Kunstnere tenner lys utenfor kontorene til den tunisiske fagbevegelsen denne uka. Bevegelsen utlyste torsdag generalstreik i protest mot landets nye islamistregjering. FOTO: ANIS MILI/NTB SCANPIX

Den arabiske demokrativåren feirer to år

Det har gått to år siden en tunisisk grønnsaksselger tente på seg selv i desperasjon. Hva utfallet blir av revolusjonen som fulgte, er fortsatt helt åpent. Heller ikke i Tunisia ser det bare lyst ut.

JAFFA (Dagsavisen): For grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi skulle det bare være nok en dag på jobben. Han endte opp med å utløse den største revolusjonen i det moderne Midtøstens historie. Mandag er det to år siden tunisieren fra byen Sidi Bouzid tente på seg selv i protest mot en liten krangel han hadde med politiet. De sa han solgte grønnsakene uten de nødvendige tillatelsene.

Det var da det ble nok for 26-åringen. Han levde som så mange andre under harde økonomiske kår uten håp for framtida. I presidentpalasset i Tunis levde Zine El Abidine Ben Ali og hans familie i ufattelig rikdom. Grønnsaksselgeren var lei av regimets undertrykking og maktmisbruk.

Sint over at vekten hans ble konfiskert, løp Bouazizi til den lokale guvernørens kontor, en mann kjent for sin korrupsjon. Han krevde å få vekten tilbake, men guvernøren nektet å se eller høre ham. Det var da Bouazizi skal ha fått ideen.

- Hvis du ikke ser på meg, vil jeg brenne meg selv, skrek han fra gaten.

Han løp til en bensinstasjon og kom tilbake med en kanne. Så tente han på seg selv.

For Bouazizi, en fattig mann fra en liten by, var protesten høyst privat. Men hans desperate handling rørte folk over hele Midtøsten, en region preget av diktatoriske regimer som sjelden tilbød sine innbyggere en verdig tilværelse. Både brød og frihet var mangelvare.

Dagen etter var opprøret i Tunisia i gang. 28 dager senere flyktet president Ben Ali ut av landet i sitt private jetfly. Opprøret spredte seg så til andre land i Midtøsten. Tre uker senere var Egypts diktator, Hosni Mubarak, fjernet fra makten.

 

Korthus

Dette var ledere som hadde styrt sine land i om lag ufattelige 30 år og ble sett på som nesten uovervinnelige. Og så falt de nesten som korthus. Ennå fortsetter revolusjonen å snu opp ned på Midtøsten, og borgerkrigen i Syria, drapet på Libyas mangeårige leder Muammar Gaddafi og omveltningene i Jemen kan alle spores tilbake til dagen utenfor guvernørens kontor i Sidi Bouzid.

Ifølge Marwan Bishara, en Paris-basert palestinsk intellektuell, var den arabiske demokrativåren det andre og viktige steget i en lang prosess for å frigjøre Midtøsten. På 1950- og 60-tallet ble de fremmede europeiske kolonimaktene presset ut, og nå ble de lokale diktatorene kastet.

- Først ble landet frigjort, og nå blir folkene i landet frigjort, skrev Bishara i sin bok «Den uovervinnelige araber».

I Tunisia kom islamistene i Ennahda-bevegelsen raskt til makten etter revolusjonen. Bevegelsen hadde vært bannlyst i tiår, og lederne satt enten i Ben Alis fengsler eller var i eksil. Islamistene hadde imidlertid ikke utløst eller drevet revolusjonen fram - opprøret kom med kravene om verdige liv, brød og frihet. Men inne i politistaten hadde islamistene i det skjulte vært best organisert og sto klare til å gå inn i maktvakuumet som oppsto med Ben Alis flukt.

 

Eksperimentet

De nye lederne i Tunisia er nå klar over at verden følger dem med åpne øyne.

- Hvis eksperimentet mislykkes, vil vi få nok en runde med vold. Men hvis det lykkes, kan det bli eksempelet for resten av de arabiske og muslimske landene, sa president Moncef Marzouki under et besøk i London nylig.

Men menneskerettighetsbruddene i Tunisia fortsetter, og mange sekulære tunisiere er bekymret for landets framtid. Sjefene for fjernsynsstasjoner som har vist programmer som har vært kritiske til islam, har blitt stilt for retten. Den intellektuelle friheten er blitt terrorisert og begrenset etter at symbolsteder som universiteter og gallerier er blitt angrepet av islamister med kniver og sverd.

I forrige måned kom det til regelrette gateslag i hovedstaden mellom de mer ekstreme salafistene og sekulære tunisiere. Og da fagorganisasjoner kalte til streik i forrige uke, ble de angrepet av en væpnet, sivilkledd mobb som fryktes å være alliert med det nye regimet.

- Hvilken revolusjon er det du snakker om? Ingenting har forandret seg, klager nå Ezzidine Nasri, en grønnsakselger som Bouazizi, til den franske nyhetskanalen France 24.

 

Revolusjon en fortsetter

Regimene til avsatte Ben Ali og Mubarak var klart diktatoriske. Men Ben Ali ga for eksempel kvinner en likestilling uten sammenligning ellers i det arabiske Midtøsten. Og mens islamistiske partier som Ennahda på papiret kanskje tillater større meningspluralisme, ser en tegn til at landet trekkes i en mer reaksjonær retning som vil begrense kvinners mulighet til å utfolde seg. Et langt mer ekstremt og militant ordskifte rundt konflikten med Israel vokser også fram.

- Allah, tillat meg å bli en martyr ved Jerusalems porter, sa Rached Ghannouchi nylig.

Han er lederen av Ennahda og mannen som ønsker å framstå som en moderat islamistisk leder.

Men nettopp fordi Tunisia er et land med en relativt bred middelklasse og et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå sammenlignet med andre arabiske land, er det her den arabiske demokratirevolusjonen har størst sjanser til å lykkes.

Også i dag ser en alvorlige tilbakeslag i Tunisia, som i Egypt. Men for mange intellektuelle er denne arabiske revolusjonen bare i sin startfase, og kampen vil ennå pågå i mange år framover.

- Det er viktig at islamistene blir del av det politiske livet. For da vil folk skjønne at det er politikk islamistene driver med, og langt ifra religion, sier den egyptiske historikeren Khaled Fahmy, en av revolusjonens mest optimistiske røster.

roger.hercz@dagsavisen.no