Brobyggeren fra Galilea

And many nations shall come there

and speak

and I shall be among them,

a man who bears to men

a poem.

And they shall beat their swords

into plough shares

sometimes bearing spears

sometimes hymns

and I shall be among them,

a man who bears to men

a poem.

Av Naim Araidi, 
poet og ambassadør

(fra diktsamlingen «Back to the Village», oversatt av Karen Alkalay-Gut)

MAGHAR, GALILEA: - Vi drusere skulle ha blitt brukt mye mer som brubyggere i konflikten mellom israelerne og araberlandene. Vi kjenner den arabiske kulturen fra innsiden, men vi er også israelere og forstår den israelske tenkemåten, sier Araidi.

Han er litteraturprofessor og poet i tillegg til også å representere en minoritet i Midtøsten, druserne. Naim Araidi og kona Rabia tar imot oss i landsbyen Maghar i Galilea, sju mil øst for Haifa.

- Jeg ønsker å vise det norske folket Israels gode sider, og det man ikke kan se fra utsiden - den israelske sjelen. Israel et av verdens mest spesielle land. For det første er det det eneste demokratiet i Midtøsten. For det andre har landet klart å bygge oppe en solid økonomi og blitt en av verdens ledende high-tech-land i løpet av vel seksti år. Det i seg selv er et mirakel, sier han.

Naim Araidi kjenner til den siste meningsmålingen gjort av Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, som ble publisert i mai i år. («Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter»). Meningsmålingen viste at 38 prosent av den norske befolkningen er for palestinerne, mens 13 sympatiserer med israelerne.

- Jeg bestrider selvfølgelig ikke fakta i denne meningsmålingen, men man kan alltid stille spørsmål om hvordan man leser resultatene. Jeg ser to sider; skuffelsen i Norge over at osloavtalen ikke førte fram, og for det andre, at det norske folket ikke får nok informasjon om hva som foregår i Israel og heller ikke om konflikten. Dette er noe vi må forandre på. Kanskje det viktigste for oss er at Norge vil hjelpe til med å få palestinerne til å anerkjenne Israel?

- Slik jeg kjenner det jødiske folket og israelerne, ønsker Israel fred med sine naboer. Men den arabiske verden har aldri kunnet akseptere Israel som stat. Ikke fordi de er imot det jødiske folket, men fordi staten Israel representerer vestlige verdier. Problemet ligger ikke i religionene, ikke mellom Torahen og Koranen, men i menneskene som representerer dem. Problemet i dag er det fundamentalistiske islam. Vestlige verdier er ikke forenlig med deres tolkning av islam. Og siden Israel representerer disse verdiene i Midtøsten, aksepterer de ikke Israel, sier han.

- Vi drusere vil ikke bli assosiert med fienden, derfor vil vi kalles drusere. I det politiske bildet er «araber» fienden her i Israel. Men kulturbakgrunnen vår er arabisk. Mitt morsmål er arabisk. Men husk: Også mange jøder har levd i den arabiske kulturen; i Marokko, i Irak, Iran, Jemen og mange flere arabiske land.

- Hva kan du fortelle om den drusiske religionen? Hvorfor er den hemmelig?

- Den drusiske religionen, eller livsfilosofien, oppsto i Egypt på 1000-tallet. Betegnelsen «drus» kommer fra navnet på en av de første forkynnerne, den persiske ad-Darazi. Man gikk bort fra de fem rådende sunnimuslimske trosprinsippene; Allah som den eneste gud, bønn, faste, hajj - pilegrimsreise til Mekka - og almisse. Istedenfor fikk man de drusiske prinsippene som legger stor vekt på universell monoteisme. Man kan si at den drusiske filosofien er basert på elementer av persisk filosofi, hinduisme, og gresk filosofi, forteller Araidi.

- Den drusiske religionen kan ha spredt seg i retninger vi ikke kjenner til. Jeg satt en gang sammen med Dalai Lama for å finne eventuelle sammenfall mellom våre trosretninger, men uten å komme til noe resultat. Druserne ble forfulgt av sunnimuslimene i Egypt og holdt derfor sin nyfunne tro hemmelig. Og fordi man i den drusiske religionen er sterkt imot misjonering, var det aldri noen mening i å formidle den videre. Men så hemmelig er den ikke. Man kan for eksempel finne drusiske skriftsamlinger på universitetene i Oxford og Sorbonne.

De første druserne gikk bort fra de fem muslimske trosprinsippene og innførte sine egne moralske prinsipper. Det første handler om kjærlighet til Sannheten og det å snakke sant.

- Jeg vil si at den drusiske religionen er både pragmatisk og liberal. Vår religion er den eneste religionen i verden som skiller tydelig mellom religiøs og sekulær tilnærming. Jeg er selv en sekulær druser, sier han.

Da staten Israel ble til var det så å si bare sekulære jøder som sto bak sionismen. I det kristne Europa kriget man i mange hundre år før liberalismen, humanismen og demokratiet vant.

- Således kan man si at de sekulære druserne har noe til felles med både jøder og de kristne når det gjelder å kunne skille mellom religion og stat. Dagens islam, derimot, skiller ikke mellom stat og religion, mener han.

- Det var min far som oppmuntret oss til å ta høyere utdanning. Han var veldig ambisiøs på sine barns vegne; man skulle bli lege eller advokat, og i hvert fall ingeniør! Så han sendte meg på jødisk skole i Haifa for at jeg skulle bli lege.

Men Naim Araidi ble poet og professor i hebraisk litteratur istedenfor. Han har skrevet mye poesi, både på hebraisk og arabisk, med poesisamlinger oversatt til flere språk. Han har fått priser for sine dikt og for sitt engasjement i kultur og utdanning i Israel. Han har fått æresdoktorat for litteraturen sin i USA og pris i Frankrike. Han har også tatt initiativet til en årlig internasjonal poesifestival i landsbyen sin, Nissanfestivalen, som i år gikk av stabelen for 13. gang.

- Vil du også ta poesien med deg til Norge?

- Selvfølgelig! Poesi og musikk er blant menneskehetens felles språk, og fungerer utmerket som brubyggere mellom oss.

- Israel har et fantastisk kulturliv gjennom musikk, teater og litteratur. At israelerne har klart å gjenopplive en rik kultur basert på det gamle hebraiske språket, er et mirakel, og dette ser man kanskje ikke fra utsiden. Jeg har vokst opp med dette fra innsiden og vil gjerne at verden skal oppdage denne siden av Israel, sier Araidi engasjert.

- Du sa deg villig til å bli israelsk ambassadør i Norge fordi du føler du kan være denne brubyggeren?

- Det er akkurat det jeg ønsker å være! Og jeg har skreket høyt om det i årevis; «Hvorfor bruker dere oss ikke mer?» Druserne og araberne i Israel skulle vært brukt mye mer som brubyggere mellom israelerne og palestinerne og mellom Israel og den arabiske verden. Israel representerer mer enn krig og konflikt med sine naboer. Og glem ikke at også den andre parten i konflikten må ta sin del av ansvaret for konflikten, ved at de til slutt aksepterer Israel som sin nabo.

Det er flere forhold i Israel og landene rundt som ergrer den nye ambassadøren.

- Først; den store skuffelsen over hvordan ting utvikler seg i den arabiske og den muslimske verden. Istedenfor å gå framover og frigjøre seg, går den tusen år tilbake til middelalderen. Det gjør meg sint. Venner som før var liberale, forfattere og skribenter, drar nå på pilegrimstur til Mekka. Det synes jeg er veldig vanskelig. Og det at den vestlige verden ser ut til å betrakte Midtøsten med enøyde økonomiske interesser, gjør meg også sint.

- I Israel, ergrer jeg meg som sagt over at vi drusere og israelske arabere ikke er blitt brukt mer som brubyggere i arbeidet for fred. I hver samtale som Israel har ført med de arabiske landene, skulle vi kunne ha vært med.

Araidi synes også at Israel har et problem når det gjelder måten å drive politikk på.

- Vi ender ofte opp med å gi små politiske elementer for mye makt i vippeposisjoner. Da får man ikke forandret på ting. Men jeg er glad i det liberale israelske demokratiet. Israel er et varmt land, det er hjemmet mitt, og jeg kan ikke tenke meg å bytte det ut med noe annet land i verden!

På spørsmål om hva som gjør ham glad og får ham til å glemme alle ergrelser, bryter han ut i et stort smil.

- Jeg elsker å fiske, og vet at jeg kan slappe av når jeg kan ta med meg fiskestanga og dra ut til kysten!

Naim Araidi