Et lag av hvit snø har lagt seg over Idlib-regionen sør for den tyrkiske grensen, et av få områder som ennå ikke er gjenerobret av styrkene til president Bashar Assad. Det kunne ha vært pent og billedskjønt. Men et tynt flyktningtelt gir ikke noen beskyttelse, verken mot kuldegradene eller bombene.
– Folk kan se sin egen pust når de ligger på tynne madrasser. Du kan se barn gå rundt ute i flip-flopper og fillete skjorter. Familier er redde for å fryse i hjel, forteller landsdirektøren Jolien Veldwijk fra den internasjonale hjelpeorganisasjonen Care. Og nylig frøs et barn til døde i en flyktningleir i Idlib.
– Greier ikke lyve
31-år gamle Mohammed, gift og far til to små barn, blir i Syrias grusomme virkelighet som heldig å regne. For han bor i familiens eget hjem i en landsby rett utenfor Idlib. Men temperaturmåleren har de siste dagene vist fjorten minusgrader, og også hos dem er det iskaldt. De har ikke noe å varme huset med.
– Jeg kan ikke gi mine barn varme. Av og til greier jeg ikke å se mine barn i øynene, for jeg er ikke i stand til å gi dem noe som helst, ikke en gang varme, sier Mohammed til oss.
Hans kone underviser gratis på en lokal skole i håp om å kunne gi barn i området en form for skolegang, og inntil nylig var han selv en slags psykologisk hjelp på skolen. Men ikke nå lenger.
– Jeg greide ikke lenger å lyve og si at alt var vil bli bra. Vi dør hver eneste dag her. Det eneste vi drømmer om er et varmt, trygt hjem, sier han til Dagsavisen fra Idlib.
Mohammed og familien bor seks kilometer fra fronten, men av og til slår bombene ned like ved.
Mohammed er også fanget mellom islamistene i Idlib og regimet til Assad. Ettersom han i 2011 som student var med på å arrangere noen demokratidemonstrasjoner mot regimet da opprøret i Syria startet, er han ettersøkt, og vil bli arrestert hvis han forlater Idlib.
Men inne i Idlib, der han er, styrer ekstreme islamister.
– Det er tyrkiske soldater og en tyrkisk veisperring inne i landsbyen min. Islamistenes regime er ikke så ekstremt som i Raqqa da de styrte der, men folk forsvinner for aldri mer å bli sett. Og ingen tør si noe høyt. For bare å laste noe opp på Facebook kan en få en hard straff, sier han oppgitt. Skatteinnkreving i Idlib skjer ved at islamister kommer på døra og krever penger.
[ 100.000 har forsvunnet i Assads fengsler ]
– Assad trengte en god fiende
Ikke bare Mohammed er klemt mellom islamistene og diktaturet. På mange måte er hans private situasjon symbolsk både for syrere ellers i landet og selv verdenssamfunnet. Ifølge Salam Kawakibi, en syrisk menneskerettighetsaktivist, var det et helt bevisst valg fra president Assads side å skape en situasjon der islamistene ville bli den nye fienden.
– Allerede i 2011 var Assad i en kritisk situasjon. Han skjønte at hvis han fortsatte å konfrontere bare vanlige mennesker som gjorde opprør mot ham, folk som kun ønsket demokrati og rettferdighet, ville han falle. Så i praksis sa han til seg selv at han trengte en god fiende, han trengte terrorister, sier Kawakibi i et intervju med Dagsavisen.
Og han visste hvem han skulle bruke. I tiåret fram til opprøret mot ham selv startet i 2011, hadde Assad aktivt sendt militante islamister inn i nabolandet Irak. Assad hadde fryktet at amerikanerne i Irak ville velte ham etter at Saddam Hussein ble veltet i 2003, så han skulle sørge for at det nye amerikansk-støttede regimet i Bagdad ikke ville bli noen suksess.
– Islamistene ble trent av den syriske etterretningen i den lille byen al-Bab utenfor Aleppo, der jeg er fra. Derfra ble de så sendt inn i Irak. De fleste ble drept, men de som kom seg tilbake ble arrestert. Og da Assad i 2011 og 2012 følte seg truet, ble disse - flere hundre hardbarkede militante islamister - satt fri. Og plutselig var ikke dette en konflikt mellom et diktatur og demokratiaktivister, men mellom en sekulær president og islamistene, sier Kawakibi.
– Har lite støtte
– Assad visste at Vesten hadde en nesten paranoid frykt for islamister, sier Kawakibi.
– Vesten gjorde ingenting, ikke en gang da Assad begynte å bruke kjemiske våpen mot oss i 2013. Vesten og USA reagerte først i 2014, men da var bombarderingen rettet mot IS, Den islamske staten, ikke det syriske regimet, akkurat slik Assad ønsket det, sier han.
– Alle - Syria, Russland, USA, EU, Tyrkia - har faktisk brukt islamistene til sine egne formål. Russland for å si at de må være i Syria, EU for å si at de ikke kan være der, USA for å kunne si at de må angripe dem og ikke Assad, og slik har det fortsatt. Det er mye manipulasjoner her, sier menneskerettighetsaktivisten.
Men også helt vanlige syrere har måtte gjøre et liknende heller vanskelig valg.
– Assad har veldig lite støtte. De fleste i landet frykter både ham og alternativet. Men selv for mange av de som hater regimet utgjør islamistene en enda verre trussel, forteller Kawakibi.
For tobarnsfaren Mohammed har dette skapt en fastlåst situasjon uten noen som helst løsning i sikte, siden han fortsatt er ettersøkt av Assad for hans støtte til det han en gang håpet ville bli en demokratisk revolusjon
– Ingen hjelper oss, og alle bekjemper oss, sier han.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
