Libanons nye problem: De best utdannede flykter fra landet

Nyhetene om libanesere som forlater landet er nå det store temaet og «alle» kjenner noen som har reist. En populær sang på radioen for tiden heter «Leish Baddi E’ba», eller «Hvorfor skal jeg bli».

Kim Ghattas, en av Libanons mest kjente journalister, fortalte i forrige uke i en samtale med CNN at 40 prosent av landets leger allerede har emigrert, det samme har 30 prosent av sykepleierne og 15 prosent av professorene ved det velrenommerte Amerikanske universitetet i Beirut.

Noen nøyaktig statistikk finnes ikke ettersom staten knapt fungerer lenger. Men etter hvert har emigrasjonsbølgen av de best utdannede blitt så omfattende at mange frykter at landet snart ikke vil ha tilstrekkelig ekspertise, for eksempel nok leger og ingeniører. Rundt sju millioner mennesker lever i Libanon, inkludert flyktninger.

– Det vi ser nå er en hjerneflukt, sa Ghattas til CNN.

Libanon er inne i sin verste økonomiske krise noensinne. Staten har praktisk talt gått tom for penger, og er ikke i stand til å levere grunnleggende tjenester som strøm. Krisen ble ytterligere forverret i fjor av at Beirut var åsted for en av de største eksplosjonene i verdenshistorien da kjemikalier i et havnelager eksploderte og gjorde tusener hjemløse.

[ Libanon: - Minnene fra borgerkrigen gjør ikke lenger jobben ]

Ingen kjøpekraft

Økonomiprofessor Simon Neaime ved Det amerikanske universitetet beskriver situasjonen i dagens Libanon som vanskeligere enn under borgerkrigen som herjet fra 1975 til 1990.

– Da hadde vi i det minste fremdeles kjøpekraft. Nå har valutaen mistet sin verdi, og vi kan knapt kjøpe de mest grunnleggende varer, forteller han til Dagsavisen.

Neaime er bekymret for landets framtid.

– Vi er vitne til at et helt samfunns framtid blir drept. Vårt håp om framgang og utvikling er knust, sier han.

Neaime hevder hjerneflukten fra akademia er enda verre enn det Kim Ghattas anslo: I snitt har rundt 30 prosent av professorene emigrert, ved enkelte institutter ved hans universitet er rundt halvparten borte, ifølge Neaime.

Statsviter Imad Salamey frykter Libanon er inne i en ond sirkel:

– Hovedproblemet med hjerneflukten er at den forandrer hele samfunnets karakter og dets evner. Med det mener jeg at samfunnet vil bli mer og mer ustyrlig, mens det vil mangle grunnleggende ferdigheter og evner til å møte nye utfordringer. Eksempler blir helse, teknologi, bankvesenet, turisme, industri, og dette vil presse landet mot underutvikling og fattigdom, sier han.

[ Tunisia: En seier for kvinner eller en farlig manipulering? ]

Fra Paris til Somalia

For 50 år siden ble Beirut kalt Midtøstens Paris. De store nattklubbene var her, og den arabiske verdens beste forlag lå i Beirut. Libanons aviser var også langt friere. Men som følge av borgerkrigen, deretter israelske og syriske okkupasjoner, utstrakt regjeringskorrupsjon og ikke minst at geriljaorganisasjonen Hizbollah har etablert en stat i staten, er lite av det gamle Libanon igjen. «Paris» kan man bare glemme, sier Neaime.

– Vi er nærmere å bli Somalia, mener han.

Andre trekker lengre historiske linjer, og sammenligner hjerneflukten fra Beirut med tilstanden i Wien i de dramatiske mellomkrigsårene, da et stort antall i hovedsak jøder flyktet fra det som da hadde vært et kulturelt og intellektuelt senter.

– Akkurat som i Wien flykter kunstnerne, forfatterne, legene. De flykter alle fra Beirut, sier professor Nadim Shehadi, en forsker ved den London-baserte tenketanken Chatham House, til Dagsavisen.

Blant de som flyktet fra Østerrike i mellomkrigstida var Sigmund Freud. Wien fikk aldri tilbake sin posisjon i kulturverdenen etter 2. verdenskrig, og Shehadi frykter at også Beirut vil bli endret for alltid.

Frykter for Beiruts uteliv

Beirut er også kjent for å være flerkulturell og dynamisk, og nå frykter Shehadi at byen han elsker vil bli ensrettet og mindre kosmopolitisk. I en artikkel i den saudiarabiske avisen Arab News sammenlignet Shehadi med den egyptiske storbyen Alexandria, som for bare 100 år siden var en flerkulturell by der arabere, grekere, jøder og andre levde sammen.

– Det tok ikke mer enn ti år for Alexandria å miste sitt flerkulturelle preg, en by som helt siden Alexander Den stores dager hadde hatt et gresk innslag, skrev Shehadi om den ødeleggende nasjonalismen til den egyptiske statslederen Gamal Abdul Nasser som styrte fra 1956 til 1970.

Nå frykter professoren at dette også vil bli Beiruts skjebne. Tross sin vanskelige historie har festglade libanesere gjerne vært kjente for å være usedvanlig livsglade, men selv det vil snart ta slutt, frykter han.

– Hittil har vi kunnet være livsglade for tross alt hadde vi en god livskvalitet, vi hadde gode helsetjenester, vi hadde gode utdanningsinstitusjoner, men ikke lenger, sier han.

Økonom Walid Marrouch opplever emigrasjonsbølgen på en annen måte enn de fleste: Han blir ustoppelig bedt om å skrive anbefalinger på vegne av libanesere som vil begynne et nytt liv i for eksempel Frankrike eller Canada.

– Uten å ville det er Libanon blitt tvunget inn i det som kan kalles fattigdommens akse, som i dag strekker seg fra Iran til Irak og fra Syria og Jemen. Hjerneflukten vil føre med seg både kulturell fattigdom og ikke minst lite mangfold, sier Marrouch til Dagsavisen.

Diasporaen hjelper til

Likevel er det langt ifra første gang Libanon må håndtere større emigrasjonsbølger. Landets krigspregede fortid har ført til at det i dag lever flere med libanesisk bakgrunn i utlandet enn i Libanon, ifølge økonomiprofessor Simon Neaime.

Den libanesiske diasporaen har alltid stilt opp og sender enorme pengesummer hjem til sine kjære.

– Hvert år blir sju til åtte milliarder dollar sendt hjem fra libanesere ute, forklarer økonomen, før han legger til litt svart humor:

– Men snart vil det ikke være noen igjen å sende penger til.

Hans egen familie har for lengst flyttet til Canada.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Fakta om Libanon

• Libanon sliter i dag med stor gjeld og stort budsjettunderskudd, høy arbeidsledighet og omfattende korrupsjon.
• Krigen i Syria har også skapt store problemer for landet. Hver sjette innbygger er syrisk krigsflyktning. Landet er fra før hjem for mange palestinske flyktninger.
• Det har de siste årene vært store demonstrasjoner mot myndighetene som blir anklaget for handlingslammelse i møte med landets store problemer.
• Etter den voldsomme eksplosjonen på havnen i Beirut 4. august 2020, der minst 171 mennesker omkom og 6.000 ble skadd, brøt det ut nye, store protester med krav om at regjeringen må gå av. (NTB)

---