Etter nobelprisen: – Eritrea er fortsatt et brutalt diktatur

MASAWA, ERITREA (Dagsavisen): Lufta er tung av fuktighet og salt her i Eritreas eldste by, Masawa ved kysten av Rødehavet. Nesten alle de en gang så flotte gamle bygningene i arabisk og italiensk kolonistil ligger i ruiner. Forfalne og forlatt. Byen virker nærmest død. Selv kranene ved havna står stille i formiddagsvarmen. En enkelt havnearbeider slentrer dovent nedover kaia.

På en fortauskafé i nærheten finner jeg skygge og selskap. En ung mann sitter alene med sigaretter og svart kaffe. Jeg setter meg ved siden av ham. Han heter Asaph og er 26 år gammel. Han kommer fra hovedstaden Asmara i høylandet, men bor nå i en kaserne nede ved havet. Han har et vennlig, men tungt uttrykk i øynene og forteller at han har vært soldat i åtte år, uten å vite hvor lenge han må gjøre tjeneste. Slik er forholdene i Eritrea. Den fryktede verneplikten ble gjort permanent da grensekrigen med Etiopia raste mellom 1998 og 2000, en krig som kostet nesten 100.000 mennesker livet.

– Jeg håper at jeg snart får slippe, nå som det er fred. Men jeg vet ikke. Jeg har ikke hørt noe enda, sier han og tar seg et dypt trekk av sigaretten.

Røyken henger tungt rundt det magre ansiktet mens han langsomt svarer på spørsmålene mine. Hvordan er det å være soldat i Eritrea? spør jeg med lav stemme, slik at ingen av de andre gjestene ved kafeen skal høre det. Det er et utbredt angiversystem i «Afrikas Nord-Korea», som Eritrea ofte blir kalt, så jeg tar mine forholdsregler.

– Det er kjedelig og hardt, svarer han ubekymret.

– Jeg vil heller hjem til familien min.

Det mutte ansiktsuttrykket indikerer at han ikke egentlig tror det er realistisk. Selv om fredsavtalen med Etiopia har ført til en fredspris, tør ikke soldatene i Eritrea håpe at de kan vende tilbake til et normalt liv med det første.

– Alt er det samme, sier Asaph.

Saken fortsetter under bildet.

Flere tusen eritreere og etiopiere deltok i et ti kilometer langt løp for fred i Addis Abeba i november i fjor. Foto: Michael Tewelde/AFP/NTB scanpix

Les også: NRK: Eritrea kontrollerer norsk innvandrerorganisasjon

– Nobelkomiteen tabbet seg ut

Det er over et år siden Eritrea sluttet fred med nabolandet Etiopia og dermed satte en stopper for en grensekonflikt som har vart i 20 år. Telefonlinjer og diplomatiske forbindelser ble gjenetablert, og grensene mellom de to landene ble åpnet for første gang siden slutten av 1990-tallet.

Det var et historisk øyeblikk som ble feiret med dans og fest på begge sider av grensen, og fredsavtalen ble godt mottatt internasjonalt: FNs sikkerhetsråd fjernet både våpenembargo og sanksjoner rettet mot Eritrea, og nå har Etiopias statsminister Abiy Ahmed fått tildelt Nobels fredspris «for sitt avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea», som det lød i begrunnelsen fra nobelkomiteen i oktober. Høyere internasjonal anerkjennelse er det vanskelig å oppnå.

Men i Eritrea føles festlighetene allerede som et minne fra en fjern fortid. I noen få måneder kunne folk reise og handle fritt med hverandre etter at grensen ble åpnet. Men nå er grensen for lengst stengt igjen, og handelen er stanset. Det er mange arbeidsløse, veldig lite økonomisk aktivitet, og på landet har tørken dessuten utpint Eritreas lille landbrukssektor. Den største inntektskilden er almisser sendt fra de hundretusenvis av flyktninger og migranter som har forlatt Eritrea gjennom årene.

Og uansett hva nobelkomiteen måtte hevde, er grensekonflikten mellom de to landene på ingen måte løst, sier en av de mest anerkjente ekspertene på området, Kjetil Tronvoll, som er professor i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole i Oslo.

– Nobelkomiteen tabbet seg ut, for grensekonflikten er absolutt ikke løst. Etiopia okkuperer fortsatt deler av Eritrea. Grensene er stengt igjen. Det er ingen bilaterale avtaler om å normalisere forholdene. Du kan si at det er en politisk fred mellom de to statslederne. Men det er ingen normalisering og ikke noen egentlig fredsprosess – bare en deklarasjon. Og nå har man også stoppet institusjonaliseringen, sier han og understreker at han likevel mener at Abiy Ahmed er den rette mottakeren av fredsprisen.

Debatt: «Prisen underbygger et gryende, men skjørt håp i Afrikas nest mest folkerike stat»

– Jeg synes Ahmed har fortjent nobelprisen. Men det er mest på grunn av de endringene han har skapt internt i Etiopia, og ikke så mye på grunn av relasjonen til Eritrea. På det punktet er jeg litt nølende, sier professoren, som blant annet har utgitt boka «Brothers at War» om krigen mellom de to landene på Afrikas horn.

Han forklarer at grensekrigen i 1998–2000 i stor grad stammet fra dårlige personlige forhold mellom Eritreas diktator, Issaias Afewerki, og Etiopias daværende statsleder, Meles Zenawi. Da Abiy Ahmed kom til makten i Etiopia i fjor, etter mange år med politiske uroligheter, tok han et oppgjør med Zenawis gamle politiske garde fra Tigray-regionen og partiet Tigray Peoples Liberation Front (TPLF). Den offensiven fikk Afewerki i Eritrea til å gripe Ahmeds utstrakte hånd i håp om at de hadde funnet en felles fiende.

– Afewerkis mål er ikke fred med Etiopia. Målet hans er å videreføre krigen mot TPLF med andre midler. Det trodde han at Ahmed kunne hjelpe ham med. Men Ahmed har ikke kontroll på TPLF, og han ønsker ikke organisasjonen, som er en del av Etiopias politiske miljø, sier Tronvoll.

Han blir supplert av en annen lederskikkelse på feltet, Christopher Clapham, som professor emeritus i Afrika-studier ved Universitetet i Oxford.

– Forholdet mellom Ahmed og Afewerki har tydeligvis surnet siden forelskelsen for et år siden. Et tydelig tegn på det er at Afewerki har stengt grensene, sier Clapham.

Men det er også bemerkelsesverdig at verken Afewerki eller noen av statsrådene hans i Eritrea offisielt har gratulert Ahmed med nobelprisen, påpeker han.

– Jeg har hørt at Afewerki er veldig irritert over at nobelprisen er gitt til Ahmed og ikke til begge i fellesskap. Men det ville jo være latterlig å gi Afewerki den æren når man ser på antallet kriger han har startet og de menneskerettighetsbruddene han står bak, sier Clapham.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Journalister i fengsel

I hovedstaden Asmara går jeg forbi et av byens fengsel. En tre meter høy sandfarget mur med piggtråd på toppen danner rammen om stedet, der vi også finner byens politistasjon. Men de fleste fengslene i landet er hemmelige og ligger skjult i mer anonyme bygninger eller langt ute på landet. Det finnes tusenvis av politiske fanger i landet, både journalister og folk fra religiøse mindretall. De sitter fanget uten å ha fått rettergang eller dom, skriver Human Rights Watch i sin rapport om landet fra 2019. Mest kjent er fengslingen av 17 journalister for nøyaktig 18 år siden, da regimet stengte landets medier en gang for alle. De hadde gjort seg skyldige i å omtale et åpent brev til presidenten fra elleve politikere som kritiserte at regjeringen fortsatt ikke hadde implementert grunnloven. Det har den fortsatt ikke, og både journalister og politikerne sitter fortsatt fengslet, bortsett fra de som er døde. Bare regimet vet hva som har skjedd med dem.

– Eritrea er fortsatt et brutalt diktatur, konstaterer Kjetil Tronvoll.

Eritrea er i dag det eneste landet i Afrika uten private medier. Det finnes en statlig avis og en statlig tv-kanal. Nylig ble landet utpekt til verdens mest sensurerte land av Committee to Protect Journalists. Det ble altså rangert lavere enn både Nord-Korea, Turkmenistan og Kina. Men utenlandsk satellitt-tv er utbredt i Eritrea, så folk er godt orientert om resten av verden.

Så sent som i juni i år slo Eritreas regime ned på landets religiøse institusjoner ved å stenge alle de katolske helseklinikkene og skolene samt arrestere en rekke framtredende religiøse ledere som hadde uttalt seg kritisk om regjeringen.

– Det viser at tross et bedre regionalt klima for fred og sikkerhet, er menneskerettighetssituasjonen i Eritrea uforandret, sa FNs egne observatør for menneskerettigheter i Eritrea, Daniela Kravetz, i Genève i sommer.

Saken fortsetter under bildet.

Eritrea har en stor diaspora i USA og Europa. Her et bilde fra 19. juli 2019. To eritreiske søstre som ikke har sett hverandre på over 20 år, gjenforenes i hjemlandet. Foto: AFP/NTB scanpix

Les også: Fredsprisvinneren sier nei til å møte pressen i Oslo

Fryktet og hatet

I Eritrea er det ikke mange endringer å få øye på siden i fjor. Jo, telefonlinjene til Etiopia er fortsatt åpne, og man kan tross alt fortsatt fly til og fra Addis Abeba. Men mest iøynefallende er stillstanden omkring landets vernepliktige. Selv om regimet ikke lenger har samme unnskyldning for å opprettholde permanent verneplikt, nå som det offisielt er fred, har det skjedd lite for å normalisere forholdene.

Det irriterer skolelæreren Yonas, som jeg møter i Asmara. Han underviser skoleelever i engelsk og matematikk som en del av verneplikten. Han kan ikke si opp.

– Jeg har ikke noe imot verneplikt som sådan. Men det skal være for en avgrenset periode. Opprinnelig var det var 18 måneder. Det ble endret da krigen mot Etiopia brøt ut, sier Yonas og forklarer at han er ivrig patriot:

– Jeg kan godt tilgi at man gjør ekstraordinære ting i ekstraordinære situasjoner. Men nå er det fred. Da burde denne galskapen med evig verneplikt opphøre.

Verneplikten begynner allerede det siste året på videregående skole. Da blir eleven sendt til den beryktede militærleiren Sawa. Her blir de innrullert til hard militærtrening, forklarer Laetitia Bader fra Human Rights Watch, som nettopp har skrevet en 84 sider lang rapport om systemet.

– De fleste har fylt 18 år, men det finnes også barn som blir sendt til Sawa. Der venter vold, mishandling og noen ganger tortur, sier hun og henviser til intervjuer med 73 vernepliktige.

– De beskriver hvordan de har blitt avstraffet, slått med stokker og tvunget til å rulle rundt på bakken. Mange jenter blir også presset til å ha sex med offiserene eller rett og slett voldtatt, sier Bader.

Les også: Stoltenberg hyller fredsprisvinneren: – Du har vist at fred er mulig

Ved utgangen av «skoleåret» blir folk utvalgt til enten å fortsette militærtjenesten eller avtjene siviltjeneste. Skolelæreren Yonas betrakter seg selv som relativt heldig. En lærerjobb er helt greit, selv om det skjer under tvang og er dårlig betalt. Folk han kjenner, har blitt tvunget til hardt fysisk arbeid. De har bygget fabrikker, anlagt veier eller jobbet i gruver. FN og menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert ordningen for å nærme seg slaveri.

Verneplikten er derfor den viktigste årsaken til at det fortsatt er tusenvis av eritreere som flykter fra landet hver måned. Ifølge de siste oversiktene fra mottak i det nordlige Etiopia flykter rundt 300 personer i døgnet fra Eritrea – nesten like mange som da grensene var åpne.

En ung embetsmann i Asmara som kaller seg Dawit, forteller at han selv har vurdert å flykte, men har nå gitt opp.

– Nå er det for sent. Verden er lei av flyktninger, og jeg tror det er bedre å bli. Det er massevis av potensial i Eritrea, og Afewerki kan jo ikke holde på for alltid. Så når endringene kommer, vil jeg være klar, sier Dawit.

Han drømmer om en turistboom for den vakre hovedstaden Asmara, som i 2017 ble en del av UNESCOs verdensarvliste med sin unike modernistiske arkitektur. Hele byen ble oppført av de italienske koloniherrene fram til andre verdenskrig, og ifølge UNESCO er det stort sett ikke bygget noe i byen siden 1940-tallet. Også på det punktet står tiden stille i Eritrea.

I mellomtiden passer Dawit pliktskyldigst jobben for å ikke ende i et av landets mange fengsler, som han har mistet mange venner og bekjente til. For eksempel kjente han den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak som ble fengslet i 2001.

– Plutselig forsvant han bare. Jeg aner ikke om han er i live eller ikke, sier han og forklarer at han ikke tør håpe å se ham igjen. – Presidenten vil ikke løslate fanger eller reformere landet fordi det ville svekke grepet hans om makten. Ingen liker ham. Men han er fryktet, sier Dawit.

Han håper at Eritreas store diaspora i USA og Europa kan øke presset på regimet ved å boikotte skatten på to prosent som alle eritreiske statsborgere bosatt i utlandet skal betale. På sosiale medier kan man følge kampanjen mot Afewerki under hashtagen #YIAKL, som betyr noe i retning av «nok er nok». Men om det vil ha noen effekt, er vanskelig å si, innrømmer Dawit.

Saken fortsetter under bildet.

Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, med bilde av årets prisvinner, Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Kommentar: «Han kommer for å motta fredspris, men på hjemmebane er det stadig trøbbel»

Nobelpriseffekten

Kjetil Tronvoll ser imidlertid tegn til at Issaias Afewerki er presset. Det gjør at regimet blir mer og mer autoritært. Angrepene på den katolske kirken i sommer tyder på at kritikk ikke lenger blir tolerert. Og tildelingen av Nobels fredspris til Abiy Ahmed kan i første omgang føre til at diktatoren strammer grepet om makten enda mer, mener professoren.

– Afewerki må slå hardere ned på kritikk fordi fredsprisen rokker litt ved grepet hans om den politiske makten, sier Tronvoll, og utdyper.

– Vi vet at statsråder er kritiske til ham og vil ha reformer. Så denne prisen kan brukes av motstanderne hans til å presse på for å fortsette fredsprosessen. Men det vil ikke Afewerki ha noe av, for hvis Eritrea virkelig blir normalisert, ville han måtte gå av.

Trusselen fra Etiopia har blitt brukt til å legitimere unntakstilstanden og den evige verneplikten. Derfor har ikke Afewerki noen oppriktig interesse av å få til fred, argumenterer Tronvoll.

– Jeg tror vi i nærmeste framtid vil se et enda mer restriktivt regime i landet på grunn av denne nobelpriseffekten, sier han.

– Det positive er at vi tross alt ikke er tilbake til de dypfrosne relasjonene.

Ved havnen i Masawa drikker jeg resten av kaffen min og gjør tegn til å reise meg. Så stopper jeg opp og spør soldaten hvor lenge han regner med å måtte gjøre tjeneste?

– Det vet bare Gud, sier han og legger til med et skjevt smil: – Og Afewerki, selvfølgelig.

Les også: – Nobelprisen kan gjøre det vanskeligere å få fred