Verden

Liv og lemmer går tapt i Ukraina

Krig har en høy pris for både landene som utkjemper den, soldater og sivile. Tap av liv kan aldri erstattes. Det kan heller ikke tap av lemmer.

Eksplosjonen som tok Olena Viters venstre bein, tok også livet av hennes 14 år gamle sønn Ivan. Ektemannen Volodomyr begravde ham under en rosebusk i hagen, sammen med en jevnaldrende gutt som ble drept i den samme eksplosjonen.

På grunn av krigen var en ordentlig gravferd umulig.

14. mars regnet bombene over landsbyen Rozvazhiv i Kyiv-regionen. Ivan og tre andre ble drept, mens et 20-tall, blant dem Olena, ble skadd.

– Først tenkte jeg, hvorfor lot Gud meg leve? Hvordan skal jeg kunne leve uten Ivan, gråter Olena.

I tillegg til å lære å leve uten sønnen, må hun også lære å leve med bare ett bein. Høyrebeinet måtte amputeres nedenfor kneet.

– Hver dag kommer med en ny type smerte. Jeg tenker på hvilke smerter jeg vil få i framtiden, sier Olena, som sørger over tapet av både sønnen og beinet.

– Jeg kan fortsatt ikke akseptere meg selv slik jeg er nå. Jeg likte veldig godt å danse. Jeg drev med sport, sier 45-åringen. Hun greier ikke å forestille seg hvordan det vil bli å gå igjen.

– Mamma, jeg dør!

Kramatorsk, 14. april: Ødeleggelsen kom som lyn fra en klar blå himmel for 11 år gamle Yana Stepanenko. Den dagen hadde hun dratt til jernbanestasjonen sammen med moren Natasja og tvillingbroren Yarik for å bli evakuert.

Mens broren passet på bagasjen, gikk Yana og moren ut for å kjøpe te. Da slo en rakett ned, og verden gikk i svart.

Natasja falt og greide ikke reise seg igjen. Den ene foten var borte. Hun så seg rundt og fant datteren liggende litt bortenfor. Hun hadde mistet begge føttene. Det var blod over alt.

– Mamma, jeg dør, skrek 11-åringen.

Hun overlevde, men må forberede seg på et liv i rullestol.

Natasja strever fortsatt med å forstå hva som skjedde.

– Noen ganger virker det som det ikke skjedde med oss, sier hun lavt.

Hun er mest bekymret for datteren, som hun ikke kan hjelpe der hun selv ligger i sykehussengen med bare ett bein.

– Jeg kan bare hjelpe henne med ord, sier hun.

Yana håper hun snart kommer til å få proteser.

– Jeg vil så gjerne løpe, sier hun.

Feilaktig skutt

Alexander Horokhivskij, kjent som Sasha, er sint. Han har vondt. 38-åringen gnir stumpen der hans venstre bein skulle ha vært.

Beinet ble amputert 4. april. Noen dager tidligere var Sasha blitt skutt i låret av en ukrainsk soldat som mistok ham for å være en spion fordi han tok bilder av utbombede bygninger i hjembyen Bobrovytsja i Kherniv-regionen.

Sasha satt halvannen time i forhør. Først flere dager senere ble han overflyttet til et sykehus i Kyiv, der legene besluttet at for å redde livet hans, måtte de ta foten.

Selv fikk Sasha, en ivrig bordtennisspiller, vite om amputasjonen først etter at han våknet opp etter operasjonen.

– Hvordan våget de å gjøre det uten min godkjenning, raser han. Han uroer seg for om han noen gang kan drive med sport igjen, eller reise. Og det urettferdige i det hele hviler tungt i ham. Det hadde vært noe annet om han var blitt såret i kamp.

– Å bli skadd på en slik måte er veldig hardt, sier han.

Ingenting som før

De hadde vært uten både vann og strøm i to-tre dager. I en kjeller i Tsjernihiv nord i Ukraina hadde Nastia Kuzik, foreldrene, broren og rundt 120 andre mennesker søkt ly. Lei av mørket bestemte 21 år gamle Nastia seg for å gå til brorens hus like ved for en liten stund.

På vei tilbake til kjelleren hørt hun lyden: Tsj, tsj, tsj. Hun løp. Hun var bare noen små skritt fra inngangen da eksplosjonen slengte henne i bakken.

Lenge svevde hun inn og ut av bevissthet. Hver gang hun åpnet øynene, var broren der og beroliget henne. Alt blir bra, sa han. Men ingenting vil noen gang bli som før.

Det ene beinet måtte amputeres nedenfor kneet. Det andre var hardt skadd.

Nastia er blitt evakuert til et rehabiliteringssenter i Leipzig. Å komme til Tyskland har alltid vært den unge tysklærerens drøm. Men ikke på denne måten.

Nå jobber hun hardt med å holde optimismen oppe og akseptere situasjonen.

– Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med meg. Men siden det gjorde det, hva kan jeg gjøre?