Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) mener det er for tidlig å diskutere hvorvidt Norge skal sende styrker til Ukraina.
– Fra norsk side kan jeg bare bekrefte at vi kommer til å bidra til ukrainsk sikkerhet og trygghet også etter en fredsløsning, men i dette spørsmålet er det for tidlig å trekke en konklusjon, sier Støre til NTB.
Det er Norge i et nøtteskall, sier Tobias Sæther til Dagsavisen. Han er Ukraina-forsker ved Stabsskolen til Forsvarets høgskole.
– Man har en veldig forsiktig politisk kultur rundt utenrikspolitikken. I tillegg har Norge Russland som nabo, så det trås ekstra varsomt rundt å skulle kaste seg på initiativ i tidlige faser.
– For Nato som helhet, og ikke minst Norge som nabostat til Russland, er det viktig å sørge for avskrekking her og. Jeg tror ikke statsminister Støre gjør seg noen illusjoner når det kommer til viktigheten av å støtte Ukraina, det er tross alt de som er angrepet. Så, jeg tror ikke det er helt utenkelig, men det sitter nok langt inne, sier Sæther (om muligheten for norske styrker i Ukraina, journ.anm.).
– Kommet Ukraina til unnsetning
Mandag morgen publiserte The Telegraph et innlegg skrevet av Storbritannias statsminister Keir Starmer. Der sto det at Storbritannia er forberedt på å bidra til framtidige sikkerhetsgarantier for Ukraina «ved å sette våre egne soldater på bakken om nødvendig».
Ukraina-forsker Sæther sier at Storbritannias utspill er et tilsvar på at USA under Donald Trump i større grad signaliserer en slags alenegang.
– Ikke bare i internasjonal politikk, men også i Ukraina-politikken konkret. Det europeerne da kan svare med på kort sikt, for å kompensere og for å opprettholde noe av kredibiliteten overfor Russland, er å lansere denne type muligheter.
Ved opptrapping av militær støtte, er USAs, og Tysklands, signaler viktigst. Men Storbritannia har ofte vært langt fremme, sier Tobias Sæther.
– De har lansert muligheter som fra tysk og amerikansk hold sitter langt inne, blant annet da det var prat om stridsvogner i en tidligere fase av fullskalainvasjonen. Det er litt det samme mønsteret her. De har kommet Ukraina til unnsetning nå i en mørk time, selv om dette er på ord-, heller enn handlingsstadiet, nå. Men det er et viktig utsagn, legger han til.
Store militære kutt i Storbritannia
Så hva kan Storbritannia reelt bidra med?
– Det er det som er utfordringen: ikke sånn altfor mye. De konvensjonelle troppene som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har, er kuttet kraftig ned etter den kalde krigens slutt. De bygges opp igjen, men det tar tid, og tempoet er ikke så høyt. Det tar tid å bygge opp sånne type strukturer som forsvarssektoren er, sier Sæther, og legger til:
– Det er først og fremst villigheten det handler om på dette tidspunktet. Det sender et signal til Putin om at europeerne ikke nødvendigvis støtter den kursen som Trump legger opp til, og at europeerne fortsatt vil støtte Ukraina.
Nupi-forsker Karsten Friis er også tydelig på at Keir Starmers utsagn er viktig.
– Europeiske ledere er nødt til å vise handlekraft disse dagene, for å sikre at USA ikke bare tar beslutninger over hodet på dem når det gjelder Ukraina. Signalet fra Starmer er derfor viktig, for uten en sikkerhetsgaranti til Ukraina blir det ingen våpenhvile, sier han.
Men som Sæther, trekker han fram britenes reelle militære makt.
– Utfordringen er at verken britene eller resten av Europa har så mange bakkestyrker. Så luftmakt blir nok viktig, sier Friis, og legger til:
– Jeg vil kalle dem avskrekkingsstyrker og ikke fredsbevarende styrker, all den tid vi er på Ukrainas side i denne krigen.
Les også: Jeff Bezos pleide å si «Jeg stoler på deg, Maren». Så fikk hun sparken (+)
– Må ikke skje noe bak lukkede dører
Frankrikes president Emmanuel Macron innkalte til et hastemøte mandag, etter at Trump-administrasjonen i helgen har skapt stor usikkerhet om europeiske land kommer til å bli invitert inn til forhandler om en fredsløsning.
Blant deltakerne er en rekke EU- og Nato-ledere. Danmarks statsminister Mette Frederiksen skal representere nordiske og baltiske interesser. Det er kanskje ikke så rart at det akkurat ble Frederiksen, sier Sæther.
– Danmark har vært veldig langt fremme når det kommer til Ukraina-støtte, de gir mest i absolutte kroner og øre. Så kan man bare spekulere i hvorfor ikke Norge får muligheten til å møte opp der. Igjen har vi vel alle sittet i møter og tenkt at det kunne vært mer effektivt med færre deltakere. Sånn sett er det nok nyttigere med Danmark enn Norge.
– Likevel, gitt nettopp Norges naboskap til Russland, vet vi hvor viktig det er å stagge Russland på et så tidlig tidspunkt som mulig. Vi har penger til det. Kanskje burde det vært Støre, men det hadde fordra et helt annet nivå på norsk Ukraina-støtte.
– Bør Norge presse på for å få bli med i slike møter, og forhandlinger, fremover?
– Det som er fordelen med Donald Trump, i alt kaoset, er at ting som tidligere kanskje hadde vært utenkelig å diskutere, som nettopp å sende tropper til Ukraina, nå kommer fram. Det er positivt, selv om alle de blandede signalene fra Trump-administrasjonen nok i stor grad har vært veldig positive sett med russiske øyne. Det viktigste er nok å gi substansiell støtte heller enn å være med på møter.
Han ser likevel at det er en dynamikk i sving nå. Det er viktig at europeerne både er varsomme, og veldig på.
– Så det ikke skjer noe bak lukkede dører mellom en garvet og kynisk Putin, og en på et vis ferskt nyinnsatt amerikanske president, som er ivrig på få ting gjort, uten alltid å ha et blikk på de store detaljene. Europeerne kjenner sin besøkelsestid, men må nok være mer på enn før i Ukraina-politikken. Det gjelder selvfølgelig også Norge. Alternativt kanskje til og med måtte føre en selvstendig politikk overfor Ukraina.
Les også: Moren ble drept: – Det hadde skjedd en voldshendelse, fikk jeg vite (+)
Historiske paralleller
Situasjonen som foreligger nå, gir assosiasjoner til hendelser fra mellomkrigstiden, mener Sæther.
– Det ligger noen historiske paralleller der, som er litt skumle, knytta til å raskt få på plass en slags fred, koste hva det koste vil, sier han, og utdyper:
– I Europa fra 1930-tallet, fikk Tyskland ta for seg bit for bit av territoriene rundt seg uten at andre stormakter satt foten ned. Japan fikk ture fram i Kina og andre steder i Asia utover fra 1930-tallet. Disse ble til store konflikter, som kunne blitt holdt mer begrenset, om land hadde grepet inn før.
Fred er selvsagt målet, understreker han.
– Men samtidig er realitetene at Russland ikke har endret sin politikk. De gikk inn i Ukraina med en massiv invasjon i 2022, og driverne som holder det i gang har bare fortsatt å øke russiske investeringer, være seg økonomi eller ombygging av industri. Det er ingen tegn til at de underliggende, fundamentale driverne skal avslutte før de har gjort et større innhogg i Ukraina enn de har gjort til nå. Det blir oppgaven til europeerne nå, og forsøke å formidle det til Trump.
Les også: Ekspert: – Det er ikke snakk om tre gutter i en sandkasse (+)
Les også: Ekspert: – Putin kan lure Trump med «Ukraina-spill» (+)
Les også: Hjalp fattige barnefamilier, nå trenger moren selv hjelp
