De unge kommer aldri tilbake

I Tyrkia: Ane Nordentoft

DIYARBAKIR (Dagsavisen): Det var våren 2014, og Den islamske staten (IS) hadde ennå ikke angrepet kurderne i grensebyen Kobani i Syria, omkring 250 kilometer sørvest for den kurdiske byen Diyarbakir i Tyrkia.

Men Det Kurdiske Arbeiderpartiet, PKK, hadde gitt signaler om at kurderne skulle være klare til å hjelpe sine brødre og søstre i Syria, hvis IS fortsatte framrykningen.

Det var valg i Tyrkia den dagen. Fikriye Bayram og den eldste datteren hennes, Azize på 21 år, gikk og snakket på vei hjem fra valglokalet.

– Mor, hva synes du, ville du kjempet for PKK? spurte Azize.

– Hvis jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg dratt. Både for å kjempe og hjelpe på annen måte, svarte Fikriye.

Azize, en stille student som drømte om å studere medisin, svarte ikke.

Borte

Fire dager etter valget, den 3. april, kom ikke Azize hjem. Hun hadde lagt igjen mobiltelefonen hjemme, og da hun fortsatt ikke var kommet hjem dagen etter, begynte Fikriye og mannen å få mistanke om hva som hadde skjedd.

På rommet til datteren fant de svaret i form av et brev.

«Min søster, min onkel og jeg vil kjempe mot fienden,» skrev Azize.

Med de ordene ble hun det tredje medlemmet av familien som hadde sluttet seg til den kurdiske kampen.

For 15 år siden la Fikriyes bror alt bak seg til fordel for PKK. For fire år siden var det hennes nest eldste datter, Raperin på bare 16 år, som sluttet seg til de kurdiske styrkene. Og nå hadde Azize valgt å kjempe side om side med de syriske kurderne i YPG/YPJ, som PKK er nært alliert med.

Sønnen reiste

I en butikk i utkanten av Diyarbakir sitter Omar. Det er ikke hans riktige navn, for han frykter at det kan koste ham en tur i tyrkisk fengsel hvis navnet hans kommer fram.

Ikke fordi han selv har brutt loven, men fordi sønnen hans på 33 år dro til Kobani for å kjempe for noen måneder siden.

– Han fortalte meg ikke at han ville dra. Men jeg kunne merke det, forteller Omar.

Sønnen var sint over bildene han så på TV-nyhetene. Den islamske statens klappjakt på annerledestroende i de kurdiske områdene av Irak, og strømmen av drepte som ble brakt tilbake til Diyarbakir for å bli begravet.

– En dag var han vekk. Og en stund etterpå ringte han til meg for å fortelle at han var dratt til Kobani. Siden har jeg ikke hørt fra ham, forteller Omar.

– Barna vokser opp og blir 22–23 år, og så reiser de i krigen. Når de først er reist, kan de ikke komme tilbake, forklarer han.

Hvis de gjør det, vil de tyrkiske myndighetene med stor sannsynlighet finne ut av at de har kjempet på kurdisk side. Og da kan de vente seg fengsel på livstid. Det betyr at de som reiser blir hos PKK og kjemper. De kan aldri vende tilbake til familiene sine.

Tre av Omars familiemedlemmer er drept i kamp for PKK i løpet av de siste 40 år, og han er nervøs for at sønnen kan bli den fjerde.

– Jeg er stolt av ham. Jeg elsker sønnen min. Jeg elsker alle som kjemper. De er alle mine sønner, sier Omar stille.

Hører ingenting

De fleste familier hører aldri noe om de barna som er dratt, før det kommer beskjed om deres dødsfall.

Organisasjonen Meyader hjelper familiene til de drepte og støtter dem gjennom sorgen.

– Vi vet om 170 drepte, men det er sikkert mange flere, sier Welat, som jobber frivillig for Meyader.

Han vil ikke ha sitt fulle navn på trykk.

Mange i Diyarbakir har familie i Kobani og andre deler av Syria, og de kurdiske samfunnene er tett sammenvevede. Derfor føler mange et ansvar for å slutte seg til kampen.

Et tomt rom

Fikriye har ikke snakket med datteren Raperin siden hun dro hjemmefra for fire år siden. Hun er i Nord-Irak, hvor hun er en del av de kurdiske peshmerga-styrkene. En nabo var i Irak for litt over ett år siden og kom hjem med et bilde av Raperin, så Fikriye kunne se at hun var i god behold.

Broren har Fikriye ikke hørt noe fra i mange år. Og når hun snakker om Azize, datteren som dro sist, knekker stemmen litt.

Hun fikk beskjed om sin eldste datters skjebne fra TV. De kurdiske styrker har en TV-kanal hvor de viser navn og bilder av de drepte.

En dag i oktober kom bildet av Azize på skjermen. Fikriye falt skrikende sammen på stuegulvet, forteller hun.

– De sendte oss bilder av liket så vi kunne identifisere henne. Vi vet ikke hvordan hun ble drept. Vi vet bare at det skjedde i Kobani, i kamp mot IS, forteller hun.

I den lille leiligheten i Diyarbakir låser Fikriye døren opp til Azizes rom. Småsøsknene kikker nysgjerrig inn, for rommet har vært låst siden storesøsteren forsvant den dagen i april.

Skolebøker og notater fra eksamen ligger på skrivebordet ved siden av en halvfylt flaske vann.

Fikriye viser bildene av Azize som den kurdisk-syriske væpnede gruppen YPG/YPJ har sendt henne, og må kjempe for å holde tårene tilbake.

– Vi er stolte av barna våre. De har ikke gjort noe galt, sier Fikriye.