Verden

Derfor vinner ytre høyre terreng

Populister til høyre er blitt en etablert kraft i europeisk politikk. I morgen kan de innkassere nye seire i Italia og Østerrike.

Bilde 1 av 5

Av Åsne Gullikstad og Iselin Stalheim Møller

Folkeavstemningen i Italia og presidentvalget i Østerrike søndag blir startskuddet for et uhyre spennende valgår i Europa. Felles for alle er at de etablerte politiske partiene møter seriøs konkurranse fra partier og politikere ytterst til høyre.

Partier som for noen år siden ble uglesett og ignorert, er nå blitt godt etablerte i det politiske landskapet i en rekke land.

At disse partiene er «kommet for å bli» i Europa, er det lenge siden man kunne slå fast, påpeker Anders Ravik Jupskås, som forsker på populisme og høyreekstremisme ved Universitetet i Oslo.

– De siste årene har de vokst fram i flere land, også i land som tidligere var «immune», som Sverige og Tyskland. De undertrykkende strategiene disse partiene er blitt møtt med, har ikke lyktes, sier Jupskås til Dagsavisen.

Les også: Presidentduell déjà vu

Viktige valg

Resultatet av folkeavstemningen om en grunnlovsreform i Italia søndag kan komme til å kaste om på det politiske landskapet. Om folket stemmer nei kan statsminister Matteo Renzi komme til å trekke seg. Skulle det bli nyvalg ligger populistene i Beppe Grillos Femstjerner-bevegelsen og ytre høyrepartiet Lega Nord godt an.

I Østerrike står presidentvalget mellom sentrumvenstre-politikeren Alexander van der Bellen fra De grønne og Nobert Hofer fra det innvandringsfiendtlige Frihetspartiet FPÖ på ytterste høyre fløy.

Neste år er det flere store valg som kan få store følger for politikken og samarbeidet i Europa:

* 15. mars er det parlamentsvalg i Nederland. Det nasjonalistiske Frihetspartiet til Gert Wilders kan bli største parti.

* I  presidentvalget i Frankrike i april/mai har Marine Le Pen fra Nasjonal Front en sjanse til å vinne.

* I parlamentsvalget i Tyskland i september stiller kansler Angela Merkel for fjerde gang, men møter hard konkurranse fra det nasjonalistiske Alternativ for Tyskland (AfD).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ble fordømt

I Østerrike hadde FPÖ regjeringsmakt på begynnelsen av 2000-tallet, og ble møtt med fordømmelse og sanksjoner i Europa. Siden da har ytre høyre etablert seg overalt i Europa. Hvordan har disse partiene blitt så store og viktige?

Anders Ravik Jupskås trekker fram fire årsaker.

– De har beholdt sin radikale profil, enten det gjelder EU-skepsis eller innvandringsskepsis. De har ikke moderert seg, tvert imot har de andre partiene fulgt etter, sier Jupskås.

– I tillegg har de skapt en bredere politisk plattform. De begynte gjerne som nisjepartier mot EU og/eller innvandring, men har fått en tydeligere økonomisk agenda, sier han.

Et tredje element er at partiene er blitt mer profesjonelle.

– De har beholdt anti-etablissement-retorikken og kritikken av eliten, samtidig som de er blitt mer profesjonelle partiorganisasjoner og etter hvert fått mer politisk makt. I noen tilfeller har de til og med havnet i regjeringsapparatet, men holder seg til «en fot innenfor, en fot utenfor»-tankegangen, sier Jupskås.

Til sist har partiene i stor grad gjort en «opprydningsjobb» internt. Et eksempel er Marine Le Pen i Frankrike, som har brutt med sin far, Jean-Marie, for å bli mer stueren.

– Partiene har i veldig stor grad kuttet alle bånd til høyreekstremt tankegods og grupperinger. Det har resultert i en avdemonisering, sier Jupskås.

Les også: Italia truer med ny krise

– Modererer seg ikke

De populistiske partiene på høyresiden er blitt møtt med fire motstrategier fra de tradisjonelle partiene, påpeker Jupskås: Ignorering, konfrontasjon, adaptering (tilpasning, red.anm.) og til sist samarbeid.

– Ignorering fungerte ikke. Deretter prøvde man seg på konfrontasjon, men det førte til en økt oppmerksomhet om disse partienes saker. Deretter har man prøvd adaptering, men det har bidratt til å legitimere disse partienes standpunkt. Så har man også forsøkt å samarbeide. Mange har trodd at ved å inkludere dem i regjering vil de moderere seg og etter hvert miste oppslutning. Det stemmer ikke. De modererer seg ikke, og velgerne forlater dem ikke, sier Jupskås.

Han mener partiene må møtes på to måter:

– Andre partier må anerkjenne det problemfeltet de mobiliserer på uten å ta over deres standpunkter, sier Jupksås, og nevner integreringspolitikk som eksempel.

– I tillegg må andre partier tydeliggjøre de ideologiske forskjellene mellom dem. En grunn til at de tradisjonelle partiene har mistet velgere er at folk ikke ser forskjell på dem, sier Jupskås.

Les også: Et demokratisk støvelspark

Mer fra Dagsavisen