– Å, herregud. Hørte du det?
Det blir stille i telefonen noen sekunder. Det har eksplodert et sted i nærheten, der på andre siden av linja.
– Det er sånn her det er. Det er stille fram til det ikke er det lenger. Store eksplosjoner som dette. Enten kommer det flere, eller så stopper det. Jeg kan aldri vite.
«Ali» er palestinsk statsborger, og har bodd på Gazastripen hele livet. Han er hjelpearbeider for Norsk Folkehjelp, og ønsker av sikkerhetsmessige årsaker ikke å stå fram med navn og bilde i avisa. Han har funnet et sted med god nok internettdekning til å kunne gi Dagsavisen en oppdatering på hvordan situasjonen er på bakken for dem nå.
Mandag denne uka meldte nyhetsbyrået Reuters at FN hadde måttet sette nødhjelpen på pause etter en ny evakueringsordre i Deir al-Balah, sentralt på Gazastripen, fra Israel. Onsdag måtte også FN-organet Verdens matvareprogram (WFP) be sine ansatte om å ikke forflytte seg, etter at en av deres biler gjentatte ganger ble beskutt fra et israelsk kontrollpunkt, ifølge FN.
Evakueringsordrene har etter hvert blitt mange. Flere steder på Gaza har i løpet av krigen blitt definert som trygge soner, men likevel blitt utsatt for angrep. Ifølge palestinske myndigheter, FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner finnes det ikke lenger noen trygge områder på Gazastripen.
Det blir stadig vanskeligere å hjelpe, forteller «Ali».
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: – Det er så trist å lese disse historiene (+)
– Verste konflikten jeg har overlevd
– Det er galskap. Helt ærlig så har jeg ikke ord, jeg trenger et nytt vokabular for å klare å beskrive situasjonen her, sier «Ali».
Han forteller at det hele tida kommer evakueringsordre, som gjør det allerede vanskelige arbeidet deres enda vanskeligere.
– Hver dag kommer det nye, og det påvirker enorme antall sivile. Vår jobb er å hjelpe der behovet er, men det endrer seg hele tida i takt med at folk må flytte på seg. Det er hele tida utrygt.
Det er også utrygt for hjelpearbeiderne. Nylig rapporterte FN at 289 hjelpearbeidere på Gaza har blitt drept siden 7. oktober.
– Det er et ekstremt konservativt tall. Det er enormt til å være én konflikt, men de har bare regnet med de som har arbeidet for internasjonale hjelpeorganisasjoner, sier «Ali».
Les også: «Mr. Normal» erstatter Stoltenberg: – Én oppgave skiller seg ut (+)
Det skal ifølge han også være minst 195 hjelpearbeidere fra lokale organisasjoner som er drept.
– Når du legger disse til de andre 289, er det nesten ikke til å tro. Dette er den verste konflikten jeg har overlevd. Jeg har bodd her hele livet, men jeg har aldri sett lignende brutalitet, manglende mulighet til å hjelpe, og fiendtlig miljø. Det sies at hjelpearbeidere ikke skal være et mål. Men det er det helt tydelig at vi er.
Israelske styrker har stått bak minst åtte angrep mot hjelpearbeideres konvoier og lokaler i Gaza siden oktober i fjor, selv om organisasjonene på forhånd ga beskjed til israelske myndigheter om hvor de skulle bevege seg, sa Human Rights Watch i mai i år. Israel besvarte ikke organisasjonens forespørsel om informasjon om angrepene.
«Ali» og familien, og hans venner og kolleger, må hele tiden flytte på seg. En av hans kolleger har flyktet hele 16 ganger siden 7. oktober, forteller han.
– Hver gang vi flykter, må vi la noe være igjen. Også mennesker. Færre eiendeler, og færre mennesker.
I løpet av krigen har bilder av palestinere på flukt med eiendelene sine gjentatte ganger preget mediene. Familier har også fortalt om alt de har måttet forlate. Blant dem Nour Mahdi, som i juli fortalte om en dramatisk flukt der familien med sju barn knapt fikk med seg noe, bortsett fra papirene på huset og et fotoalbum. Albumet ble senere ødelagt av regn og ble brukt for å få fyr på et bål, skriver NTB.
Les også: Mener dette er nøkkelen for å få flere flyktninger i jobb (+)
Må jakte rotter
«Ali» bor for tiden med både nær og utvidet familie. Nesten 35 personer er de, og de bor i ruinene av hjemmet til «Ali», i Khan Yunis, som de ble nødt til å flytte tilbake til.
– En natt vi var i Rafah, traff en granat huset vi holdt tilflukt i. Det var et mirakel at vi overlevde, for granaten havnet mer eller mindre inni rommet hvor kvinner og barn sov. Vi måtte flykte midt på natta. Siste utvei var å reise tilbake til Khan Yunis, der huset vårt ble ødelagt.
På et tidspunkt oppholdt rundt 1,5 millioner palestinere seg i Rafah helt sør i Gaza, etter beskjed om å flykte dit. Så ble de beordret av israelske myndigheter til å evakuere igjen.
Tilbake i Khan Yunis satte «Ali» og familien opp telt, og begynte arbeidet med å bygge opp igjen det som var mulig.
– Vi bygde en latrine fram til vi klarte å reparere et av toalettene. Vi har levd slik de siste fire ukene. Utfordringene er enorme.
Hver morgen våkner de til nye hauger av ruiner. Satellittbilder viser at 35 prosent av Gazas bygninger har blitt ødelagt eller fått skader, anslo FN i mars i år. Det har ført til enda en utfordring for dem.
– Ruiner betyr rotter. De er mer skremmende enn bombene, sier «Ali».
– Ikke fordi de er ekle, men fordi de spiser av de veldig få ressursene vi har. Jeg kan våkne og oppdage at tannkremtuben har blitt gnagd i stykker. En dag for litt siden var en pose mel helt ødelagt. Samtidig som vi hele tiden må lete etter medisiner og noe å spise, må vi også jakte rotter. Det er utrolig dehumaniserende.
Han forteller at de ikke kan planlegge for morgendagen. Ikke engang for samme kveld.
– Plutselig kommer det et fly som slipper skriv om at vi må evakuere. Sekunder etter starter bombingene, ifølge han.
I februar i år rapporterte Redd Barna om at familier i Gaza var tvunget til å lete etter matrester etterlatt av rotter i et forsøk på å overleve etter da nesten fem måneder med krig, og stadig færre nødhjelpsforsyninger.
– Mannen min fortalte meg at folk i desperasjon har begynt å spise fugle- og dyremat, og blader fra trær. Han har blitt tvunget til å lete etter matrester. Nylig fant han matrester i huset til søsteren sin som allerede var ødelagt av rotter, men han vasket dem og spise dem likevel. Fordi det bokstavelig talt ikke er noe annet igjen å spise. Han sa at han ikke kommer til å dø av bomber, men av matmangel, fortalte en hjelpearbeider etter å ha vært i kontakt med ektemannen som oppholdt seg i en annen del av Gaza.
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
Får ikke ut kontanter
«Ali» forteller at behov og prioriteringer endrer seg fra dag til dag. Ofte er behovet mat, men i det siste har mangelen på hygieneprodukter virkelig begynt å bli et problem.
Men det er lite å finne, og det som kan fås tak i, har blitt fryktelig dyrt.
– En sjampoflaske, 500 ml, koster nå 170 shekel (ca. 488 kroner, red.anm.). Det pleide å være 10–14 shekel. Vi har ikke råd til det, og må finne andre alternativer. Barna i familien min har fått hudsykdommer, og lokale alternativer er ikke lett å finne ut om er trygge. Vi prøver å finne dermatologer for råd, legemidler, hva som helst. Nå er tilgang til vann også et stort problem, og det er mest sannsynlig en av årsakene til barnas hudproblemer, men også mangelen på hygieneprodukter påvirker alt.
Flere enn 150.000 mennesker i Gaza har fått ulike typer hudsykdommer siden Israels militæroffensiv startet, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Skabb er mest utbredt, med minst 100.000 rapporterte tilfeller, ifølge The Telegraph. Mange barn er blant de rammede, og mangel på rent vann og hygieneprodukter trekkes fram som noe av forklaringen.
Les også: Bomber over Gaza: – Ville vært mulig med færre sivile ofre
Røyk over alt
«Ali» får lønn inn på konto hver måned, men får ikke tatt ut kontanter. Det gjør situasjonen enda vanskeligere.
– Kjøpmennene på markeder tar bare imot kontanter, men hvor skal jeg få tak i det? Det er en likviditetskrise her, sier han.
Hele tiden er de på leit etter noe nytt. Den ene dagen er det vann, den andre er det såpe. Men også ly.
– For en del uker siden var vi desperate etter et sted å være, men kunne ikke finne noe. Til nå har vi belaget oss på flaks, og det måtte vi da også. Vi bestemte oss for å bli værende her i Khan Yunis, og kanskje overlever vi.
«Ali» forteller at de foregående natt ble vekket av eksplosjoner som gjorde at hele bygget ristet. Barna våknet livredde og gråtende.
– Det var røyk over alt og folk skrek. Da var det å telle at alle var like hele. Når vi visste at alle levde, var det å prøve å få hvile igjen. Så fort vi hadde falt til ro, begynte en ny runde med eksplosjoner.
Les også: Nye angrep mellom Hizbollah og Israel: Dette bør du vite
Har ikke sikkerhetsutstyr
Samtidig som «Ali» og familien jobber hardt for å overleve, forsøker han også fortsatt å hjelpe andre trengende.
– Fra januar til mai jobbet jeg på et såkalt JHOC-senter (Joint humanitarian operations course). Der var det internett og elektrisitet, og her kunne vi komme sammen og koordinere og oppskalere hjelpeoperasjoner. Vi gikk dit hver dag fram til Rafah ble ødelagt. Det ble da flyttet til midtområdene. Ettersom jeg satt fast der jeg var, var det utrolig vanskelig å komme seg dit. Jeg prøvde å ha kontakt over nett, men det var veldig vanskelig.
Lokal transport var fullstendig kollapset, forteller «Ali». Og det fantes ikke biler eller drivstoff. I tillegg kommer den daglige bombingen. Nylig måtte senteret evakuere igjen til Khan Yunis. Da ble det enklere for «Ali» å dra til senteret igjen, og komme i kontakt med andre kolleger.
– Vi bruker WhatsApp, men har ikke Wifi. Og bare 2g-dekning på mobilnettet. Fordi det er så høyt trykk på det, får vi bare bruke det etter midnatt. Da må man ofte vente i mange timer med å dele informasjon.
Til tross for alle disse utfordringene, klarer de å opprettholde noe kontakt, sier «Ali».
– Men vi blir utsatt for angrep, og hjelpen går utrolig sakte. Før kunne vi få 200 lastebiler med bistand over grensa, når vi i realiteten trengte 500. Nå kommer det kanskje 20. Det er vanskelig å få inn hjelpen mens vi blir skutt på, og vi er hele tiden utsatt for fare. Vi har ikke noe sikkerhetsutstyr, ingen vester eller hjelmer, ingen pansrede kjøretøy, radioer eller satellittelefoner.
FN og Israel har vært uenige om hvor mye nødhjelp som slipper inn i Gaza. Ifølge en talsmann for FNs nødhjelpskontor (OCHA), Jens Lærke, skyldes uenigheten at Israel bare slipper halvfulle lastebiler over grensa. Mens Israel teller antall biler, teller FN antall lastebillass, ifølge Lærke.
– Utrolig lite bistand for lov til å komme inn i Gaza. Grensene er stengte. Israel kontrollerer hva som kommer inn av essensielle varer, mat og ting vi trenger bare for å kunne overleve, sa han.
Den israelske hæren (IDF) har kontrollert alle Gazas grenseoverganger siden de erobret grenseovergangen til Egypt i mai. De såkalte humanitære sonene som Israel erklærte i starten av krigen, blir stadig mindre, skriver NTB.
Når «Ali» begynner å snakke om hva som ligger i fremtiden, mister han ordene.
– Alt jeg klarer å tenke er bare at det må stoppe. Jeg vil bare at dette marerittet skal være over, så vi kan få noe hvile. Så kan vi finne ut alt annet etter det. Det er det eneste som betyr noe i den situasjonen vi er i nå.
– Jeg vet at til tross for alle disse utfordringene, klarer vi å nå ut til noen, gi litt hjelp. Det er bare en dråpe i havet, men det er en veldig viktig dråpe. Uten den kunne det vært mye verre.
Les også: Norsk sykepleier i Gaza: – Noen måtte legges til side for å dø
Les også: – Israel har tapt kampen om opinionen over store deler av verden