Onsdag bekreftet statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) at Norge skal anerkjenne Palestina som en selvstendig stat 28. mai.
I en video publisert på Arbeiderpartiets Youtube-kanal, sier Eide at alternativet til en tostatsløsning er en stadig mer blodig og vanskelig situasjon i hele Midtøsten.
– Midt i den tragiske situasjonen med en voldsom krig på Gaza, og med stadig mer bosettervold i Vestbredden og alt som følger av Hamas’ terrorangrep, har vi en situasjon hvor stadig flere skjønner at det ikke fins noe reelt alternativ til en tostatsløsning. Og en tostatsløsning betyr en palestinsk stat, og det betyr en israelsk stat, og de må kunne leve i fred med hverandre.
Også Irland og Spania vil anerkjenne Palestina.
– Støtter den palestinske posisjonen
Dag Henrik Tuastad, førstelektor i Midtøsten-studier ved UiO, sier til Dagsavisen at anerkjennelsen betyr økt legitimitet for Palestina, og på sikt en mulig styrking av deres internasjonale posisjon. Likevel, at Norge nå velger å anerkjenne Palestina, er først og fremst en en endring for Norge, legger han til.
– Det er et tegn på at man har gått bort fra troen på at man kan forhandle mellom to parter som er i et asymmetrisk maktforhold, til at man faktisk må støtte den palestinske posisjonen. Det er på en måte en anerkjennelse av den sekulære palestinske bevegelsens mål.
Kort tid etter nyheten ble kjent, meldte Israel at de vil hente sin ambassadør ut av Oslo. I en uttalelse gjengitt av nyhetsbyrået AFP, sier Israels utenriksminister Israel Katz at de ikke kommer til å la dette passere i stillhet.
– Irland og Norge har til hensikt å sende et budskap i dag til palestinerne og hele verden: Terrorisme lønner seg, sier Katz, ifølge nyhetsbyrået AP.
Tuastad sier Israel kan ha stålsatt seg, og satt ned en egen avdeling som skal drive diplomatisk krigføring mot FN og domstolene i Haag.
– For Norge sin del, tenker man at dette er et land som er under etterforskning for folkemord, med statsledere som har en arrestordre på seg for krigsforbrytelser. Kostnaden av å ikke være på godfot med krigsforbrytere er ikke så høy.
Den internasjonale straffedomstolens (ICC) sjefaktor Karim Khan ba mandag om at det blir utstedt arrestordre på blant andre Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som anklages for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på Gazastripen. Khan ba også om arrestordre på tre høytstående Hamas-ledere, skriver NTB.
Les også: – Jeg skal dø av den jobben jeg har gjort for staten (+)
– Ville vært å gi opp fra norsk side
At Israel trekker ut sine ambassadører i kjølvannet av et lands anerkjennelse av Palestina, er ikke nytt, forteller Tuastad.
Men at flere land nå velger å offentlig støtte en tostatsløsning, derimot, tror han er et tegn på de ikke tror det egentlig går an å forhandle med den israelske regjeringen overhodet, slik den er nå.
– Den er sammensatt av elementer som er nyfascistiske, selverklærte til og med. I regjeringsprogrammet står det ikke noe om en tostatsløsning, det står at Vestbredden er en del av et historisk Israel. De har et politisk program som, uten sammenligning for øvrig, er likt Hamas sitt. At man skal forhandle med de, ville vært å gi opp fra norsk side. Troen på at Israel skal forhandle seg til å gi fra seg land i okkuperte områder, eksisterer ikke.
– Irland og Spania meldte også i dag at de anerkjenner, og Slovenia og Malta ser ut til å følge. Tror du vi får en dominoeffekt blant de resterende FN-landene nå?
– Det er bare noen få land igjen, men av demokratiene i verden er det ikke så mange som ikke har anerkjent Palestina. Det er vel til slutt bare Israel, USA og noen stillehavsøyer som er mot tostatsløsningen.
---
Tostatsløsningen
- I 1937 så den første planen om en tostatsløsning dagens lys i det daværende britiske mandatområdet Palestina.
- Den var ført i pennen av William Peel, leder av en britisk kommisjon som skulle finne en løsning på konflikten mellom jøder og arabere.
- Ti år og en verdenskrig senere vedtok FNs hovedforsamling i 1947 en plan om å opprette to stater i området. Jøder ble tildelt 56 prosent av området, noe de muslimske og kristne palestinerne motsatte seg.
- Delingsplanen utløste et væpnet opprør der lokal palestinsk milits etter hvert fikk støtte fra arabiske land.
- I april 1948 innledet jødiske militsgrupper det som i ettertid ble kjent som Plan D, der over 400 palestinske landsbyer ble rasert og lagt øde.
- Noen uker senere proklamerte David Ben Gurion opprettelse av staten Israel i et område som var langt større enn det FNs delingsplan hadde lagt opp til. Egypt, Libanon, Syria, Transjordan, Irak og Saudi-Arabia gikk til krig.
- De israelske styrkene gikk seirende ut av krigen og tok kontroll over 77 prosent av området.
- I seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel de resterende palestinske områdene på Vestbredden og Gazastripen.
- Den palestinske frigjøringsbevegelsen, med Fatah i spissen, tok opp kampen, men var i realiteten sjanseløse.
- FNs sikkerhetsråd har i flere resolusjoner krevd israelsk tilbaketrekning, men har som følge av motstand fra USA aldri satt makt bak kravet.
- På slutten av 1980-tallet brøt det ut et folkelig opprør (intifada) i de okkuperte områdene. Da engasjerte USA seg i fredsprosessen og tok for første gang til orde for opprettelse av en palestinsk stat.
- En palestinsk statsdannelse er ikke nevnt i de såkalte Oslo-avtalene som på begynnelsen av 1990-tallet sikret palestinerne begrenset selvstyre i enkelte deler av det okkuperte området.
- Antallet israelske bosettere i de okkuperte områdene er sjudoblet siden den første Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993. Infrastruktur knyttet til bosetningene legger beslag på en stadig større del av de palestinske områdene.
- Verdenssamfunnet fastholder at en framforhandlet tostatsløsning er veien til fred, men forhandlingene brøt i realiteten sammen for rundt ti år siden.
Kilde: NTB
---
Mener Norge har sagt fra seg fredsmeglerrolle
Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved UiO og seniorforsker i Peace Research Institute Oslo (Prio), sier at den norske regjeringen i dag har anerkjent en stat som ikke finnes.
– Norge gjorde akkurat det samme ovenfor den nye israelske staten i 1949, hvor de anerkjente uten å vite hvilke grenser det hadde, eller hvem som bodde der. Det var da et stort palestinsk flyktningproblem. Begge disse kom fordi Norge ønsket å sende et sterkt politisk signal, og det har Norge gjort i dag. Men det er det det betyr, verken mer eller mindre, at de ønsker en sånn stat oppretta.
Det som er lang viktigere, ifølge Waage, er at Norge nå har forlatt politikken ført de siste 30 årene, under Oslo-avtalene av 1993.
– Det er det få som har fått med seg. Det å stille seg i en meglerrolle i fredsforhandlinger betyr at du står på vennskapelig fot med den sterke parten, Israel. Enten vi liker det eller ikke, så er det makta som rår. Israel er det landet som holder alle de palestinske områdene okkupert, og er da det landet som må gi fra seg land for at det skal bli en palestinsk stat. Norge har i dag gjort seg uspiselige som den type megler som vi var, hvor vi førte en mye mer unnfallende politikk overfor den sterke parten Israel, sier hun.
Dagsavisen har spurt Utenriksdepartementet om de er enige i at Norge nå har gått bort fra den politikken som er ført de siste 30 årene, og om Norge nå har gjort seg uspiselig som den typen megler. Departementet svarer ikke på det, men viser til svarene som ble gitt under pressekonferansen tirsdag morgen, i tillegg til innholdet i en pressemelding.
---
Oslo-avtalene
- Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) inngikk i 1993, etter hemmelige forhandlinger med norske diplomater som tilretteleggere, en avtale som skulle gi palestinerne begrenset selvstyre på deler av den israelskokkuperte Vestbredden og Gazastripen.
- Avtalen etablerte tre ulike soner på Vestbredden.
- A-områder der palestinske myndigheter på papiret har politisk og sikkerhetsmessig kontroll. Utgjør 18 prosent av Vestbredden.
- B-områder der palestinske myndigheter har politisk kontroll, mens sikkerheten kontrolleres av israelske okkupasjonsstyrker. Utgjør 22. prosent av Vestbredden.
- C-områder langs grensa mot Jordan, samt der Israel har etablert ulovlige bosetninger. Der har Israel full politisk og sikkerhetsmessig kontroll. Utgjør 60 prosent av Vestbredden.
- Oslo-avtalen var en prinsipperklæring og en femårig tidsplan for videre forhandlinger som skulle lede til en endelig fredsavtale.
- Avtalen ble undertegnet i hemmelighet i Oslo 20. august 1993, deretter foran Det hvite hus i Washington med daværende president Bill Clinton som vitne 13. september samme år.
- Året etter mottok Israels statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres og palestinernes president Yasser Arafat Nobels fredspris for «sine forsøk på å skape fred i Midtøsten».
- En oppfølger til avtalen ble inngått i Egypt i 1995 og omtales som Oslo 2-avtalen.
- Reelle forhandlinger om en endelig fredsavtale stanset i praksis opp da Benjamin Netanyahu fra høyrepartiet Likud ble valgt til statsminister i Israel i 1996.
Kilde: NTB
---
– Norge har prøvd å ri to hester
Historieprofessor Waage er klar på at for Palestina er Norges valg en anerkjennelse. Spørsmålet anerkjennelsen bringer til torgs, ser ut til å bli hvem Norge nå skal forhandle med, på begge sider.
– Vi har anerkjent i dag en stat uten en samlende leder, men med et lederskap som en veldig liten andel av palestinerne støtter. Ved det eneste demokratiske valget som ble holdt, vant Hamas en overlegen seier. Hamas har gjort seg selv helt ukrenkelige, og uspiselige som en legitim politisk aktør, etter terrorangrepet 7. oktober, sier hun, og fortsetter:
– Problemet er hvem som skal være den samlende palestinske lederen som vi skal forhandle med. Et enda større problem er hvem vi skal klare å forhandle med på den israelske siden, når den israelske regjeringen verken vil ha forhandlinger eller tostatsløsning.
I 2006 vant Hamas regjeringsmakta i de palestinske områdene, men ble ikke anerkjent av omverdenen. USA, EU og Israel har stemplet gruppa som en terroristorganisasjon. Siden 2007 har partiet Fatah styrt på Vestbredden, Hamas i Gaza.
– Barth Eide og regjeringen har fått kritikk for å være sene med avgjørelsen om å anerkjenne Palestina. Har det vært en plan med det?
– Det hadde hatt lite for seg om Norge ensidig, og på egenhånd, skulle anerkjenne staten Palestina. Det ville ikke hatt noen virkning. En ser at dette har vært en plan der Norge gjør dette sammen med andre europeiske land, som Spania og Irland. Norge gjør også dette i samarbeid med flere arabiske land, med Saudi-Arabia i hovedrollen, sier Waage.
Dermed mener hun Norge har skifta spor.
– Tidligere har Norge prøvd å ri to hester på en gang, men har nå falt av den israelske hesten. Norge prøver å satse på at de arabiske landene, og andre europeiske land, vil kunne være den delen av blokken og det internasjonale samfunnet som kan bidra til forhandlinger.
Les også: Israel vil ikke la Norges beslutning passere i stillhet
