Verden

Her er grunner for og imot at Russland kan gå til krig i Ukraina

Faren for russisk invasjon i Ukraina lurer bak når det denne uka holdes en rekke møter om den spente situasjonen. Her svarer forsker Tor Bukkvoll på hva man kan vente seg, og hva som taler for og imot å tro at det kan bli en krig.

Russlands president Vladimir Putin har kommet med en rekke krav til Nato, og har trappet opp militært langs grensen til Ukraina. Denne uka skal situasjonen diskuteres i en rekke møter.

Møter på løpende bånd gjør de neste dagene til det som kan bli en skjebneuke for hva som skjer langs grensen mellom Russland og Ukraina, og dermed også for hva som skjer med den storpolitiske situasjonen:

  • Toppdiplomater fra Russland og USA møtes mandag og tirsdag i Genève i Sveits for å diskutere situasjonen. Viseutenriksministere fra de to landene møttes allerede søndag.
  • Onsdag møtes Nato-Russland-rådet i Brussel for første gang på over to år.
  • Torsdag blir Ukraina tema når Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) har møte i Wien.

Opptrapping og krav

Dette er bakgrunnen:

  • Russland har de siste ukene samlet titusenvis av soldater langs grensen mot Ukraina. Ukraina var tidligere en del av Sovjetunionen.
  • Russland har lagt stort press på Ukraina siden 2014, da Russland annekterte Krim-halvøya sør i Ukraina, og har siden støttet separatiststyrker i en væpnet konflikt øst i landet.
  • Ukraina har de senere år tatt skritt i retning av å alliere seg vestover. Russland har stilt en rekke krav til Nato, blant annet at Nato nå ikke utvides ytterligere østover eller etablerer baser i land som tidligere var en del av Sovjetunionen. USA og Nato sier mange av Russlands krav er uakseptable.
  • USA og Ukraina hevder at Russland planlegger en invasjon av Ukraina, noe ledelsen i Moskva har avvist som vestlig skremselspropaganda. Generalsekretær i Nato, Jens Stoltenberg, sa etter et hastemøte i Nato fredag at risikoen for konflikt mellom Russland og Ukraina er reell.

– Må finne grunnlag

Nå skal situasjonen altså drøftes i flere møter, og håpet er at faren for krig avtar. Men hva kan man vente seg, og hva er mulighetene? Seniorforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har publisert en rekke studier av russisk og ukrainsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og svarer her.

Tor Bukkvoll, seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), forsker på russisk og ukrainsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

– Hva kan man håpe å få ut av møtene denne uka?

– Vi vet ikke hvor lenge en slik forhandlingsrunde vil foregå, men møtene denne uka handler mye om å finne ut om det er grunnlag for å gå videre med flere forhandlinger eller ikke. Hvis de nå finner ut at man står så langt fra hverandre at det ikke er sjanse til oppnå noe som helst, trenger ikke forhandlingene å vare lenge. Men om man ser at det er et grunnlag for å finne noen kompromisser, kan de fortsette ut over denne uka, sier Bukkvoll, og fortsetter:

– Det har kommet mange utspill på forhånd fra begge parter. Russland har advart Nato mot å begrave dette i «evig snakk». Enkelte har tolket de russiske handlingene som at Russland gjør det for å komme seg til forhandlinger med Vesten, og at det i seg selv holder sett fra russisk side, men dette har Russland avvist – de sier de er i forhandlinger for å oppnå noe, og at Nato ikke må tro at alliansen kan trenere utviklingen ved å «snakke i evighet». Fra USAs side har man vært mer konkret: USA har sagt at når det gjelder Russlands krav om garantier mot videre Nato-utvidelse i øst, er det ikke aktuelt – men at man kan vurdere utplasseringene av våpen i landene i nærheten av Russlands grenser, og vurdere kompromisser på måten Nato øver på i nærheten av Russland.

Fra demonstrasjoner mot Russland i Kiev, Ukraina, i helgen, før møtene internasjonalt denne uka.

– Hva konkret kan man se for seg at USA og Nato kan gå med på rundt dette?

– Det blir mye gjetninger, men jeg tror ikke det er aktuelt å trekke tilbake utstyr og våpen som allerede er utplassert. Men når det gjelder de amerikanske utskytingsrampene i Romania og Polen, som Russland er irritert over, kan man kanskje se for seg noe. USA sier rampene er ment for avskjæringsraketter som skal stoppe eventuelle angrep med atomraketter fra Iran, hvis Iran får atomvåpen med lang rekkevidde, men Russland mener rampene også kan brukes mot Russland.

– Russland er også redd for at USA skal plassere konvensjonelle våpen som kan nå veldig langt, på rampene. Jeg tror ikke disse rampene blir trukket tilbake, men man kan kanskje se for seg at man kan endre på teknologien på disse så de ikke kan brukes til å overraske Russland med angrep. Man kan også vurdere garantier om at selv om Ukraina skulle bli Nato-medlem i fremtiden, skal Nato ikke utplassere våpen der. Man kan også se for seg avtaler om at det skal varsles bedre foran øvelser, at man garanterer begrensninger i typen våpen det øves med, og måten våpen brukes på under øvelser.

– Handler om frykt og identitet

– Hva er Russlands perspektiv? Er det forståelig at Russland føler seg truet av Natos utvidelse, tett mot egne grenser?

– Ja, man kan skjønne det, ut fra hvordan verden ser ut for dem. Fra Vestens side tenker vi gjerne at ingen har planer om å angripe Russland, at det sier seg selv, for Russland er verdens største atommakt. Det jeg tror Russland tenker, er at det samme kan skje i Moskva som man for eksempel har sett nylig i Kasakhstan (store opptøyer mot regimet de siste dagene, red. adm.), og at Vesten i en slik situasjon vil benytte anledningen til å bruke makt til å komme inn og bestemme hvem som skal sitte ved makten. Russland tror ikke selv at Vesten uten videre vil angripe Russland, men at i en situasjon der Russlands regjering er svak på grunn av noe som har skjedd internt, kan Vesten utnytte situasjonen. Da er det ubehagelig for Russland hvis Nato står rett utenfor. Man vet ikke hvordan en slik situasjon vil arte seg, og det er vanskelig å se at et vestlig land vil bruke makt inne i Russland. Men Russland frykter at jo nærmere Natos militære styrker kommer Moskva, jo kortere tid vil Moskva ha på å reagere i en gitt situasjon, sier Bukkvoll, og legger til:

– Men dette handler ikke bare om frykt, det handler også om identitet. President Putin mener det ikke finnes et ukrainsk folk, bare et russisk folk, og at hele ideen om en selvstendig ukrainsk stat var feil. Det handler om landområder som Putin ser på som naturlig tilhørende Russland. Han kan til nød leve med at Ukraina er en uavhengig stat, men ikke en uavhengig stat som allierer seg med det Russland ser på som motparten.

Dette taler for og imot

– Hva taler for å tro at det kan bli en russisk invasjon av Ukraina?

– Det viktigste som taler for at det kan skje, er det sterke ideologiske motivet; at det kan se ut som at Putin har en visjon om at han skal snu den negative trenden, sett fra russisk ståsted, i internasjonal politikk som man har sett etter Sovjetunionens fall, og sikre at Ukraina ikke går tapt for Russland. Det som også taler for det, er at Russland har gått veldig høyt på banen med høye krav, og vil miste troverdighet hvis de ikke får en versjon av hva de ønsker og likevel deretter ikke handler. Uttalelsene forplikter, og det taler på et vis for et russisk angrep på Ukraina.

– Hva taler imot å tro det?

– Tre ting, hovedsakelig. Det første: Frykten for vestlige økonomiske sanksjoner, som er stor hos den økonomiske eliten i Russland. Det andre: At Ukraina er blitt militært sterkere. Ingen tviler på at Russland kan ta Ukraina militært hvis de vil, men det vil bli ubehagelig for Russland å holde på det. Ukraina har advart om at de da vil utøve en geriljakrig, og slik påføre den russiske okkupasjonsstyrken kontinuerlige tap. Det tredje: Meningsmålingene tyder på at det ikke er særlig appetitt for krig i den russiske opinionen. Det kan være kritisk for Putins posisjon. Om det blir krig, vil det bli en enorm propagandaaksjon i russiske medier, en «rally around the flag», men foreløpig virker det ikke som at det russiske folket er innstilt på krig. Befolkningen vil kanskje synes det er synd hvis Ukraina «går tapt», men er ikke villig til å miste sine sønner til det og lide økonomisk som følge av en krig.

– Flere sanksjonsmuligheter er blitt nevnt overfor Russland, alt fra å stenge landet ute av det internasjonale betalingssystemet Swift, til å hindre åpning av den russiske gassledningen Nord Stream 2 i Tyskland. Hvilken effekt har truslene om sanksjoner overfor Russland?

– Det med Swift vil være alvorlig, og er en del av en større pakke mulige finansielle sanksjoner, og som vil kutte russiske banker fra store deler av det internasjonale finanssystemet. Det vil ha store konsekvenser. Det har også vært snakket om å kutte Russlands mulighet for å importere mange konsumvarer, som vil være en kostnad befolkningen vil merke. Når det gjelder Nord Stream 2 i Tyskland, er dette noe Putin er veldig giret på å få i gang, og en stans av dette vil være noe han frykter.

Starten av uka setter tonen

– Dersom de ideologiske grunnene du nevnte er sterke, er det grunn til å tro at Putin vil gå til angrep uansett, og at det dermed ikke betyr så mye hva som skjer i forhandlingene nå?

– Noen tror det, men jeg tror ikke det. Min tolkning av Putins atferd er at han fatter beslutninger i nuet, og ikke har låst seg i sitt eget hode. Hvis man skal finne noe optimisme i dette så er det at Russland ser ut til å ta forhandlingene på alvor. Det virker ikke som om Putin har bestemt seg for å angripe Ukraina uansett.

– Denne uka skal det være flere møter. Hva er det viktigste som skjer?

– Det er nok møtene som skjer først, mellom russiske og amerikanske diplomater i Genève. Russland har vært klar på at de først og fremst vil forhandle med USA, og det er en viss frykt i noen NATO-land for at beslutninger skal tas over hodet på Europa. Det tror jeg USA ønsker å unngå, derfor har man fått med møtet i NATO-Russland-møtet onsdag og møtet i OSSE torsdag. Men tonen slås an i de første møtene i Genève mellom USA og Russland.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen