– Aleppo er i grus og ikke trygt. Her er det kaldt, men ikke krig.

BAR ELIAS (Dagsavisen): Det har akkurat sluttet å regne, og sola titter fram etter flere dagers gråvær i den lille byen Bar Elias øst i Libanon. Det blåser kaldt i Bekaadalen, her store deler av de syriske flyktningene i Libanon holder til.

På andre siden av fjellene, bare rundt 20 kilometer unna, ligger den syriske grensen. Det tar bare en time å kjøre til Øst-Ghouta, der krigen raser ubarmhjertig videre. 600 mennesker har blitt drept de siste to ukene. FNs våpenhvile er ikke trådt i kraft.

Trebarnsmor Namat Kawle (43) flyktet fra det opprørskontrollerte nabolaget Ghouta allerede i 2012. Hun var flyktning i eget i land i seks måneder, før hun og familien dro til den nærmeste freden i nabolandet Libanon. Hun har fortsatt familie i Ghouta. Det kjennes nesten uvirkelig å være så nære bomberegnet, uten å kunne gjøre noe. Broren og nevøen, kusiner og fettere, er fanget. Menneskene i den beleirede byen mangler mat, vann og medisiner.

– De sulter. De blir drept. De kommer seg ikke ut, sier Kawle til Dagsavisen.

Fikk du med deg denne?: – Bare ikke la oss dø uten at verden vet om det

Bes reise hjem

Selv er hun flyktning på sjette året. Det begynner å merkes på helsa og håpet.

Trebarnsmoren er en av rundt én million syrere i Libanon, et land på størrelse med Buskerud i Norge.

Libanon deler en 375 kilometer lang fjellkledd grense med Syria, der den brutale borgerkrigen har tvunget folk på flukt siden 2012. I den lille byen Bar Elias bor det til vanlig rundt 50.000 mennesker. Etter at krigen i nabolandet startet, har det kommet 70.000 syrere som har slått seg ned her, forteller Lama Alsahily. Hun jobber i organisasjonen Basmeh & Zeitooneh, som jobber med opplæring av syriske flyktninger. Det høye antallet syrere har forståelig nok skapt spenninger med lokalbefolkningen.

Presset på ressurser som vann og elektrisitet er stort. Kampen om ressursene har ført til økt skepsis og diskriminering av flyktningene de siste månedene. Libanon skal også holde valg til våren, og retorikken mot syrerne har hardnet til.

President Michel Aoun har bedt syrere om å vende hjem til «rolige områder» fordi han sier Libanon ikke lenger kan håndtere det høye antallet syrere.

Bare tanken på å reise tilbake gjør Namat Kawle vettskremt og trist. Hun husker flukten fra Ghouta med gru. Ett år etter at hun dro, ble Øst-Ghouta åsted for det som trolig var det første angrepet med kjemiske våpen i den brutale krigen, høsten 2013.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Våpenhvile

– Det var grusomt da. Det er enda verre nå. Det er noe inne i meg som har gått i stykker, sier Kawle til Dagsavisen.

Hun hadde et godt liv i Ghouta, og jobbet som resepsjonist og kantinemedarbeider for et selskap fra Qatar. Men det var et annet liv. I Libanon er hver dag en kamp for å få nok penger til mat, medisiner, olje og transport. Hun vil bort herfra, bare ikke hjem.

– Jeg ønsker meg en annen nasjonalitet.

– Hvilken da?

– Det spiller ingen rolle. Hvilken som helst. Jeg vil ikke bli her.

Stine Horn har bodd i Libanon i seks år, de siste tre som landdirektør for Norsk Folkehjelp. Hun mener det er altfor tidlig å sende flyktninger tilbake til Syria.

– Vi frykter at folk skal føle seg tvunget til å returnere. For hva venter dem der? Mange kan ikke returnere til sin landsby eller der de kommer fra, det er enorme ødeleggelser og mangel på helsetjenester, skole og arbeid. I tillegg er det udetonerte eksplosiver mange steder. Det er for tidlig, sier Horn til Dagsavisen.

Blir fattigere

At det er så stor mangel på hjelp og ressurser i nabolandene, der 5,5 millioner syrere oppholder seg, kan tvinge folk til å reise tilbake før det er trygt, frykter Horn.

For det blir stadig vanskeligere å få endene til å møtes. De mer ressurssterke syrerne har dratt til hovedstaden Beirut, der mange jobber i butikker og kafeer og er lite synlige i gatebildet. Men det er dyrt og slitsomt å være på flukt i mange år. Alle vi møter i Bar Elias ser langt eldre ut enn de sier er. Kalde vintre i vindfulle telt eller leiligheter uten varme tar på helsa, og de har flere plager enn i krigens yngre dager.

Mange middelklassesyrere reiste med en god dose sparepenger. De er brukt opp nå. Nå har ni av ti syrere i Libanon gjeld, noe som gjør folk ekstra sårbare.

To tredjedeler av syrerne her mottar en form for humanitær hjelp. Men hjelpen er begrenset – for å kunne gi flyktningene god nok støtte, mangler det 2,7 milliarder dollar, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I fjor ble bare 36 prosent av FNs estimerte behov for å kunne gi god nok hjelp dekket.

Les også: «Dette er en totalkrig mot sivile»

Lærer koding

De skrantende humanitære budsjettene er en av grunnene til at organisasjonen Basmeh & Zeitooneh vil lære flyktninger å tjene penger selv. I en tre etasjers murbygning midt mellom fire uformelle flyktningleirer er det et yrende liv i ganger og klasserom. I første etasje underviser syreren Hamza Alaa Eddin et dusin landsmenn og kvinner i regnskapsføring. Rommet ved siden av er fylt til randen av kvinner og menn som vil lære produktutvikling. Noen vil lage yoghurt, andre selge klær, en vil starte et resirkuleringsselskap. Alia Salah (31) og Dalal Kraim (54) går begge på kurs for å lære å sy vesker, lommebøker og kosedyr de kan selge. I andre etasje tar Sobaha Alshame (36) kurs i koding. Hun håper å kunne ta kodejobber på internett for å tjene litt penger.

Senterleder Lama Alsahily er tydelig stolt.

– Før turte ikke kvinnene å være i samme rom som mennene. De var usikre og redde, og fryktet de ville få kjeft av ektemenn og naboer. Men nå går de med selvtillit i steget, hodet hevet og en helt ny holdning – og med store smil. En kvinne fortalte nylig at hun hadde tatt med familien på restaurant! Og det var hun som betalte, sier Alahily.

Organisasjonen er grunnlagt av syrere og navnet Basmeh & Zeitooneh betyr smil og oliven.

– Det er mange triste skjebner her. Vi må gi dem smil, få dem til å slappe av. Oliven står for fred, sier Alsahily til Dagsavisen.

Fra ett av teltene ved siden av høres høy barnelatter, så gråt.

Les også: – Stormaktene driver krigen videre

Glemmer ikke Ghouta

Både Alia Salah og Dalal Kraim har brødre og søstre, nieser og never i Øst-Ghouta. De snakker med dem ofte. Sist ble de avbrutt av et luftangrep, sier Dalal Kraim, som viser fram et bilde av et hus i ruiner. Her bodde hun i 30 år, før hun flyktet fra Ghouta i 2012. Huset sto fram til for fire dager siden, da det ble truffet i et luftangrep.

Kraim viser fram et bilde på telefonen sin av et barn med beina revet av. Hun begynner å gråte. Også Alia Salaht tørker tårer. Hun mistet sin ett år gamle sønn i Ghouta for seks år siden, da det ble brukt kjemiske våpen mot sivilbefolkningen i Ghouta. FNs inspektører gikk langt i å peke ut president Assads regjeringsstyrker som de skyldige.

Det kjennes lenge siden president Assads første grenseoverskridende voldsbruk, så mye har hendt siden. Men Alia husker det altfor godt. Hun mistet babyen sin. Hun har tre barn igjen.

Bør øke kvoten

På det meste søkte opptil 1,7 millioner flyktninger tilflukt i Libanon, som ligger mellom Syria, Israel og Jordan. Landet har bare fire millioner innbyggere. Nå regner FN med at det er rundt én million igjen. Ingen vet med sikkerhet hvor de andre har blitt av. Noen har dratt tilbake til Syria, mens andre har reist til Europa. En del lever her uten å være registrert. Andre har dødd, skriver FNs høykommissær for flyktninger i sin forklaring på det synkende tallet.

Noen tusen har også blitt kvoteflyktninger i FN, og blitt sendt til ulike land i Europa og Amerika. Kvoteflyktninger er ofte flyktninger som ikke kan flytte hjem og som er i fare også i nabolandene, for eksempel folk som har vært politisk aktive. De er ofte også folk med store skader eller særlige helsebehov som ikke kan dekkes i provisoriske flyktningleirer som denne.

Stine Horn i Norsk Folkehjelp sier det er for dårlig at Norge bare vil ta imot 2.120 kvoteflyktninger i år.

– Norge har stor ressurser og bør vise solidaritet, også med andre land i Europa. Vi bør ta vår byrde. Det er sant at det er billigere å hjelpe folk her, men en kan ikke sette slike kostnader opp mot hverandre – vi må gjøre begge deler. Mange kan ikke hjelpes her, og er ikke trygge, for eksempel syrere som er alvorlig syke eller politisk forfulgte. Flyktningene er også en voldsom byrde for et lite land som Libanon, sier Horn.

I 2018 skal Norge ta imot 2120 kvoteflyktninger, over 1000 færre enn i fjor. 700 av dem skal komme fra Syria i Libanon. Norge har lovt å gi 10 milliarder kroner fra 2016 til 2019 til syriske flyktninger i nabolandene. I år regner Utenriksdepartementet med at de vil gi 2,25 milliarder kroner.

– Ja, det er mye penger. Men nøden er også stor. Hvis folk ser hvordan mennesker lever her, tror jeg flere vil forstå at vi er nødt til å hjelpe. Dette er en flyktningkrise av enorm størrelse, sier Horn.

Les også: Får drastisk mindre: – Mange tror den verste krisen i Syria er over

Betaler dyrt

Fordi Libanon ikke tillater flyktningleirer, bor syrerne der de kan. Noen bor i hus, andre i telt, noen i det som minner om hjemmelagde skur.

Her bor Aisha Ibrahim (32) og hennes fem barn, med blikktak og vegger, isolert med tynn plast. Det er kaldt denne vinteren, og flere flyktninger har frosset i hjel i området.

De betaler 100 dollar i måneden til en lokal landeier for å få lov til å bo her. Noen skor seg godt på flyktningkrisen.

Tre av Ibrahims barn er født med samme type muskelsykdom og store medisinske behov. De ville vært typiske kvoteflyktninger. Datteren Zamza (8) smiler stort når vi kommer. Hun snakker sakte på arabisk, med et stort smil.

– Jeg har særskilte behov. Jeg elsker dere.

Moren Aisha Ibrahim virker likevel ved godt mot. Familien kom til Libanon fra Aleppo for to år siden, og har registrert seg hos FNs flyktningkommissær, men ennå ikke fått søkt om å bli kvoteflyktninger. Det er familiens eneste sjanse til å få hjelp til de tre barna. De har ingen planer om å reise tilbake til det krigsherjede hjemlandet.

– Aleppo er i grus og ikke trygt. Her er det kaldt, men ikke krig, sier Aisha Ibrahim.

Les flere historier fra verden her:

Kim diskuterte spenningen på Koreahalvøya med Sør-Korea

Populismen seiret i Italia

En gang var det storkrig her – nå blusser volden opp i DR Kongo