Denne saken ble først publisert august 2023.
BERGEN/HAYAKAWA (Dagsavisen): Greiner deiser mot vinduene mens toget bokstavelig talt kjører inn i skauen. Oppover fjellsiden, dypere inn i den japanske bambusskogen. Inni mellom dukker det opp en klynge av hus omringet av marker, men mest av alt er det vill natur det lille lokaltoget pløyer seg gjennom.
Langt utenfor allfarvei ankommer vi togstasjonen i Minobu, et lite tettsted med 11.000 innbyggere. Fra Tokyo tar turen cirka tre timer, med et togbytte underveis. Men reisen til varmekildehotellet Keiunkan er ennå ikke over. Med hotellets egen minibuss fraktes dagens ti nyankomne gjester de siste milene inn i fjellheimen.
På kryss og tvers over elven Haya, snirkler den seg forbi bygda Hayakawa og fram til det som ifølge Guinness rekordbok er verdens eldste hotell.
52 generasjoner
Hotellet med det vanskelige navnet Nishiyama Onsen Keiunkan ble første gang åpnet i år 705 av Fujiwara Mahito, sønn av en ansatt i keiser Tenjis hoff. Eierskapet har gått i arv i samme familie gjennom imponerende 52 generasjoner. I løpet av 1318 år har de tatt i mot alt fra krigere til keisere som har søkt helbred i hotellets onsen - et badeanlegg med vann fra den lokale varmekilden Hakuho.
– Det startet som et reisemål til de varme kildene, deretter ble det også et hotell. I dag kommer det gjester fra hele Japan, men også fra utlandet, sier visehotellsjef Junpei Morita til Dagsavisen.
For etter 2011, da hotellet ble utropt som verdens eldste, har turister fra hele verden plottet hotellet inn i reiseplanene sine. Blant dem mange influensere, og etter hvert også deres følgere.
– Dagene har blitt travle, med ulike interessante gjester. Nå når korona er over, og landet har åpnet opp igjen grensene, ser vi at det øker på med utenlandske gjester, særlig vestlige turister. Noen kommer uten å vite at det er verdens eldste, og blir overrasket.
Flytting og katastrofer
Hotellets historie og utmerkelsen fra Guinness lurer en litt, for selve hotellbygget har i årenes løp blitt både flyttet og bygget opp på ny etter naturkatastrofer. Dagens hotell, som hviler i en skråning like over Haya-elven, gjennomgikk en stor ombygging på 1990-tallet.
Det er altså ikke et knirkete kråkeslott med lave dørkarmer vi kommer inn i. Men personalet holder de gamle tradisjonene i hevd, der de ikledd kimono kommer oss bukkende i møte. Innenfor døren står en rad med røde skinntøfler klare, som alle gjestene må skifte til. Sko innendørs er forbudt.
Etter innsjekking følges vi til rommet av vår egen vertinne. På halvbra engelsk forklarer hun oss reglene: hotellet har seks basseng, både innendørs og utendørs. Menn og kvinner kan ikke bade sammen i fellesbassengene, men det er fritt fram i de to privatbassengene. Siden vi er mor og sønn på tur, booker vi det siste alternativet.
Moderne i det gamle
Det er en forventning om at også gjestene ikler seg kimono, så vi får utdelt to hver - en til middag og en til frokost.
Iført våre nye habitter utforsker vi rommet. Det er stort, med tre oppholdsrom, en romslig entré, et bad og toalettrom. Selv her på verdens eldste hotell er det allestedsværende japanske dusjtoalettet installert, der setet har varmekabler og man kan spyle stumpen etter prompen.
Alle gulv er dekket av tatami-matter, rommene skilles av med japanske skyvepanel og veggene prydes minimalistisk av japansk kalligrafi. Merkelig nok ingen senger, men heldigvis wifi. Utenfor de store vinduene brøler elvebruset.
– Beste i verden i området
Det er tid for middag, og vi rusler til spisesalen der vertinnen vår tar oss i mot. På bordet venter japanske gourmetmat, deriblant nudler laget av kongler, tofu, røkt fisk og wagyu-biff vi griller selv på en lavastein.
Ifølge vertinnen brukes kun lokalmat, og som hun sier om biffen «den beste i verden i området».
Rett etter rett pøses på, og hele måltidet tar rundt to timer. Vel tilbake på rommet ser vi hva personalet har drevet med mens vi spiste middag. To soveplasser er rigget til på gulvet, med futon-madrasser. Litt i tynneste laget for oss, men vi finner flere sammenrullede madrasser i skapet og bygger opp.
Som en grotte
Før sengetid går vi til det private bassenget vi booket. Vi har hørt mye om onsens helsefordeler, at det skal være bra for blodsirkulasjonen, smertelindrende, stressreduserende og hjelpe på fordøyelsen.
Det lille bassenget er bygget opp av naturstein og minner litt om en grotte. Det varme vannet hentes direkte fra kilden, og er ikke tilført kunstig oppvarming. Idet vi trår ut i vannet skjønner vi at dette er noe annet enn terapibassenget i svømmehallen hjemme. Selv om varmen er deilig, klarer vi ikke holde ut mer enn noen minutter av gangen.
Om det har vært helsebringende er uvisst, men vi er i alle fall gode og trøtte når vi går til ro for natten.
Tilbake til 2023
Utsjekking neste morgen er tidlig, så vi må vekkes av alarmen på telefonen. Ny dag, nye kimonoer og nytt gourmetmåltid i spisesalen der vår morgenfriske vertinne venter.
Igjen fylles bordet med små japanske tradisjonsretter ingen av oss har spist før. De faller ikke helt i smak hos reisefølget (tenåring), men her er det bare å prøve seg fram. En slags tofugrøt som varmes over åpen flamme, skinke, fisk, misosuppe, salat, ris og mer ris. Det er selvsagt altfor mye.
I resepsjonen venter våre egne sko, og vi bytter over fra tøflene. Utenfor står den blide minibussjåføren som geleider oss høflig til bussetene våre. Denne gangen er det sju passasjerer, alle de samme som ble med til fjells dagen før. Langt de fleste gjestene tilbringer bare én natt på hotellet, for døgnprisen er stiv: rundt 2000 kroner per person.
Snart er vi tilbake på togstasjonen i lille Minobu, der tenåringen finner «frokost» i snacksautomaten før toget går.
Vi pløyer oss ut av skogen igjen. Når vi tre timer senere er tilbake blant blinkende neonlys fra skyskraperne i Tokyo, føler vi som vi ofte gjør i kontrastfylte Japan: at vi har vært på en tidsreise.
