I en tråd på Twitter, nå kjent som X, skrev den litauiske utenriksministeren Gabrielius Landsbergis nylig at vesten ikke mangler evne, men politisk vilje, til å forsvare seg og hjelpe Ukraina.
– Vi mangler ikke evne, vi mangler politisk vilje og den hast vi trenger for å støtte Ukraina, men også for å vedlikeholde vår kollektive sikkerhet. Russland, derimot, har viljen til å ødelegge Ukraina og reetablere det russiske imperiet. Når skal vi begynne å bruke vår evne til å motvirke dette?
Gabrielius Landsbergis er barnebarnet til Vytautas Landsbergis, det litauiske parlamentets første president etter løsrivelsen fra Sovjetunionen.
Langfredag er det 20 år siden de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen ble medlemmer av Nato, sammen med Bulgaria, Romania, Slovakia og Slovenia.
Siden krigen i Ukraina brøt ut har de baltiske landene vært blant de som har lovet mest støtte til Ukraina, målt i andel av brutto nasjonalprodukt (BNP). På toppen ligger Estland, som har lovet hele 3,5 prosent av landets BNP, ifølge tall fra Kiel-senteret. Norge kommer på en fjerdeplass med 1,7 prosent, bak både Litauen og Danmark.
Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene
Gjentatte hendelser
Professor ved Bocconi Universitet i Milano, Viktoriia Lapa, spør seg hvordan vesten gang på gang har latt Russlands handlinger i det internasjonale spillerom passere uten for mye oppstyr, på nettstedet The Conversation. Lapa mener vesten burde slutte å «westsplaine» (å nedlatende forklare ting fra et vestlig perspektiv, journ.anm.) til sine østlige allierte og heller lytte mer til dem.
Hun nevner blant annet krigen i Georgia i 2008 og okkupasjonen av Krim i 2014, og viser til hvordan Litauen allerede i 2014 tok grep for å sikre seg energiuavhengighet fra russisk gass.
De baltiske landene har over tid respondert med en strengere tone ovenfor Russland enn ellers i vesten. Dagsavisen har tidligere skrevet om hvordan man i Estland jobber for å luke ut russisk som undervisningsspråk i det offentlige skoleverket. I Latvia har man begynt å utvise russere som ikke innfinner seg med latvisk innvandringslov. Tusenvis av etniske russere bor fremdeles i Latvia etter Sovjetunionens fall og Latvias uavhengighetserklæring.
– Vi burde lyttet til stemmene i unionen vår – de fra Polen, Baltikum og fra hele Øst-Europa, sa leder av EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, i 2022, som påpekte at landene så krigen i Ukraina komme før resten av vesten.
De baltiske stemmene har ofte en langt mer alvorlig tone enn de i Vest-Europa. Etter at Frankrikes president Emmanuel Macron sa at muligheten for å sende tropper til Ukraina ikke kan utelukkes, fant han gehør hos Litauens president Gitanas Nauseda, ifølge litauiske LRT.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
Historisk betinget
Jakub M. Godzimirski er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Han har jobbet med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i over 20 år, og er på telefonen med Dagsavisen fra Warszawa i Polen. Godzimirski er tydelig på at det er historiske årsaker til at både de baltiske landene og Polen føler seg ekstra truet av Russland.
– Jeg befinner meg nå i Warszawa, og bor ved siden av mine svigerforeldre som er 90 år gamle. Min svigermor var fem år gammel når andre verdenskrig brøt ut. Da Sovjetunionen okkuperte deler av Polen ble hun arrestert sammen med sin mor og sendt til Kasakhstan. Årsaken var at faren hennes var borgermester i byen de bodde i, sier Godzimirski.
Han forteller om hvordan dette ikke bare skjedde i Polen, men også i Sovjet-okkuperte Baltikum. Han viser til hvordan tusenvis av mennesker i for eksempel Latvia og Estland ble forvist fra sine hjemland, og at russere flyttet inn.
– De sliter fortsatt med ettervirkningene av russisk kontroll. I både Estland og Latvia vokste den russisktalende befolkningen kraftig etter okkupasjonen. Den etniske maktbalansen i disse landene ble truet. Hadde de vært okkupert av Sovjetunionen i 20–30 år til, hadde sannsynligvis disse nasjonene mistet evnen til å hevde uavhengighet som stater noensinne igjen, sier han.
Godzimirski forteller at russernes jerngrep strekker seg helt fram til nyere tid, noe som kan forklare mye av tonen til de baltiske landene.
– De føler de er de neste landene på listen, om ukrainsk motstand skal svikte. Man vet at de baltiske republikker er i en veldig utsatt posisjon, og de har begrenset evne til å forsvare seg mot russisk statsmakt grunnet maktbalansen, sier han.
Godzimirski mener det viktigste vi kan lære av deres situasjon er både å være strenge med å oppfylle 2-prosentmålet i Nato, som tilsier at to prosent av BNP skal brukes på forsvar, men også på vestlig solidaritet nasjoner imellom.
– Vi vet at vi ikke er i stand til å stå imot Russland alene. Vi snakker om et land som strekker seg over 11 tidssoner og har 6000 atomstridshoder. Det som kan sikre oss er å samarbeide tett med hverandre i både EU og Nato. Norge er medlem av Nato, men har valgt å stå utenfor EU. Kanskje Norge burde se etter om det hadde vært formålstjenlig å styrke sine bånd til EU, sier Godzimirski.
– Det handler også om gjenoppbygging av egen forsvarsevne. I nesten 25 år har vi levd med tanken om at krig i Europa er et historisk fenomen. Nå ser vi at det ikke er tilfellet lenger. Så vi må ta konsekvensen av det og gjøre det som trengs for å kunne avskrekke Russland på en realistisk måte, sier han.
Les også: Eks-general om Putins krig: – Ukraina kommer til å tape
Emosjonelt tilknyttet historien
Forsker og statsviter ved By- og regionforskningsinstituttet ved OsloMet, Jørn Holm-Hansen, sier han har forståelse for hvorfor de baltiske landene og Polen reagerer med kompromissløs tone ovenfor Russland, men advarer samtidig mot å bruke for mye den samme retorikken selv.
– Det kan være noe å lære av å lytte til de lange historiske utlegningene deres, om den russiske statens karakter og så videre. De hevder jo Russland er det samme, enten det er Tsar-Russland, Sovjetunionen eller Putins petro-kapitalistiske Russland. Det er en påstand man kan tenke over, kanskje uten å svelge den, sier han til Dagsavisen.
– Vi burde unngå å komme i en situasjon hvor man holder for store flammende og følelsesladde taler. Det kan jo oppfattes som storslagent og heroisk, men hvis man er litt mer av den mer diplomatiske og resultatorienterte typen, og er mer opptatt av konsekvensetikk enn sinnelagsetikk vil jeg advare mot å applaudere ethvert provokativt utspill, sier Holm-Hansen.
Han påpeker at historien oppfattes mye mer levende i Baltikum og Polen, og at den brukes tungt politisk.
– Historien er noe som lever der, og det er litt uvant for oss i Norge, da vi ikke har dette intense forholdet til historien på samme måte. Vi bør se en del av disse utsagnene deres i lys av at det er politisk betinget, ofte også innenriksorientert. Retorikken i denne sammenhengen blir ofte veldig storslagen, sier han.
Les også: Sjefen for Ukrainas sikkerhetsråd har fått sparken
