokat ga til media. Men vinner han, vil da landets neste president sitte i fengsel.

Les også: Flere arabiske ledere er blitt drept eller kastet etter Den arabiske våren

To kandidater

I første runde av valget søndag for snart to ukere siden fikk Nabil Karoui 15,8 prosent av stemmene, mens jussprofessoren Kais Saied fikk 18,4 prosent. De har gått videre til andre runde.

Kais Saied er den andre av de to kandidatene foran andre runde i presidentvalget. Foto: NTB scanpix

Også Saieds historie er spennende: Professor Saied kom seg gjennom første valgrunde uten noen velsmurt valgkampanje, uten talspersoner, kun ved å mobilisere folk gjennom sin jordnære opptreden. Han snakker blant annet om å desentralisere makten for å demokratisere folkestyret.

Karoui og Saied slo ut alle andre kandidater, inkludert de fra de etablerte partiene.

Skjørt demokrati

Med den andre valgrunden tidlig i oktober – den offisielle datoen er ikke fastsatt ennå – befester demokratiet seg i Tunisia, det av de arabiske landene som har kommet lengst i sine politiske reformer. I motsetning til slik det var tidligere, er det ikke for lengst klart hvem vinneren vil bli, og vinneren vil heller ikke få rundt 99 prosent av stemmene.

Demokratiforkjemperne i Tunisia kan takke en enkelt mann for forandringene, en fattig mann som i følge klasseforholdene i landet kunne ha forventet å tilbringe sitt liv i slummen uten å påvirke sin virkelighet. Men da grønsakshandleren Mohamed Bouazizi i 2010 tente på seg selv i protest, berørte han smerten millioner av mennesker i Midtøsten lever med, og med ett var Den arabiske våren et faktum.

Ett enkelt menneske greide å skifte kursen til en hel region, selv døde han bare uker senere.

Den forhatte diktatoren Zine El Abidine Ben Ali ble kjeppjaget og måtte flykte ut av landet i sitt privatfly – lastet med gullbarrer. Oppe i skyene lette han etter et sted å lande. Til slutt fikk hans fly grønt lys fra Saudi-Arabia, der han levde i stillhet til han døde i forrige uke – tilfeldigvis like etter at tunisierne gikk til urnene i valget første runde.

Et lysende eksempel

Men med Karoui og Saied som kandidater, er det klart at tunisierne forkaster den politiske eliten som vokste fram i etterkant at Den arabiske våren. Kandidaten til det moderate islamistpartiet Ennahda, Abdelfattah Mourou, ble blåst av kartet av de to nykommerne, som da også er relativt populistiske.

– Tunisia er blitt et demokrati og er også et levende eksempel på demokratiets fordeler, sier Khaled Diab, en tunisisk journalist, til Dagsavisen.

I motsetning til før, da makt ble opprettholdt gjennom undertrykking, er makt i dag en følge av demokratiske valg og ikke minst, en bred enighet om demokratiets spilleregler.

Men alle demokratier er ikke nødvendigvis liberale, og Tunisias er ikke blant disse. I kampen for full ytringsfrihet, likestilling, homoseksuelle og minoriteters rettigheter har landet ennå en lang vei å gå. Likevel har Tunisia siden revolusjonen i 2011 allerede avholdt en rekke valg som inkluderte fredelige maktskifter, noe som kan fungere som et lysende eksempel for resten av regimene i regionen.

Utbredt fattigdom

Men likevel gjenstår spørsmålet om demokrati kun kan eksistere så lenge et samfunn ikke står overfor altfor store vanskeligheter eller er for splittet. For selv om tunisiere greide å vinne frihet og demokrati i 2011, er fattigdommen i dag så utbredt og arbeidsløsheten så høy, 15.3 prosent, at mange ikke lenger tror at demokratiet vil være redningen.

En av grunnene til at den politiske klassen ble kastet i første runde var at valgdeltakelsen ble rekordlav, mange så ikke noen grunn til å stemme, noe som da ga populistene en fordel. Valgdeltakelsen etter første runde lå på 46 prosent, ikke et oppmuntrende resultat i et ungt demokrati.

Varseltegnene er dessverre synlige, forteller professor Michael Driessen, en ekspert på Tunisias historie.

– Det er grunn til bekymring, for dette gir et nytt aspekt av usikkerhet. Demokratier trenger politiske partier for å fungere godt, mener jeg, og dette er et skritt i motsatt retning. Men Tunisia kjemper for sin demokratiske vei, og jeg er fremdeles håpefull, sier Driessen til Dagsavisen.

Den tunisiske politiske tegneren Nadia Khiari blir et godt eksempel. Hun var en av drivkreftene under opprøret i 2011, og tegnet regimekritiske tegninger som ble spredt anonymt i sosiale medier. Etter revolusjonen ble hun verdensberømt da ble klart at hun hadde stått bak Willis, tegneseriekatten som våget å le av diktatoren Ben Ali. Da Dagsavisen møtte henne under revolusjonsdagene var hun optimistisk, selv om hun fryktet at islamistene ville true landets framtid. Nå, derimot, er tonen en annen: For bare noen dager siden offentliggjorde hun en ny tegning der to katter ser på hverandre, og den ene sier til den andre: «Har du ikke fått nok av disse valgene?»

Les også: "Alle" snakker om en ny arabisk vår. Hva er annerledes nå?