Flere tok sjansen på Middelhavet: – De vet at krysningen er farlig

– Noen sier at de heller vil dø på sjøen enn å reise tilbake. Så det er ikke det at de ikke kjenner til risikoen, men at de rett og slett ikke ser noen annen utvei, sier Caroline Wilemen, nestleder for Leger Uten Grensers redningsteam i Italia, ifølge NTB.

Nesten 12.000 mennesker tok i januar og februar den farlige reisen over Middelhavet og krysset EU-grensa. Det er dobbelt så mange som i samme periode i fjor, og ifølge EUs grensebyrå Frontex var migrantruta i det sentrale Middelhavet den mest brukte inn i EU. Ruta er en av de farligste, og Wilemen mener migrantene er klar over risikoen de tar.

Bare i løpet av forrige helg ble over 1.300 mennesker brakt i sikkerhet etter at de ble reddet fra overfylte båter i Middelhavet, ifølge den italienske kystvakta. Så langt i 2023 har 402 migranter mistet livet eller er meldt savnet på vei til Europa, viser tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).

Det er ikke godt å si hvorfor så mange flere nå prøver å ta seg til Europa over den såkalte sentrale Middelhavsruta, sier seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

– Ser vi på tallene var den ruta nesten sovende for ett eller to år siden. Det var folk som bevegde seg der, men det var færre. Det har tatt seg veldig opp igjen nå.

Andre bekymringer

Det er flere migrasjonsruter mot Europa, og den sentrale ruta går vanligvis via Libya til Italia. Italias forsvarsminister hevdet nylig at den russiske Wagner-gruppa bidrar til at flere migranter drar med båter over Middelhavet. Wagner, som har leiesoldater i flere afrikanske land og kjemper i Ukraina, har avvist påstanden.

Bøås tror heller ikke at Italia har rett når de retter fingeren mot Wagner-gruppa.

– Jeg skal ikke si mye godt om Wagner, men det er ikke de som har dyttet folk inn i den ruta. Jeg tror Italia bruker det for å få assistanse fra Brussel og Nato. Det er en kinkig nøtt for den nye regjeringen i Italia.

Bøås løfter fram Niger, som i nord grenser mot Libya, for å forklare det som skjer nå. Da tallet på migranter som ankom Europa begynte å stige rundt 2015, var det viktig for EU å begrense og stanse den migrasjonen som gikk gjennom Agadez i Niger.

– Jeg tror Niger, som på mange måter har blitt EUs garantist for å ikke slippe for mange gjennom, nok har begynt å se litt andre veier, sier Bøås.

Nigers president Mohamed Bazoum står i en skvis med en regjering der mange ministre ennå er lojale til den forrige presidenten, heller enn til ham.

– De har en hel haug med andre bekymringer enn at flere begynner å dra gjennom ruta. Jeg tror det først og fremst dreier seg om det; ingenting har endret seg. Det har ikke vært et eksplosivt utbrudd av vold noe sted eller en naturkatastrofe, så det er ikke en trigger man kan peke på, sier Bøås.

[ Stadig flere migranter risikerer livet over Middelhavet ]

Politisk betent

Håndteringen av flyktninger og migranter har lenge vært et politisk betent tema i EU. Land i sør, som Italia, Spania og Hellas, har anklaget land lenger nord for å ikke ta sin del av ansvaret. I Italia har statsminister Giorgia Meloni fra ytre høyre-partiet Italias brødre krevd fullt samarbeid fra både landene der båtene legger ut mot Europa fra, og fra migrantenes hjemland. Også EU må ta større tak, mener Meloni, som kom til makta etter å ha lovet en strengere linje i innvandringspolitikken.

Den italienske regjeringen har vært under hardt press etter et forlis utenfor kysten av Calabria sør i Italia 26. februar. Minst 76 mennesker døde, mange av dem mindreårige. Trebåten de opptil 200 migrantene satt i, ble slått i stykker mot et rev utenfor kysten. Flere er fortsatt savnet. Båten hadde lagt ut fra Tyrkia.

Italienske myndigheter har fått kritikk for ikke å ha grepet inn raskt nok da båten ble oppdaget. Meloni har sagt at hun er «i dyp sorg» over ofrene, og gikk ut mot «kriminelle menneskesmuglere». Hun håper at et EU-møte seinere i mars vil føre til konkrete solidaritetstiltak fra andre EU-ledere om å håndtere de mange flyktningene og migrantene som kommer til landene langs Middelhavet, skriver NTB.

Bøås på Nupi har liten tro på at det vil komme noen varige løsninger på plass på møtet.

– Det finnes andre måter å organisere dette på, men jeg tror det sitter langt inne. Det er å prøve å skille det humanitære og det mer økonomiske fra hverandre. Beskyttelsesbehov kontra folk som ønsker å flytte på seg fordi det ikke er så bra å bo der de bor. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk vil reise fra steder som det, sier han.

Likevel mener Bøås at det er viktig å skille de to årsakene fra hverandre. En migrantkrise kan ikke løses med de samme virkemidlene som hvis det er beskyttelsesbehov som ligger bak at mennesker prøver å komme seg bort. Bakgrunnen for krisene må ses på for å se hva som kan gjøres, mener han. Er det snakk om folk på flukt fra krig og konflikter, tørke og andre katastrofer, eller helt andre ting?

EU kan ikke løse alt, og for å få til løsninger som kan gå etter de grunnleggende årsakene, må også stormakter som Russland og Kina inkluderes, sier Bøås.

– Sannsynligheten for at det skjer nå er mer eller mindre lik null.

[ Italia ba Norge om migrant-hjelp, fikk nei ]

Flere dødsfall

Forliset utenfor Calabria i februar kom etter en tid med økende konfrontasjon mellom Melonis regjering og de ikke-statlige hjelpeorganisasjonene som er på plass i Middelhavet for å drive redningsarbeid. I Italia har spørsmålet om å la redningsskip anløpe italienske havner lenge vært politisk betent, og ytre høyre-partier har holdt igjen eller stengt havnene for disse skipene. Hjelpeorganisasjoner har gått ut med krass kritikk og krever nye tiltak.

Regjeringen hevder at det at slike skip opererer i Middelhavet, oppmuntrer flere til å legge ut på den farlige ferden over havet. De har blant annet innført strenge restriksjoner på redningsoperasjonene utført av ikke-statlige organisasjoner, skriver Financial Times. Når skipene har bedt om å få tillatelse til å anløpe havner sør i landet for å la mennesker som er reddet på havet gå i land, har flere blitt dirigert til havner i nord. Det betyr at skipene bruker lengre tid før de er tilbake i området der de driver redningsarbeid.

Menneskerettsgrupper mener at politikken overfor redningsskipene og organisasjonene bak, bidrar til tragediene til havs. Utfallene mot ikke-statlige organisasjoner kommer ikke til å løse de mye mer komplekse og bredere utfordringene med migrasjonsmønstre, sa Juan Matias Gil, ansvarlig for søk- og redning i Middelhavet i Leger Uten Grenser.

– Men å forhindre oss fra å være på havet kommer til å fortsette å bidra til flere dødsfall, sa han.

[ Over 1.000 mennesker reddet utenfor kysten av Italia ]

Lite nytt

For mange mennesker har Libya vært siste stopp før de prøver å krysse Middelhavet. Siden Muammar al-Gaddafi ble styrtet i 2011 har menneskesmuglere og flere militser utnyttet kaoset i landet.

I flere år har både FN og menneskerettsorganisasjoner advart at migranter, flyktninger og asylsøkere i Libya lever under svært dårlige forhold, med anklager om tortur, overgrep og kidnappinger. Mange har blitt holdt i interneringsleirer, som flere i realiteten har vært drevet av militsgrupper.

Morten Bøås på Nupi sier at situasjonen i Libya nå er uavklart.

– Splittelsen og fragmenteringen fortsetter, og det betyr at det er blitt et land uten en reell stat. Situasjonen både politisk, militært og konfliktmessig er svært uforutsigbar og uoversiktlig. Det fører til at dette er et perfekt sted for å transportere migranter, men også inngå avtaler med andre om ikke transportere dem.

Det er ingen regjering som kan holdes ansvarlig for det som skjer, sier Bøås. Den FN-støtta regjeringen i Tripoli har ingen makt utenfor, mens opprørsgeneralen Khalifa Haftar kontrollerer store områder øst og sør i landet.

En italiensk høyrepolitiker hevdet tidligere denne uka at etterretningsrapporter antyder at 700.000 flyktninger og migranter er i Libya og venter på en sjanse til å krysse Middelhavet. IOM-talsmann Flavio Di Giacomo advarer mot å anta at antallet migranter i Libya er det samme som hvor mange som vil prøve å komme seg til Europa.

Bøås sier det er et spørsmål hvor tallet 700.000 kommer fra, men at det er ingen tvil om at det er mange mennesker i Libya som ikke er libyere. En god del av dem skulle nok også ønske at det var mulig å komme seg videre, fortsetter han. For noen blir ønsket så sterkt at når de tenker at forholdene ligger til rette for det, vil de prøve.

– Men de vet at denne krysningen er farlig, alle vet det. Ryktene går fort om store ulykker, og mange betenker seg. Så går tida, og noen prøver igjen. Det er ikke sånn at det er en flodbølge av folk som vil kaste seg ut i Middelhavet med dårlige vester og i dårlige båter, og som satser på at den flodbølgen blir så stor at vi ikke vil orke å se på at de drukner. Det er ikke det som kommer til å skje. Men det viser at den globale migrantkrisa fortsatt er like prekær. Vi må forvente at det vil komme større og mindre bølger av desperate mennesker som prøver å komme seg inn i Europa.

[ EU-land i nord vil at flere migranter blir værende i landet de først kom til ]

[ – Hvem vet egentlig hvor mange liv som er tapt ]