– Største politiske krise siden 1989

Demonstrasjonene i Kina beskrives som det største folkelige opprøret man har sett under landets leder, Xi Jinping. Dette har skjedd:

• Demonstrasjonene mot Kinas strenge koronatiltak og null-covid-politikk spredte seg i helgen til flere store kinesiske byer. I Shanghai ropte demonstrantene at Xi Jinping må gå av. Det beskrives som ekstraordinært.
• Myndighetene har satt flere i varetekt som følge av demonstrasjonene.
• Protestene spredte seg etter at ti mennesker fredag mistet livet i en brann i et leilighetsbygg i Xinjiang. Mange mente at redningsinnsatsen ble forsinket av strenge smitteverntiltak. Myndighetene avviste mandag at det var noen sammenheng.
• Null-covid-strategien har pågått siden viruset ble oppdaget for snart tre år siden. Kina praktiserer fortsatt massetesting, strenge isolasjons- og karanteneregler, og ekstremt strenge nedstengninger i geografisk avgrensede områder.
• Tidligere i november lempet myndighetene ørlite grann på noen restriksjoner. Lettelsene ble tatt godt imot hos investorer, som håpet det var tegn på en forsiktig endring. Men myndighetene har understreket at de ikke har tenkt å gå vekk fra sin null-covid-strategi. Beskjeden fra sentrale myndigheter er at lokale myndigheter skal tilpasse strategien lokale forhold.
• Mandag lovet myndighetene en «vellykket» kamp mot covid-19. – Ved hjelp av ledelsen i Det kinesiske kommunistpartiet og med støtte fra det kinesiske folket så tror vi vår kamp mot covid-19 kommer til å lykkes, sa talsmann Zhao Lijian på en pressekonferanse med kinesisk UD.

Hvor spesielt er det som nå skjer, og hva kan skje videre? Dagsavisen har spurt tre Kina-forskere. Dette sier de:

– Myndighetene har et kjempeproblem

Heidi Østbø Haugen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo:

– Myndighetene har et kjempeproblem nå. Dette er den største politiske krisen siden 1989, sier Haugen.

Våren 1989 demonstrerte studenter og andre demokratiforkjempere på Den himmelske freds plass i Beijing. Da ble militæret satt inn mot menneskemengden, og flere hundre mennesker omkom.

Haugen ser mange likheter mellom protestene da og nå:

– Vi ser nå mye av det samme som da. Det er mange protester samtidig i mange byer, slik som i 1989. Vi ser protester blant studentene, som vi så da. Store politiske forandringer har ofte hatt sitt utspring i universitetscampusene. Men i 1989 var det en intern krise i Kommunistpartiet. Det var uenighet innad i ledelsen om hvorvidt man skulle slå hardt ned på demonstrantene eller ikke, og man endte som kjent med å slå hardt ned på dem. Den gang var det ikke en så sterk og eneveldig leder som nå, sier Haugen.

Hun sier situasjonen er vanskelig for ledelsen i Beijing.

– Myndighetene har malt seg opp i et hjørne. For hver time som går blir det vanskeligere å gå tilbake og legge om covid-strategien uten at det ser ut som man gir etter, mener professoren, som påpeker at myndighetene nå blir utfordret på flere måter.

– Alle diktaturer er avhengige av at folk tenker at det er naturlig at de har makten – at de har en legitim rett til makt, og at de har midlene som skal til for å slå ned på motstanden. Hvis myndighetene i Kina nå går tilbake på covid-strategien, påvirker det begge disse frontene. Om de endrer strategi nå, utfordrer det fortellingen om at Kina har reddet folket fra covid gjennom sin strategi, og fortellingen om at de har absolutt makt.

Haugen mener det er vanskelig å si hvordan situasjonen vil ende.

– Det mange tenkelige utfall av dette. Det er ikke gitt at det blir en stadig forverring av sikkerhetssituasjonen. Det kan også være at Xi sier noe som betyr «jeg forstår dere, lokale myndigheter har vært altfor harde i klypa», og lemper på restriksjonene, sier hun.

[ Tre år med covid: Kina kommer seg ikke videre ]

– Ekstremt farlig for de som protesterer

Mette Halskov Hansen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo:

– Det er ikke uvanlig med protester i Kina, men da er de gjerne lokale, og retter seg for eksempel mot lokal forurensning, eller mot noen som kjøper opp jord til industri. Det har vi sett veldig mye av i Kina, selv om vi ikke har sett det like mye i Xi Jinpings periode. Det som er spesielt nå, er at man har protester som handler om det samme temaet, på samme tid og flere steder i landet, og i store byer. Dette er usedvanlig i Kina. Det er også usedvanlig at det rettes direkte kritikk mot Kommunistpartiet og direkte mot Xi Jinping. Og når mange gjør det samme er det en hodepine for myndighetene. Det viser at det rører seg mye i den kinesiske befolkningen, sier Mette Halskov Hansen.

Hun påpeker at det er veldig stor misnøye med null-covid-strategien og alt den medfører.

– Det har gått så lang tid nå, og kineserne ser ingen ende på det. De ser ikke hvordan de skal komme tilbake til det livet de hadde før. De er rammet økonomisk og sosialt, men også psykologisk, sier hun, og påpeker at demonstrasjonene medfører stor fare for de som deltar.

– Det er ekstremt farlig for de som protesterer. Myndighetene har fått nye midler å reagere på slike protester gjennom koronapandemien de siste to-tre år. Noe som er nytt for befolkningen er hvordan hele overvåkingssystemet er satt ut i full praksis, er systematisert og perfeksjonert under pandemien. Det er kameraer overalt i byene, og folk kan spores digitalt. Verktøy som ansiktsgjenkjenning og filming er blitt mye mer utbredt. Dermed kan myndighetene enkelt oppsøke demonstrantene underveis eller etter demonstrasjonene, sier Hansen.

En del har allerede blitt satt i varetekt.

– Vi vet absolutt ikke om alt som foregår, men det er ingen tvil om at mange er satt i varetekt. Det er mer utydelige regler for varetekt enn arrestasjon, sier hun.

Protestene i Kina er blitt nyheter verden over. Men Hansen sier at ikke alle er klar over dem i Kina.

– Det er helt sikkert veldig mange som ikke vet at protestene foregår. Dette blir ikke sendt på TV og radio. Samtidig blir nyhetene likevel spredt uformelt, blant annet ved at studenter som protester har familie rundt omkring. Én ting dem som demonstrerer i gatene, men det er også mange som gir støtte til dem på sosiale medier. Mange kinesere er veldig kreative i hvordan de kan unngå sensur. På sosiale medier kan de for eksempel skrive «enig» mange ganger. Blant demonstrantene har vi sett blanke ark som viser hva de mener uten å si det. Det var også noen demonstranter som ropte «Vi vil testes!» og «Vi vil ha strengere covid-regler!» – altså det motsatte av hva de mener, for å omgå reglene, men man skjønner hva de mener, sier Hansen.

På spørsmål om hvordan hun vil sammenligne det som nå skjer med 1989, sier hun:

– Det var en annen situasjon i 1989. Da var demonstrasjonene fra starten av meget politisk rettet. Det skjedde i en tid da Kina åpnet seg økonomisk, og demonstrantene ønsket også at det skulle åpnes politisk, med mer demokrati og menneskerettigheter. De visste også at den kinesiske ledelsen var splittet. Nå vet man at ledelsen på toppen er samlet. Etter partikongressen har Xi fått samlet sine personer i topp-posisjoner.

Hansen sier at demonstrasjonene nå først og fremst er direkte reaksjoner på koronapolitikken.

– Mange var veldig fornøyd med hvordan Kina utviklet seg økonomisk før pandemien, men så det bygget seg opp en frustrasjon. De ser at resten av verden har kommet tilbake til det vanlige livet, selv om de har hatt flere dødsfall. Og så ser de ikke noen vei ut for seg selv, sier hun.

Nå er spørsmålet hvordan myndighetene vil håndtere situasjonen.

– Jeg tror myndighetene vil være veldig opptatt av å vise at de ikke gir seg på grunn av protestene. Men jeg tror de vil forsøke å åpne mer opp uten å gjøre det på en måte som gjør at det ser ut som en direkte reaksjon på protestene. De vil åpne opp mer, men når de syns det er riktig – noe jeg tror er veldig snart. De var jo allerede begynt å lett forsiktig opp før protestene, sier hun.

Hun påpeker at problemet er at med en gang de åpner opp, vil smittetallene øke.

– Og med den strenge politikken har de skremt befolkningen veldig, særlig de eldre, slik at mange er veldig redde for å bli syke. Myndighetene har malt seg inn i et hjørne. Jeg tror absolutt at de vil prøve å få flere vaksinert, men mange eldre er veldig skeptiske. Når man sender et signal om at dette er skikkelig farlig, blir det også vanskeligere å få mange nok til å ta vaksinene.

[ På' n igjen i Kina - gir ikke opp null-covid-strategien ]

– Det som skjer nå er veldig spesielt

Hedda Flatø, Kina-forsker ved Fafo:

Hedda Flatø sier det er litt for tidlig til at hun vil konstatere om dette er den største politiske krisen siden 1989.

– Men det som skjer nå er veldig spesielt. Dette er en sak som gjelder hele befolkningen, og det er demonstrasjoner mot sentralmyndighetene. Jeg kan ikke komme på noe som har vært begge deler på en gang siden 1989. Det har vært protester før, men da gjerne enten lokale protester, eller protester som gikk på mer universelle temaer, men som likevel gjaldt færre, sier Flatø til Dagsavisen.

Hun sier det er vanskelig å si hvordan myndighetene vil møte krisen.

– Myndighetene har en svær verktøykasse de kan bruke for å håndtere misnøye og protester på en måte som gjør at de samtidig beholder makten. Det som ofte er vanlig er at de kommer de som protesterer i møte i såpass stor grad at de klarer å dempe protesene, gjerne ved å legge skylden på lokale myndigheter. Sentrale myndigheter har ikke gitt lokale myndigheter veldig spesifikke ordrer om hvordan de skal slå ned viruset, kun at de skal holde covid ned. Så de kan for eksempel si til lokale myndigheter at det ikke er lov med fysiske sperringer og låste nødutganger og lignende, sier hun.

– De har allerede gjort justeringer og endringer i covidstrategien, uten å gå bort fra null-covid-strategien. De kommer ikke til å gå ut og si at covid-strategien var feil, men forsøke å gjøre endringer som gjør at demonstrasjonene går over. For regimets del må dette gå over uten for mye mer bråk.

[ – Nå har det gått prestisje i det  ]

[ Snart bor ikke folk flest i Kina lenger: Dette vil skje ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen