Dans og protester for endring

Naji, en syrisk venn som for tida er i Beirut, er nesten forfjamset når han ser det enorme folkehavet like ved seg på Martyrenes plass i hovedstaden.

– Foreløpig føles det helt fantastisk, forteller han.

Naji har god grunn til å være var. I hans hjemby Damaskus, bare en to timers kjøretur unna, utviklet demokratiprotestene seg til en brutal borgerkrig som foreløpig har krevd over en halv million menneskeliv.

Men ikke i Libanon. Ikke foreløpig.

Også barn er med i protestene i Libanon. Foto: Joseph Eid/NTB scanpix

– Atmosfæren her er helt ekstatisk. Det føles så godt. Folk er så lei og ønsker å velte hele regimet, hele det sekteriske systemet, sier Naji til oss mens menneskemassen passerer forbi.

Les også: Hundretusener protesterte mot Libanons regjering

Spredd til hele landet

Protestene, som startet torsdag, er ikke lenger begrenset til Beirut. Også i Sidon i sør var gatene stappfulle av mennesker. Fra Tripoli i nord sendte en venninne bilder fra den store scenen hun sto på mens en DJ og titusener i gatene danset og festet. Unnskyld, protesterte.

Som alltid i Libanon, var heller ikke humoren langt unna; noen demonstranter gikk med bannere med slagord mot «dick-tatorene», som de kalte dem.

Flere plakater på engelsk har preget demonstrasjonene i Libanon så langt. Foto: Anwar Amro/NTB scanpix

Det er tiår med oppsamlet hjelpeløshet, frustrasjon og maktesløshet som nå eksploderer i gatene. Trolig er rundt 20 prosent av landets befolkning ute i gatene kveld etter kveld, og de protesterer mot korrupsjonen som herjer.

Triggeren var imidlertid at regjeringen ville innføre en daglig skatt for bruk av mobilapplikasjoner som WhatsApp og Telegram.

Mandag lovet statsminister Saad Hariri og de andre partiene i landets samlingsregjering reformer, skriver NTB. Etter planen skal regjeringen samles tirsdag for å godkjenne reformpakken.

Der har Hariri blant annet gått bort fra planene om å øke skatter og avgifter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvor nå?

Mens libaneserne, i motsetning til alle de andre demokratiprotestene i Midtøsten, har gjort det hele til en folkefest, er det dypt alvorlige ting det dreier seg om. Likevel gjenstår spørsmålet hva protestene kan oppnå, og hva det neste skrittet kan være.

I motsetning til i de fleste andre arabiske land, har ikke Libanons problem vært at landet er et diktatur. Libanon er langt mer åpent og liberalt enn storparten av Midtøsten.

I stedet har problemet vært at landet har vært internt splittet og svakt. Styresettet er basert på en avtale om maktfordeling mellom de dominerende gruppene, sjiamuslimene, sunnimuslimene og de kristne.

At Saad Hariri for øvrig nylig ble avslørt å ha gitt sin sørafrikanske elskerinne 16 millioner dollar, mens libanesere knapt får endene til å møtes, har også skapt sinne.

Demonstranter møtte mandag opp utenfor regjeringskontorene i Beirut, her med det libanesiske flagget og og ordene «revolusjon» malt i ansiktet. Foto: Hassan Ammar/NTB scanpix 

Mange libanesere er glade over protestene, og trekker linjer tilbake til før Den arabiske våren.

– Man bør kanskje minne folk om at dette ikke begynte i 2011, men i 2005 med den såkalte Beirut-våren, sier den libanesiske professoren Nadim Shehadi.

I 2005, etter attentatet mot Rafik Hariri, faren til dagens statsminister, gikk hundretusener ut i gatene for å protestere mot Syrias mangeårige militære kontroll over Libanon.

Høy risiko

I tillegg til å være splittet langs etniske og religiøse linjer, er situasjonen den at kun én gruppe, den iranskstøttede sjiamuslimske Hizbollah-geriljaen, er væpnet. Gruppen er sterkere enn Libanons egen hær, og har tidligere vært villig til å beleire regjeringskvartalet for å tvinge gjennom sin vilje.

Flere titalls tusen mennesker deltok på søndagens markering i Beirut. Foto: Mohamed Azakir/NTB scanpix

Libanesere vet godt hva dyp politisk uenighet kan føre til: Ennå i Beirut kan en se de fysiske arrene etter en 15 års lang og blodig borgerkrig som endte først i 1990.

Professor Shehadi vet at utfallet av protestene langt ifra er klart og at risikoen er høy.

– Mange ser protestene som en overgang mot et bedre politisk system. Men noen kan også ende opp med å ta til seg makten. Libanon er splittet, men dette er ikke nødvendigvis noe galt, sier han.

– Utfordringen ligger i å opprettholde mangfoldet, og samtidig depolitisere statens tjenester som elverket og annet, slik at dette ikke blir kontrollert av en enkelt gruppering, fortsetter Shehadi.

Les også: Opptøyer i Kairo: – Den arabiske våren er ikke over

Farlig region

Militært svekket som det er, har Libanon lenge også betalt prisen for å ha langt sterkere naboer. Igjen kan dette bli en fare, advarer Shehadi.

– Libanon ligger langs Midtøstens delelinje mellom den iransk-ledede sfæren og en ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Nå er det avgjørende at vi greier å unngå å bli deres krigsfront, sier han.

Statsminister Saad Hariri under et møte mandag. Foto: Mohamed Azakir/NTB scanpix

For syreren Naji, som har sett sitt land bli ødelagt, er folkefesten i Beirut så overveldende at han foreløpig rett og slett velger å la seg bli revet med.

– Dette er den andre bølgen av Den arabiske våren. Og snart vil den komme til Syria, sier han smilende.

Les også: En rekke mystiske eksplosjoner kan vitne om en ny konflikt verden ennå ikke har våknet til