Den nye protestbølgen: – Dette er del to av den arabiske våren

I flere uker har utallige mennesker erobret gatene i land som Algerie, Sudan, Irak, Egypt og Libanon. Ni år etter at gnisten ble tent i Tunisia har en bølge av gateprotester spredt seg i Midtøsten.

– Det er demonstrantene som eier gatene nå, forteller Rahman Aljebouri, innbygger i Bagdad i Irak.

Torsdag kom meldingen om at Iraks president Barham Salih går med på nyvalg i landet i et forsøk på å roe ned de store protestene. Salih sier han vil skrive ut nyvalg så fort en ny valglov har blitt vedtatt av nasjonalforsamlingen.

Vi velte systemet

Hver kveld strømmer hundretusener ut, ikke bare i Bagdad, men også i de store byene lenger sør i landet. Til tross for at sikkerhetsstyrkene hittil har skutt og drept over 200 mennesker, fortsetter protestene.

– Jeg tror ikke lenger livet her kan gå tilbake til slik det en gang var, sier Aljebouri.

Til tross for at Irak har en lang historie av regimestyrt brutalitet, sier Aljebouri at folk ikke lenger vil finne seg i å bli ignorert.

– Folk har ikke tilgang til arbeid, til helsetjenester, alt er korrupt. Nå vil folket velte systemet, de har ikke lenger noe håp for morgendagen, sier han til Dagsavisen.

Irak: Demonstranter på Tahrir-plassen i Bagdad torsdag. Foto: NTB scanpix

Ny fase

I Libanons hovedstad Beirut, rundt 1.000 kilometer lenger vest, er gatene også fulle av demonstranter kveld etter kveld. I et symbolsk uttrykk for brorskapet på gatenivået, holdt libanesere av alle religioner og etniske bakgrunner denne uten hender på tvers av landet, fra nord til sør.

– Dette er det neste stadiet i den arabiske våren, forteller professor Imad Salamey, en statsviter i Beirut, som selv er entusiastisk over gateprotestene.

Også i Libanon startet demonstrasjonene spontant som en protest mot korrupsjonen. Men nå har det hele gått mye lenger også der.

– Mens den første arabiske våren var en protest mot autoritære stater, er denne andre arabiske våren en protest mot politisk islam, sier Salamey.

Tirsdag kunngjorde landets statsminister Saad Hariri at han vil gå av, men demonstrasjonene har fortsatt.

Les også: Flere tiår med frustrasjon eksploderer i Libanon

Påvirker hverandre

De som foreløpig har mest å tape i Irak og Libanon er de iranskstøttede militære islamistgruppene som regimet i Iran bruker til å opprettholde sitt grep om landene.

Den libanesiske Hizbollah-geriljaen, som har mistet mye respekt hjemme for sin deltakelse i massakre av syrere til fordel for president Bashar Assad i Syria, prøver nå aktivt å bryte opp demonstrasjonene.

Hundretalls Hizbollah-bøller, væpnet med køller, har gått til angrep på demonstrantene i Beirut, tvunget dem på flukt mens de ødela ting som demonstrasjonstelt og lignende. Men foreløpig ser det ut som om heller ikke demonstrantene i Libanon vil gi seg. Ei heller i Irak.

I stedet ser man at demonstrasjoner i ett land påvirker demonstrasjonene i et annet. Da folk i Beirut tok møbler som sofaer og bord ut i gatene, gjorde irakere det samme dagen etter. Som i 2010 og 2011 sprer nyhetene om protestbølgen seg raskt i hele Midtøsten.

Algerie: Demonstranter i Algeries hovedstad Alger denne uka. Foto: NTB scanpix

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fikk endelig puste

Kanskje har litt for mange avskrevet Den arabiske våren litt for tidlig. Riktignok har den lite å vise til bortsett fra i Tunisia, som gjør reelle skritt henimot et demokrati. Ellers i Midtøsten har land som Syria og Jemen blitt knust i voldsinferno. I andre land, som Egypt, har enda mer undertrykkende regimer overtatt.

Men for den som så håpet i egypteres øyne i 2011, er det klart at ingenting kan være over. Det var som om millioner av mennesker endelig fikk puste, endelig fikk oksygen etter tiår med undertrykking. Helt vanlige folk begynte å feie sine støvete gater, for nå var endelig Egypt deres, ikke bare diktatorens land. Folk husker ennå godt hvilken makt de hadde i 2011, hvordan de veltet sin undertrykker. Så lenge de husker dette, vet president Abdel Fatah al-Sisi at han ikke sitter trygt i sitt palass, all pomp og prakt til tross.

Forsiktig optimisme

Naiviteten som hersket i 2011 er derimot borte. At folk i det hele tatt protesterte var i de dager uvanlig nok i seg selv. Den gangen så man praktisk talt aldri demonstrasjoner mot egne regimer, det var kun mot USA og Israel man kunne demonstrere mot. Så da folk ikke lenger fryktet, håpet mange at veien til et demokrati var åpen.

Denne naiviteten er nå erstattet med en forsiktig optimisme.

– Ennå gjenstår det å se hvordan et alternativ kan vokse fram i en region som lider av økonomisk stagnasjon og som skal bygge seg opp igjen etter konflikt, sier professor Salamey.

Foreløpig er det slik at folk er klare over sitt maktpotensial, men hvordan dette praktisk kan skal oversettes til noe demokratisk er fremdeles uklart.

Les også: Opptøyer i Kairo: – Den arabiske våren er ikke over

Tidlige tegn

Den arabiske våren startet faktisk før 2011. Seks år tidligere, da Hizbollah i samarbeid med Syrias president Bashar Assad, drepte den tidligere libanesiske statsministeren Rafik Hariri, faren til nylig avgåtte Saad Hariri, fikk mange libanesere nok, og strømmet ut i gatene.

I 2009, denne gangen i ikke-arabiske Iran, strømmet folk ut i gatene i Teheran og andre storbyer for å protestere mot valgfusket fra regimets side for å sikre Mahmoud Ahmadinejads gjenvalg.

Da den fattige grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi i Tunisia litt over ett år senere helte bensin på seg selv og tente på, var denne gnisten nok til å sette fyr på nesten hele Midtøsten.

Fremdeles er sterke makter i Midtøsten imot demokrati, slik som den gangen. Da irakere i 2005, etter Saddams fall, entusiastisk tok sine første skritt mot noe demokratisk, sto naboregimene i Iran og Syria klare til å la islamister strømme over grensen for å sabotere mulighetene for at noe amerikanskstøttet skulle etablere seg ved deres terskel.

Ny tone

I Irak i dag er tonen en annen.

– Folk er lei politikere som er tilknyttet regionale makter og som tjener deres interesser og ikke folkets, sier Aljebouri i Bagdad.

Et spørsmål som hyppig ble stilt i 2011 var i hvilken grad islamister kunne klare overgangen til å bli demokrater. I dag er professor Salamey skeptisk, først og fremst fordi mange av de landene i Midtøsten er etnisk og religiøst mangfoldige, noe islamister med sin ensretting vanskelig kan omfavne.

– Både iranernes støttespillere og politisk sunniislam har vist en manglende strukturell evne til å kunne styre i pluralistiske samfunn, sier Salamey, mens ingenting rundt ham i Beirut ennå er avklart.

Les også: Alle snakker om en ny arabisk vår, hva er annerledes nå?