Tiden står stille: Ukrainere lengter hjem, men krigen trekker ut

Den 8. mars, nesten to uker etter at Russland invaderte Ukraina, tok Tajsiia Mokrozub med seg babyen sin, sa farvel til ektemannen og reiste ut av landet for å søke sikkerhet i Polen. Hun trodde krigen raskt ville ta slutt, og at hun ville være hjemme igjen innen mai.

Men et halvt år senere ber 36-åringens ektemann om at hun og den nå elleve måneder gamle sønnen må bli værende. I hjembyen Zaporizjzja er det beskyting nær atomkraftverket, og frontlinjen er nær.

Hun drømmer nå om å være hjemme til vinteren og håper at Ukraina da har klart å slå ned Russlands angrep.

[ Johansen etter Ukraina-besøk: Det setter strømdebatten i perspektiv ]

Tiden har stanset

Når man onsdag kan markere at krigen har vart i seks måneder, står mange flyktninger overfor den triste erkjennelsen at de ikke kommer til å reise hjem med det første – hvis de i det hele tatt har noe hjem å vende tilbake til.

Missiler faller langt fra frontlinjen, og mange vil ikke føle seg trygge selv i områder under ukrainsk kontroll.

Så de venter på enden av en krig som ikke viser tegn til å ta slutt. Lengter hjem. Nekter å tenke for langt inn i fremtiden.

Et nytt skoleår er i ferd med å begynne. Noen melder motvillig barna inn på skoler i utlandet, bekymret for at de vil falle etter i det ukrainske skolesystemet. Andre tar på seg jobber som de er overkvalifisert til. Men de fleste flyktninger er kvinner, og mange har svært små barn. De har, i likhet med Mokrozub, ikke mulighet til å gå ut i jobb.

– Det later til at tiden har stanset. Ikke bare for meg, men for alle ukrainere, sier Mokrozub.

– Vi lever alle i en slags limbo.

[ Krigen i Ukraina: – Det tør ikke Putin ]

Integrert i Polen

Den russiske invasjonen har skapt den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig. En tredel av ukrainerne har flyktet fra hjemmene sine, ifølge FNs flyktningorgan. Mer enn 6,6 millioner er internt fordrevet, og over 6,6 millioner er spredt over det europeiske kontinentet.

Europeiske land har ønsket dem velkommen uten det politiske tilbakeslaget som møtte tilstrømningen av flyktninger fra Midtøsten og Afrika de siste årene.

Polen har tatt inn flest ukrainere, med anslagsvis 1,5 millioner som har registrert seg for nasjonale ID-numre som gir dem rett til sosiale ytelser. Tyskland, som ikke krever visum for ukrainere, har registrert mer enn 900.000, selv om det ikke er klart hvor mange av dem som kan ha reist hjem eller reist videre til andre land.

I Warszawa befinner det seg nå 180.000 ukrainske flyktninger. Det tilsvarer en tidel av befolkningen i den polske hovedstaden på 1,8 millioner. Det er den største enkeltgruppen noe sted.

Selv om ukrainsk og russisk ofte kan høres i byens gater, og dagligvarebutikkene har begynt å ta inn noe ukrainsk mat, har nykommerne blitt integrert uten problemer. De virker nærmest usynlige.

Ber gjestene om å dra

For mange av flyktningene tilbyr Polens slaviske språk og kultur noe kjent og betryggende. Nærheten til Ukraina gjør det mulig å reise tilbake på korte besøk til ektemenn og fedre som har utreiseforbud på grunn av krigsinnsatsen.

– Vi ønsket ikke å reise lenger, sier 42-år gamle Galina Injutina. Hun ankom Polen i begynnelsen av mars fra Dnipro med sin elleve år gamle sønn. De lengter fryktelig etter skogene, jordene og maten.

– Mamma, hvis vi reiser lenger unna, vil det ta oss lenger tid å komme oss hjem, sa han til henne.

Ankomsten av så mange mennesker har forverret boligkrisen som allerede eksisterte i Warszawa, der leieprisene har steget med 30 prosent det siste året. Det har også presset boligmarkedet i andre byer som har tiltrukket seg et stort antall flyktninger.

I de første dagene av krigen tok hundretusenvis av polske familier imot ukrainere – ofte totalt fremmede – inn i hjemmene sine. Takket være denne gjestfriheten var det aldri behov for flyktningleirer, sa Oksana Pestrykova, som administrerer et konsultasjonssenter ved Det ukrainske hus i Warszawa, et sosialt senter for innvandrere.

Men det som var forventet å bli korte opphold, har blitt til lange. Noen polakker ringer nå senteret for å be om hjelp fra ukrainsktalende for å fortelle gjestene at det er på tide å flytte videre.

– Gjestfriheten blir svakere, sier Pestrykova.

– Vi forstår det, og vi ventet det.

Hjelp fra egne landsmenn

Noen selskaper går inn for å hjelpe. Det globale teknologiselskapet Siemens forvandlet kontorlokaler ved sitt polske hovedkvarter for å gi rom i hotell-stil til nesten 160 personer. Lokalet er rent, med gratis mat og vaskerom.

Blant dem som bor der nå, er Ludmila Fedotova, en 52 år gammel butikkmedarbeider fra Zaporizjzja. Hun er livredd for det som skjer hjemme, men kan i det minste slappe av når hun vet at hun har hus og mat mens hun leter etter arbeid.

Selv om det kanskje ikke er nok boliger til alle nykommerne, er det mer enn nok jobber i en økonomi som har tatt av i den postkommunistiske epoken. Ukrainske immigranter som har kommet til Polen for å arbeide de siste årene, hjelper tidvis de nyankomne med arbeid og et sted å bo.

[ De skal rydde i udetonerte eksplosiver i Ukraina ]

Lærer ikke språket

Oleh Jarovij, fra Khmelnytskyj i det vestlige Ukraina, ankom for seks år siden og har sammen med kona bygget opp en kaffebarkjede. Etter hvert som de utvider virksomheten, har han mistet noen mannlige ukrainske medarbeidere som dro tilbake for å kjempe i krigen, men har kunnet ansette ukrainske kvinner i en jobb de håper er midlertidig.

– Halvparten av dem planlegger å reise tilbake, så de prøver ikke engang å lære seg polsk, sier Jarovij.

– De ser bare etter en enkel jobb uten noen ekstra utfordringer.

Tetiana Bilous (46) drev en virksomhet med utleieleiligheter i Vinnytsia, men jobber nå i et av Jarovijs kjøkken. Hun flyktet to dager etter at krigen brøt ut og reiste med en voksen datter som allerede bodde i Warszawa. Hun savnet mannen sin og dro tilbake for et to uker langt besøk, men ble livredd av bombardementene og luftangrepssirenene.

Bilous er i tvil om hva neste skritt skal være.

– Alt er usikkert, sier hun.

Saken fortsetter under videoen

Håndskrevet lapp med navn på foreldrene

Lenger vest, i Schwerin i Tyskland, har Marina Galla, en IT-lærer som forlot Mariupol med sin 13 år gamle sønn i slutten av mars, funnet trygghet og stabilitet. Nylig flyttet de inn i en liten takleilighet etter en lang flukt som tok dem gjennom Polen og Berlin.

Hun er fri fra grusomhetene og nøden hun flyktet fra: likene i gatene, å måtte drikke smeltet snø fordi det ikke var tilgang til drikkevann. Likevel føler hun seg knust av tristhet når hun tenker på familien som er etterlatt i Ukraina.

I en svart ryggsekk hun har båret hver dag siden hun forlot Mariupol, holder Galla en håndskrevet lapp i en sidelomme med kontaktinformasjon til moren, faren og bestemoren. Hun skrev det opprinnelig i tilfelle hun ble drept i krigen. Selv om hun nå er i sikkerhet i Schwerin, forlater hun ikke hjemmet uten.

Sønnen hennes sendte mye meldinger til vennene sine hjemme de første månedene etter at de kom til Tyskland, Men nå snakker han knapt med dem lenger. Han har sluttet å spørre når de skal tilbake til Ukraina.

– Han forstår nok at vi ikke vil være i stand til å reise tilbake, sier Galla.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen