Utenriksminister Mohammad Javad Zarif ble tatt imot som en helt da han kom tilbake til Iran etter at atomavtalen var i boks sist uke. Avtalen blir sett som et tegn på Iran er klar for å åpne opp mot Vesten. FOTO: BORNA GHASEMI/NTB SCANPIX

Dragkampen innad i Iran

I forhandlingene over atomprogrammet ble Irans motstridende forhold til Vesten tydelig.

 

JAFFA (Dagsavisen): I atomforhandlingene i Genève ble utenriksminister Mohammad Javad Zarifs uttalelser nøye analysert for å se om Iran var på gli.

Men lite ble sagt om klærne hans. Zarif er utdannet i USA, men går aldri med slips. Det er ikke tilfeldig. Alle mennene den iranske delegasjonen gikk i krageløse skjorter. Helt siden den islamske revolusjonen i 1979, har Irans ledere konsekvent unngått slips fordi det anses som «vestlig».

Etter at president Hassan Rouhani kom til makten i 2013, har Iran forsøkt å bedre forholdet til Vesten.

– Vi ønsker en bedre framtid og et godt forhold til alle statene vi anerkjenner, sa Rouhani. Og ekskluderte elegant Israel fra listen.

Militærøvelser

Men parallelt med forhandlingene i Genève, fortsatte den anti-amerikanske linjen hjemme. Senest i februar trente Den republikanske hæren på å senke amerikanske krigsskip i Hormuz-stredet. Irans øverste leder Ali Khamenei legger ikke skjul på at USA fremdeles er «den største fienden».

Revolusjonen var et dramatisk brudd med alt vestlig. Umiddelbart ble teatre og operahus stengt i Teheran. Kvinner ble tvunget til å tildekke hodet. Revolusjonen var ikke kun religiøs og politisk, den var i høyeste grad også kulturell.

De vestlige sanksjonene mot Irans atomprogram overbeviste lederskapet i Iran om at landet ikke kan greie seg uten forbindelser med Vesten. Det tvang til slutt fram forhandlingene.

Regional stormakt

På den ene siden er økonomien så til de grader svekket at regimet ennå frykter for sin egen overlevelse. Millioner av iranere er lei av korrupsjonen og fundamentalismen. Iran er et land der kvinner kan bli steinet til døde.

Men regionalt har dagens Iran aldri vært sterkere. Etter at USA fjernet Saddam Hussein fra makten i Irak, har Iran spredt sin innflytelse inn i den arabiske verdenen, og dominerer i dag hele fire arabiske hovedsteder: Bagdad, Damaskus, Beirut og Sanaa.

Det motstridende forholdet til Vesten er synlig overalt. På den ene siden er den statlige propagandaen preget av hat, men på den andre er landet avhengig av vestlig teknologi, som til landets atomprogram.
Lite symboliserer bedre denne ambivalensen enn det store konserthuset i Irans hovedstad Teheran. Da Vahdat konserthus ble bygget i 1967 var stedet toppmoderne og ansett som et av de ti beste konserthusene i verden.

Balletter som Bolero og operaer som La Traviata ble framført på scenen, mens kvinner, også i korte skjørt, var blant publikum. Sjahen av Iran, ikledd smoking, og hans kone tok gjerne også imot musikere som Yehudi Menuhin og Artur Rubinstein i Roudaki, som konserthuset da het, oppkalt etter en persisk poet.

Konserter igjen

Men i 1979 ble det stopp. Det nye islamistiske regimet stengte konserthuset. For to uker siden ble Teherans symfoniorkester igjen vekket til live. Under ledelse av maestroen Ali Rahbari framførte orkestret Beethovens niende symfoni.

– I dag er en av de største dagene i mitt liv, igjen ser jeg Teherans symfoniorkester på scenen, sa Rahbari.

Hvorvidt valget av Beethovens niende også hadde i seg en liten politisk protest, er ikke kjent. For nettopp i Beethovens niende, og kun i den, har man et kor som synger om menneskehetens brorskap og likeverdighet. Det er ikke verdier som det iranske regimet fremmer. Korets kvinner måtte synge med hodene tildekket av hvite slør.

Akkurat som atomforhandlingene i Genève var preget av en intern dragkamp mellom fundamentalistene og Irans mer utadvendte, vil nå Beethovens skjebne i Teheran bli et tegn på om Iran går mot mer tolerante dager, eller ei.