Verden

Styrer koleraklinikker i Haiti: – De er dessverre veldig vant til døden

Sult, rivaliserende gjenger og vold, økonomisk kollaps og kolera-utbrudd: krisene har stått i kø for Haiti.

– De er dessverre veldig vant til døden. De er ikke kyniske i det hele tatt, men de er vant til å se folk som dør og håpløshet. De er ikke vant til å få alt servert, sier Rénald Ménard på telefon til Dagsavisen.

Haiti, hovedstaden Port-au-Prince og Artibonite, departementet der Rénald Ménard er på plass for Leger Uten Grenser.

Han snakker om sykepleierne, legene og hjelpepleierne som jobber for Leger Uten Grensers behandlingssentre for kolera i Haiti. Siden oktober har organisasjonen hjulpet til med det pågående kolerautbruddet ulike steder i landet.

Ménard har siden midten av desember hatt ansvar for to slike behandlingssentre i departementet Artibonite, rundt 200 kilometer nord for hovedstaden Port-au-Prince.

Haiti ble kastet ut i kaos da president Jovenel Moïse ble drept i et attentat i 2021. Siden da har væpnede gjenger tatt kontroll over ulike områder, og økonomisk kollaps, mangel på drivstoff og sult har gjort livet vanskelig for innbyggerne. Det pågående kolerautbruddet, som startet i september i fjor i Port-au-Prince, er nok en bekymring.

– Situasjonen er uten sidestykke i Haitis historie. Du kan se landets historie som en rekke kriser på rad, med kortvarige opphold med håp og fred. Men det har ikke vært noe som dette, sa historieprofessor Matthew Smith til The Guardian tidligere i år.

Haitiere sto i lange køer utenfor et migrasjonskontor i Port-au-Prince 15. februar for å søke om pass.

Blokkert land

I september i fjor blokkerte væpnede grupper hovedhavna og oljeterminalen i protest mot regjeringens varslede kutt i drivstofftilskudd. FN advarte at sykehus risikerte å måtte stenge.

– Hele landet ble fullstendig blokkert i en måned. Folk kunne ikke reise rundt, de fikk ikke tak i mat eller vann. Vann var det største problemet, for det er ikke rent vann i springen her. Folk ble egentlig blokkert hjemme, og mange bor i slumområder i Port-au-Prince, sier Ménard.

Vannet ble liggende ute, og siden det er mangel på offentlige doer, endte det med at folk gjorde fra seg utendørs. Så drakk kanskje noen vannet lenger ned i gata. Dermed smittet koleraen. Da folk igjen kunne reise rundt, tok de med seg kolera til andre steder i landet.

Hus står tett i en fjellside i Haitis hovedstad Port-au-Prince.

Da Ménard ble sendt til Haiti var utbruddet i hovedstaden mer eller mindre under kontroll, men sykdommen hadde spredt seg til Artibonite.

– Med en gang en brann ble slukket et sted, utviklet det seg to nye et annet sted, sier han.

Akkurat i Artibonite er Leger Uten Grenser den eneste ikke-statlige organisasjonen som er på plass for å hjelpe myndighetene. De kom med utstyr, men har også rekruttert og lært opp lokale. I starten hadde de kanskje 10–15 pasienter om dagen på klinikkene Ménard har ansvar for. Etter jul eksploderte antallet til det tredobbelte.

I hele landet anslår Ménard at rundt 27.000 mennesker har blitt sjekket for kolera og 23.000 har fått behandling. Han anslår at rundt 600 er døde, men er klar på at det ikke kan slås nøyaktig fast. Ménard sier denne uka at smittetallet i Artibonite er på vei nedover, mens det stiger andre steder i landet.

Samtidig er vold fortsatt et stort problem.

Kidnappinger og konvoier

Flere væpnede grupper kjemper om kontroll, og nye grupper dannes jevnlig. Leger Uten Grensers sikkerhetsansvarlige jobber hele tida med å prøve å få kontakt med gruppene for å forklare hvem organisasjonen er, og at de er der for å hjelpe. Gruppene gjør det veldig komplisert å jobbe i landet, sier Ménard. Både for de internasjonalt ansatte og de lokalt ansatte.

– Vi kan bli utsatt for vold eller kidnapping. Kidnapping er et stort problem her, og når vi kjører rundt i Port-au-Prince eller Artibonite gjør vi ikke det for moro skyld. Hver morgen ser vi om vi kan dra dit vi vil, hva som er risikoen, og ser om vi kan finne en annen løsning for å frakte medisiner dit hvis det trengs.

Fra den ene klinikken Leger Uten Grenser driver kolerabekjempelse i Haiti.

Da Dagsavisen først snakket med Ménard tidlig i februar, hadde han vært blokkert på Leger Uten Grensers base i nesten to uker. De beveget seg utafor så lite som mulig, etter at volden noen uker tidligere begynte å eskalere i området. Tidligere var han og kollegene vant til å kunne reise mellom de to sentrene hver eneste dag.

– Vi kjører kun i konvoi og har radiokontakt hele tida. Vi har også kontakt med basen, og sier ifra når vi reiser fra et sted, hvor lang tid det skal ta til neste. Hvis vi ikke er framme på den tida, tar basen kontakt. Sikkerhetsrutinene er veldig strenge, sier han, og fortsetter:

– Det gjør at jeg for min del ikke er redd for å bli utsatt for vold. Fokuset er hvordan vi kan gjøre jobben så bra som mulig for at pasientene får den hjelpen de trenger. Og at medarbeiderne kan komme seg trygt på jobb og hjem.

Forrige utbrudd

Det pågående kolerautbruddet har fått drahjelp av problemer som i en årrekke har tårnet seg opp i Haiti. I 2010 døde et sted mellom 220.000 og 316.000 mennesker da et kraftig jordskjelv rammet landet. Ti måneder seinere ble det første kolerautbruddet registrert. Rundt 10.000 mennesker døde av sykdommen, ifølge tall fra det amerikanske smittevernbyrået CDC.

Først i februar 2022 ble landet erklært kolerafritt, etter nesten tre år uten ett eneste sykdomstilfelle. Få måneder seinere startet et nytt utbrudd.

Kolera har dessverre blitt en del av livet for mange i Haiti, sier Ménard. Før jordskjelvet i 2010 og utbruddet i kjølvannet av det, var ikke sykdommen i landet. Det er grunnen til at det ble så katastrofalt, sier han.

– Selv med en vaksinasjonskampanje blir det ikke borte. Det har blitt en del av livet deres, og små utbrudd oppstår innimellom. Det er dessverre de fattigste som blir rammet, og vann er problemet. Kolera er et fattigdomsproblem.

I Haiti er det vanskelig å få tak i vann, og det er heller ikke spesielt billig. For de fattigste er veien kort til å bruke det som er tilgjengelig for å overleve, understreker Ménard.

En demonstrant med et trestykke under en demonstrasjon mot statsminister Ariel Henry i januar. Rundt 60 prosent av Haitis hovedstad Port-au-Prince var da dominert av gjengvold, ifølge FN.

Okkupasjon, diktatur og slaveri

Over tre millioner mennesker i Haiti står overfor økt behov for humanitærhjelp, advarte Røde Kors tidligere i februar. Væpnet konflikt har ført til en humanitær krise som blir stadig forverret og med flere utfordringer. De trekker fram at vold og økt inflasjon betyr at folk sliter med å kjøpe mat og medisiner, og nesten halvparten av befolkningen risikerer akutt sult.

Aktivitet på et marked i Port-au-Prince få dager etter at politiet blokkerte gater og brøt seg inn på flyplassen med krav om rettferdighet for politifolk drept av væpnede gjenger.

Samtidig har tusenvis av mennesker flyktet fra volden, og folk er redde for å forlate hjemmene sine for å oppsøke helsehjelp og andre nødvendige tjenester.

Jordskjelvet i 2010 var heller ikke startskuddet for Haitis problemer. Internasjonale intervensjoner, deriblant amerikansk okkupasjon fra 1915 til 1934, har satt sitt preg på landet. År med diktatur, fra 1957 til 1986, ødela håpet om en fungerende stat, sa Haiti-historiker Matthew Smith til The Guardian. Linjene trekkes også enda lenger tilbake i tid, til krav om å betale «reparasjoner» til Frankrike, landet som tok Haitis innbyggere som slaver, i flere tiår etter uavhengigheten i 1804.

Mer fra Dagsavisen