Ett land – flere kriger

I oktober i fjor annonserte president Donald Trump seier.

– Noe veldig stort har akkurat skjedd, skrev presidenten på Twitter. IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi var død og Trump lovte at IS var ferdige.

Men hvor feil kunne han ta? Akkurat som George Bush i 2003 erklærte «mission accomplished» om bord i et krigsskip utenfor Irak, noe som bare skulle bli begynnelsen på en ny krig som ennå ikke er over, har IS i de siste ukene langt på vei gjort Trumps løfte til latter.

De væpnede styrkene til IS er i disse dager på offensiven både i Syria og i Irak, og bare i april tok de på seg ansvaret for nær 150 ulike angrep. I ly av koronakaoset rømte også IS-aktivister fra et fengsel i Syria, mens USA har bedt om forsterkninger til et fengsel der mer enn 10.000 IS-tilknyttede fanger sitter innestengt.

Les også: Trump om raidet mot IS-leder: «Han klynket og gråt». Men det var ingen lyd på videoen Trump fikk se

I oktober i fjor annonserte president Donald Trump seier mot IS. Foto: Mandel Ngan / AFP

«Selvmål» fra USA

Ifølge analytikere i regionen er denne nye framveksten av IS ikke først og fremst knyttet til koronaen, men heller til USA: Det var kurdiske styrker, støttet av USA fra luften som ledet kampen mot IS, men i fjor høst ga president Trump Tyrkia grønt lys til å bekjempe kurderne. Dermed kunne IS fra sine skjulesteder i Syria starte sin sakte omorganisering. Og nå er de igjen en faktor.

– Hovedårsaken bak det vi nå ser er at USA trakk sine styrker tilbake til fordel for de tyrkiske styrkene som så angrep de syriskkurdiske styrkene, forteller Imad Salamey, en ekspert på internasjonale relasjoner i nabolandet Libanon.

– Det er ikke mange som nå vil mobilisere sine styrker for å bekjempe IS. IS har nemlig tjent på at så mange land – Syria, Irak, Tyrkia og Iran – er imot kurdisk uavhengighet, og har prioritert dette framfor kampen mot IS, sier Salamey til Dagsavisen.

I motsetning til tidligere, ser ikke IS lenger ut til å ville kontrollere landområder for å etablere en fundamentalistisk stat i Syria og Irak, men tar i stedet i bruk mer tradisjonelle geriljametoder, mens aktivistene så skjuler seg blant sivilbefolkningen. Gruppen har imidlertid fremdeles internasjonal appell, og spesielt i Afrika har ekstremistene etablert fotfeste de siste månedene.

Les også: – Det er ikke lenger gitt at man kan stole på USA

Tviler på comeback

Syriske Ammar Esah (31) er opprinnelig fra byen Raqqa der IS etablerte sin hovedstad, men som internflyktning og lege jobber han i provisoriske sykehus for å hjelpe mennesker skadet i bombeangrep eller annen krigføring. Han tror på sin side ikke IS er på vei tilbake.

– IS er først og fremst en religiøs ideologi, og det som er viktigst for dem nå er å sende et signal, gjennom angrepene, til sine lojale støttespillere om at drømmen lever, sier Esah, men legger til at en rekke land i regionen til tider er tjent med IS sitt nærvær, og ikke ser noen grunn til å bekjempe dem.

Og dette er bare den første krigen som har blusset opp i Syria. Den andre er mellom erkefiendene Israel og Iran. Teheran har i de senere årene søkt å bygge opp en formidabel styrke i Syria – nær Israel – mens israelerne har forsøkt å stanse dem. De siste ukene har angrepene tiltatt – og israelske fly og langdistanseraketter angriper iranerne og deres allierte i Syria på en måte ikke hittil sett i den lange krigen, ofte hver tredje eller fjerde dag.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Kontinuerlige angrep

Tidligere så Israel ut til å gå til angrep hver gang deres etterretning identifiserte nye våpenforsyninger i Syria. Nå ser israelerne ut til å ha innledet en mer kontinuerlig militærkampanje, og iranske mål over hele Syria blir bombet. Israelske talsmenn sier nå åpent at målet er å tvinge iranerne ut av nabolandet.

Men hvorfor denne offensiven nå? Etter at Iran i september gikk til angrep mot oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia og deretter mot amerikanske styrker i Irak, ser nemlig vinden ut til å ha snudd. Det iranske regimet er nå på defensiven – både i regionen og innenrikspolitisk.

I januar drepte USA Irans viktigste militære leder, Qassem Souleimani, med et rakettangrep ved flyplassen i Bagdad. Souleimani var ansvarlig for Irans militærkampanjer i blant annet Syria, Irak og Jemen, og hans erstatter har ikke greid å fylle hans sko. Russland, som med sitt rakettforsvar i Syria samtidig har evne til å stanse de israelske angrepene, ser ikke ut til å ville hjelpe sine iranske allierte. Ifølge rapporter i Moskva, ønsker ikke Russland at Iran skal delta i den økonomisk lukrative gjenoppbyggingen av Syria.

Iran under press

Innenrikspolitisk er Iran også under press, på grunn av dårlig håndtering av koronaspredningen. Hvorvidt dette har ført til en kursendring vites ikke, men i går meldte Iran plutselig at de er rede til en fangeutveksling med USA.

– Vi er klare til å gjennomføre en utveksling av iranske og amerikanske fanger, og er rede til å diskutere saken, men amerikanerne har ikke svart, sa Ali Rabiei, en iransk regjeringstalsmann.

Blant fangene som holdes er en iransk vitenskapsmann fengslet i USA og en amerikansk marineoffiser som har vært holdt i Iran siden 2018. Men mest overraskende er det at Iran foreslo direkte samtaler med USA. – Det er ikke noe behov for noe tredjeland som skal mekle mellom Iran og Amerika for denne fangeutvekslingen, sier Rabiei.