Verden

Etterdønninger fra dødsbølgen

De overlevende i Ishinomaki sliter med 
å reise seg etter at bølgen druknet halve byen. Ett år etter er traumene fortsatt så store at mange ikke greier å snakke om sorgen.

ISHINOMAKI (Dagsavisen): En eldre dame snur ryggen til når vi presenterer oss. Ser ned. Vil ikke si et ord.

Det er lørdag formiddag. Vi går rundt i brakkebyen hvor det bor flere tusen mennesker som fikk husene knust til pinneved under tsunamien. Det er knapt et menneske å se. I enden av brakkebyen ligger et berg av knuste biler. Slike berg er å se mange steder rundt om i Ishinomaki - byen som mistet flest under den voldsomme tsunamien som skylte over nordøstkysten av Japan for ett år siden. Rundt 3.000 mennesker fra Ishinomaki er bekreftet omkommet. Mer enn 1000 er savnet. Fremdeles går mennesker rundt og leter etter sine kjære. Fremdeles holdes begravelser etter funn av DNA.

Den menneskelige katastrofen

Vi treffer Yukihiro Sasaki i et fellesrom i brakkebyen. Sasaki er selv fra Ishinomaki. Det siste året har han jobbet for en organisasjon som hjelper ofrene. Han forteller mange mørke historier. Om isolasjon og ensomhet. Om mennesker som ikke ser noen framtid og som drukner sine sorger i alkohol. Om høy arbeidsløshet. En spørreundersøkelse som nylig ble presentert av en japansk TV-kanal viste at nærmere 40 prosent av de arbeidsledige som bor i brakkebyene opplever livet som meningsløst etter tsunamien. I en dokumentarfilm fra Ishinomaki fortalte en mann at det blir rapportert om ti selvmord i måneden. I filmen oppfordret mannen folk innstendig om å snakke mer sammen og hjelpe hverandre gjennom sorgen. Siden juni i fjor har japanske myndigheter registrert mellom 40 og 50 selvmord som blir satt i sammenheng med naturkatastrofen. Ifølge myndighetene har selvmordstallene gått ned de siste månedene.

Sasaki forteller at det er vanskelig å få folk til å åpne seg. Han sier menneskene i Ishinomaki er kjent for å være stille og lukkede. Når vi spør ham om han kan hjelpe oss med å møte noen som mistet huset under tsunamien, blir han gravalvorlig. Sasaki sier det er frekt å presse seg på dem som har mistet alt. Å stille direkte spørsmål om folks sorg blir sett på som upassende i Japan.

Sasaki satt i bilen da bølgen kom. Han kom seg ut og greide å komme seg opp på et hustak. Fra taket så han flere drukne. Under redningsarbeidet svømte han ut i vannmassene og reddet to jenter som hadde ropt på hjelp.

- Det er umulig å glemme den dagen - når jeg sitter i bilen kommer de vonde følelsene tilbake. Jeg tenker på alle dem som ikke greide å flykte.

I et av fellesrommene i brakkebyen sitter Miki Torii. Hun bor i Tokyo, men kommer fra Kobe - byen som ble rammet av et voldsomt jordskjelv i 1995.

- Jeg vet hva slags traumer mennesker sitter igjen med etter en naturkatastrofe. Nå er det min tur til å hjelpe til, sier Torii.

Sammen med andre frivillige har hun satt i gang en rekke aktiviteter som skal hjelpe folk gjennom den tunge hverdagen. Torii vet hvor viktig dette arbeidet er. Etter jordskjelvet i Kobe flyttet flere tusen husløse inn i midlertidige boliger, der de ble boende i årevis. Mange isolerte seg fullstendig og døde i ensomhet.

- Det kunne ta lang tid før de ble funnet. Vi må gjøre alt for at det ikke skal skje igjen, sier Torii.

Historier om døde

De siste ukene har «ett år etter-bildene» fra de katastroferammede områdene gått verden rundt. Bildene viser at japanerne har kommet imponerende langt i opprydningsarbeidet, det enorme omfanget tatt i betraktning. Flere steder er opprydningsarbeidet avsluttet. I Ishinomaki er man kommet halvveis. Langs sjøen sperrer fjell av vrakgods for utsikten. Vrakgods som ingen vil ta imot til gjenvinning fordi man er redd det kan være radioaktivt. En spørreundersøkelse viste at over 70 prosent av befolkningen i de hardest rammede områdene mener det har skjedd lite eller ingenting når det kommer til gjenoppbygging. Myndighetene presser nå på for at andre regioner i Japan skal ta ansvar slik at de kan komme raskere i gang med å bygge opp de sønderknuste byene.

Ishinomaki med sine 160.000 innbyggere var kjent som en fiskerby. Etter tsunamien gikk 80 prosent av fiskefabrikkene under. Store deler av havna er ryddet, men ingen vet når det vil bli aktivitet der igjen. Historier om døde som går igjen florerer. En taxisjåfør uttalte til et nyhetsbyrå at han ikke ville stoppe i de verst rammende områdene. Han var redd passasjeren kunne være et gjenferd.

I sentrum av Ishinomaki møter vi Tsukasa Endo som jobber for en organisasjon som koordinerer hjelpearbeidet. Han var hjemme da det voldsomme skjelvet rystet byen. Endo forteller at det tok 15 minutter før tsunamialarmen gikk. Innbyggerne i byen er vant til jordskjelv, men ingen var forberedt på en tsunami. Endo sier han aldri har sett evakueringsplaner for hva folk skal gjøre hvis en bølge skulle komme. Da alarmen gikk, satte mange seg i bilen for å komme seg vekk. Andre trakk opp langs åsryggene som omkranser byen. Bølgen lot vente på seg.

- Folk syntes det tok lang tid og begynte å bevege seg tilbake til sentrum. Vi ropte: «Kom dere opp i høyden!», forteller Endo, som selv sto i toppetasjen i blokka der han bor da de enorme vannmassene seg innover byen. Filmklipp fra denne dagen viser hus og biler som kommer seilende gjennom gatene. Mange av husene endte opp som store bål. På veiene ut av byen sto folk bom fast i trafikkork. Noen greide å flykte. Men for mange var det for sent. Tsunamien fortsatte oppover Kitakami-elven der den slukte landsbyer på sin ville ferd.

- Det er vanskelig å vite hvordan man best kan ta vare på ofrene. Folk har ulike behov. Det er så lett å såre de som er i dyp sorg. Vi skulle gjerne hatt mer fagpersonell her som kan hjelpe folk gjennom traumene, sier Endo.

Ifølge japanske myndigheter vil det bli satt inn større ressurser for å hjelpe folk med psykiske plager i tida framover.

Endo er opptatt av å gi folk mer enn mat og husly. Fra hele Japan har det kommet artister som har holdt konserter i de hardest rammede områdene.

- Vi må gi noe som kan glede folk - og musikk er en kilde til glede.

Ifølge Endo har politikerne i Ishinomaki kommet med forslag om å bygge en sju meter høy mur som skal beskytte byen. I planene som er lagt fram, inngår også veibygging i høyden og en seks felts motorvei som skal gjøre det lettere å flykte hvis en ny tsunami skulle skylle over byen. Endo mener det er liten støtte for disse planene blant folk flest.

- Vi elsker sjøen - vi vil se den. Det kan ta 1000 år til neste gang vi opplever en tsunami. Vi burde heller bygge noen høye hus der folk kan evakueres om en ny bølge skulle komme.

Endo mener det viktigste er å få bygget hus til dem som mistet alt under tsunamien. Han tror det vil ta mange år og er redd at folk skal miste alt framtidshåp. Men alt er ikke svart.

- Folk er ikke bare pessimistiske. Her om dagen så jeg at noen hadde tent opp et bål selv om det snødde. De kom sammen og hadde en hyggelig stund. Jeg fikk energi av å se det.

Gir ikke opp

Yoshiyuki Matsumura tar imot oss i sin sportsbutikk i hovedhandlegaten i sentrum. 67-åringen var i butikken da tsunamien skyllet over byen. Da alarmen gikk, flyttet han tøy og utstyr opp i andre etasje. Men han trodde ikke det ville komme noen bølge. En time senere kom biler seilende gjennom hovedgata der butikken ligger. Huset til Matsumura ble slukt av tsunamien. Bare grunnmuren sto igjen. I flere måneder bodde 67-åringen på en skole sammen med andre som mistet husene sine.

- Jeg så hvordan folk mistet energien og ble passive. Det er så lett å gi opp.

Matsumura har drevet en sportsklubb for unge i 40 år. Han forteller at han alltid har lagt vekt på at alle skal ha det moro og at også de som ikke er gode i idrett skal oppleve mestring og kjenne seg velkomne. Klubben mistet mange av sine medlemmer under tsunamien. Og mange er fremdeles savnet. For Matsumura ble det viktig å få unge og gamle i aktivitet igjen selv om halve byen lå i ruiner. Sammen med frivillige fikk han ryddet områder i byen hvor de kunne drive idrett. Ofte ikke mer enn 10 x 10 meter. Men nok til å arrangere turneringer og få folk til å komme sammen igjen.

- Jeg sier til folk at vi må se på tragedien som en ny start. Jeg vet det kan virke sårende. Men vi må se framover.

Matsumura vil at innbyggerne i Ishinomaki skal vise fram ødeleggelsene, men også alt det fine byen har å by på - den flotte naturen, den gode fisken.

- Vi har levd så bra her at vi ikke har snakket om alt det gode vi har. Vi må snakke mer om det, så folk får øynene opp for hvor fint det er her i Ishinomaki.

På spørsmål om han ser tegn til at folk har begynt å glede seg over livet igjen, blir Matsumura stille. Smilet forsvinner. For noen dager siden ble det funnet DNA fra en av hans tidligere elever i sportsklubben. Bak ham henger den mørke dressen.

- Vi forsøker å glede oss over livet. Vi må finne nye mål. Vi må se framover. Men det er vanskelig ...

Matsumura tar oss med ut og viser fram en plass nede ved elven som ble ryddet for at de unge kunne drive idrett igjen. 67-åringen tar en ball og trikser. Smilet kommer tilbake.

jms@dagsavisen.no

Japan 
ett år etter

Jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan 11. mars 
i fjor kostet 15.854 mennesker livet og 3.271 er savnet . Dagsavisen har besøkt Japan ett år etter.

I dag: Ishinomaki - byen som mistet flest under katastrofen.

I morgen: Skoleelevene som forsøkte å flykte fra dødsbølgen.

Lørdag: Tokyo - millionbyen ruster seg mot nytt storskjelv.

Mer fra Dagsavisen