Et valg uten mye valg i Iran

Fredag går iranere til urnene for å velge et nytt parlament. Utfallet er langt på vei allerede gitt. Regimekritikere vil ha boikott av valget.

Mer enn 7.000 kandidater har i de siste ukene drevet valgkamp i håp om å få en plass i Majles, det iranske parlamentet. Men valgkampen er blitt svertet av at så mange kandidater er blitt nektet å stille av regimet. 

Den iranske ledelsen håper på en høy valgdeltakelse som uttrykk for folkestøtten til den islamske revolusjonen.

– Jo flere som møter opp ved urnene, jo sterkere vil parlamentet bli, sier Ayatollah Ali Khamenei, den såkalte øverste lederen. Khamenei, som har det siste ordet i alt av betydning i Iran, er imidlertid ikke selv folkevalgt.

Valget kommer på et vanskelig tidspunkt i landets moderne historie. Som følge av den voksende spenningen med USA, «den store satan», har sanksjonsregimet bare blitt strengere. Folk lider under en sviktende økonomi. Og i januar var USA og Iran nær en krig etter at en amerikansk drone drepte den iranske toppgeneralen Qasem Soleimani på flyplassen i Iraks hovedstad Bagdad.

Les mer: Irakisk toppleder: USA har erklært krig mot oss

Forhåndsgodkjenning

Men hvordan kan utfallet av valget være gitt når ingen vet hvem av de 7.100 kandidatene det er som vil få plass i parlamentet på 290 seter? Jo, for på forhånd måtte alle kandidatene godkjennes av regimet. Og denne gangen var regimet enda strengere enn før: over 7.000 kandidater er blitt nektet å stille fordi de er for moderate og reformvennlige. Blant de diskvalifiserte er det et stort antall sittende parlamentsmedlemmer. 

Iran er ikke en demokratisk stat. Ytringsfriheten er sterkt begrenset og menneskerettighetene blir systematisk tråkket på, samtidig er ikke landet totalitært på den måten at all makt er samlet i en manns hender.

Det finnes forskjellige maktpoler, som den ikke-valgte øverste lederen, revolusjonsgarden, den valgte presidenten og parlamentet, men alle må sverge til den islamske revolusjonen.

Ifølge antropolog Farzane Jalali fra universitet i Teheran, men som nå befinner seg i utlandet, er det ikke tilfeldig at regimet nå slår ned på reformvennlige politikere.

– Regimet ønsker å samle seg internt for å motstå presset utenfra, sier hun til Dagsavisen.

Trusler

Dette skaper likevel et vanskelig dilemma for regimet, forklarer en annen nå Teheran-basert akademiker.

– Regimet trenger høy valgdeltakelse, men vil ikke akseptere utfallet av frie valg. Valgdeltakelsen øker bare når folk føler at det er en virkelig konkurranse mellom kandidatene. Men siden regimet vil ha høy valgdeltakelse med ufrie valg må de forsøke å heve valgdeltakelsen på andre måter, sier han til Dagsavisen fra Teheran.

Av frykt for å bli arrestert av regimet foretrekker akademikeren å være anonym. Han sier regimet forsøker å tvinge folk til å stemme ved å true med å undergrave folks jobbsikkerhet.

– På radio og tv får vi hele tiden høre hvor viktig det er å delta i valget. De prøver å skape en nasjonalistisk atmosfære. Og folk får signaler om at hvis de ikke stemmer, vil ikke jobben være like sikker, sier han.

De siste månedene har titusener protestert i gatene i Irans byer og krevd politiske reformer, et oppgjør med korrupsjonen og «verdighet».

Protestaksjonene har ført til flere voldsomme sammenstøt mellom demonstranter og landets sikkerhetsstyrker, flere hundre er blitt drept siden protestene tok av for fullt i november i fjor.

Les mer: Iranske demonstranter frykter regimet

Oppfordrer til boikott

Regimekritikere oppfordrer til å boikotte valget. 

– Det er ikke noe poeng å stemme. Vi har lagd en hashtag som tar helt av nå. Den heter vi_vil_ikke_stemme på farsi. Ingen med respekt for seg selv stiller i dette valget, forteller iraneren til Dagsavisen.

Selv om lovgivernes makt i Iran i dag er begrenset, ble parlamentet etablert allerede i 1906. Både da og i dagens Iran var landet sammensatt av en lang rekke etniske grupper, perserne utgjør kun litt over halvparten av befolkningen, mens kurdere, arabere og aserbajdsjanere er andre store grupper. Iran er flerkulturelt, og den øverste lederen Khamenei er av delvis aserbajdsjansk bakgrunn.

Etter revolusjonen i 1979 har det iranske regimet systematisk forsøkt å eksportere revolusjonsilden til nabolandene, men portene ble for alvor åpnet etter at USA veltet Saddam Husseins regime i nabolandet Irak i 2003. Da nabolandet forsvant som militær motpol, lå veien åpen for iransk innblanding i de arabiske landene lenger vest i Midtøsten.

Ledelen i Teheran sliter nå med ettervirkningene av drapet på general Soleimani. Tidligere i uka avduket Hizbollah-geriljaen i Libanon en statue av Soleimani rett ved grensen til Israel. Generalen er avbildet pekende inn i Israel som et kall til hans etterfølgere. I Teheran har det oppstått et maktvakuum etter den mektige generalens død, et nytt parlament vil ikke kunne løse denne floken.

Les mer: Slik vil en krig mellom USA og Iran påvirke Midtøsten

 

Dette er Irans politiske system

* Den politiske makten i Iran er delt mellom folkevalgte myndigheter og islamske teologer. Den øverste lederen, ayatolla Ali Khamenei, og Vokterrådet har siste ord.

* Den øverste lederen utnevnes på livstid og har også titlene statsoverhode, religiøs leder og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Han kontrollerer de islamske domstolene, forsvars-, sikkerhets- og etterretningsorganer og mediene.

* Nasjonalforsamlingen (majlis) er folkevalgt og kan foreslå og vedta lover, så lenge de ikke er i strid med grunnloven.

* Vokterrådet bestemmer om en lov er i tråd med grunnloven og må godkjenne alle kandidater som skal stille til valg. Rådet består av tolv rettslærde, nominert av Khamenei.

* Alle vedtak fra de folkevalgte må godkjennes av rådet og deretter av den øverste lederen.

* Nasjonalforsamlingen er relativt effektiv som vaktbikkje for regjeringen som utøvende organ. Parlamentet må godkjenne utnevnelser av ministre, kan stille presidenten eller ministre for riksrett og beordre etterforskning av departementer.

* Den folkevalgte Ekspertforsamlingen overvåker den øverste lederen, har makt til å avsette ham og utpeker hans etterfølger.

* Presidenten er også folkevalgt. Han fungerer først og fremst som regjeringssjef og kan avsettes.

(Kilder: AFP, NTB, Majlis Monitor)