De fattige mistet husene

Nepal er et av verdens aller fattigste land, med store sosiale forskjeller. Jordskjelvkatastrofen skyldes ikke bare fjellandets plassering midt i brytningspunktet mellom to kontinentalplater. Enorm fattigdom og et dårlig utbygd sosialt sikkerhetsnett gjør Nepal i veldig dårlig stand til å håndtere katastrofen som har rammet. 1 av 3 lever i dyp fattigdom.

I hovedstaden Katmandu bor om lag 1 million mennesker tett i tett, men mens de fattige bor i skur, rønner og dårlig bygde leilighetsblokker, bor de rike i robuste, jordskjelvsikre hus. Det er først og fremst de fattiges hus som nå ligger i grushauger i Katmandu og i landsbyene rundt episenteret.

– Den velstående delen av befolkningen i Nepal var forberedt på jordskjelvet. Alle visste at dette kom til å komme. Det er de fattige som har mistet husene sine, sier Halvor Fossum Lauritzsen, tidligere utenlandssjef i Røde Kors og en av Norges mest erfarne nødhjelpsarbeidere.

Lakmustesten

Når redningsarbeidet nå etter hvert går over i den kritiske gjenoppbyggingsfasen, er det derfor uhyre viktig at de internasjonale giverne stiller krav til myndighetene i Nepal og setter betingelser til hjelpen som blir gitt for å bedre boligstandarden, oppfordrer Lauritzsen.

– Det internasjonale samfunnet må hjelpe dem, utvikle bygningsstandarder som holder mål og passe på at de blir fulgt. Det siste er ofte det vanskeligste, sier han.

Lauritzsen er nå direktør i kraftselskapet SN Power og har besøkt Nepal mange ganger.

Erfaringene fra andre katastrofer viser et blandet bilde. Gjenoppbygging i fattige land er utsatt for korrupsjon. Men det finnes positive tilfeller der gjenoppbyggingen bidro til å gjøre livet bedre for folk – både Bosnia etter krigen på 1990-tallet, og Banda Aceh etter tsunamien i 2004 er slike eksempler.

Gi penger

Nødhjelpen er nå på vei inn i Nepal fra hele verden og den lille flyplassen i Katmandu er sprengt.

Hjelpen hoper seg opp på flyplassen fordi det ikke finnes lastebiler til å frakte hjelpen ut i landet og fordi veiene er ødelagte.

Hjelpeorganisasjoner advarer mot uerfarne hjelpere som nå ivrer etter å reise til Nepal. I stedet bør de gi penger. Den første nødhjelpsfasen er alltid kaotisk, sier Lauritzsen.

– Nå må de som jobber få jobbe i fred. Det kommer sikkert til et punkt hvor myndighetene sier de ikke trenger flere folk. Det er lite effektivitet i arbeidet når mange går og tråkker på hverandre, sier han.

Hjelpearbeidet blir etter hvert mer koordinert, men da trekker også ofte mange organisasjoner seg ut fordi pengene tar slutt.

– Hvis jeg var en organisasjon ville jeg tenkt langsiktig allerede nå og startet å samle inn penger til gjennoppbyggingsfasen, sier Lauritzsen.