Verden

Libanesisk journalist: – Presset mot journalister i Midtøsten vokser

Ingen steder i verden står det så dårlig til med pressefriheten som i Midtøsten. Mange journalister lever med daglige trusler for sine forsøk på å avdekke undertrykking og maktmisbruk i en farlig region.

Ifølge internasjonale indekser over pressefrihet er det ingen region i verden som gjør det så dårlig som Midtøsten: Av 180 land i listen til Reportere uten grenser, ligger Iran på en 174. plass, rett før Syria. Saudi-Arabia ligger på en 170. plass før Jemen og Bahrain.

Diana Moukalled, en 52 år gammel libanesisk journalist, kjenner farene. Hun vet at kollegaer er blitt skutt på grunn av saker de har jobbet med. Hun beskriver en liste av tema som raskt vil sette en journalists liv i fare.

– Artikler om korrupte ledere, eller saker som beskriver krysningspunktet mellom penger, makt og de etniske og religiøse gruppene. Det førte til drapet på Lokman Slim tidligere i år, sier hun til Dagsavisen.

Slim ble funnet drept i sin bil etter å ha kritisert den mektige geriljagruppen Hizbollah.

Diana Moukalled regnes blant de mer uredde journalistene i Midtøsten. Tross farene, sier hun at hun uansett skal fortsette journalistvirket.

– Jeg blir værende. Libanon er fremdeles, relativt sett, bedre enn andre arabiske land når det gjelder pressefriheten, ikke bra, men bedre. Presset mot journalister i Midtøsten vokser, og det ser man gjennom det høye antallet drepte journalister i Irak og Syria, fengslinger i Egypt, og mange andre måter å skremme oss på, sier hun.

Journalister driver selvsensur

Gjennom tiåret med borgerkrig i Syria har minst 300 journalister blitt drept, en lokal syrisk menneskerettighetsorganisasjon setter tallet på over 700.

Fra 1992 til 2021 er minst 190 journalister blitt drept i Irak, ifølge Komiteen for beskyttelse av journalister. Men antallet drepte eller arresterte trenger ikke engang være høyt for å sende signaler om hvor de røde linjene går.

– Vi vet alle hva vi kan og ikke kan snakke om, sier en irakisk journalist til Dagsavisen.

Av frykt for de mektige militsene i sitt hjemland, våger han ikke å stå fram med navn.

– Hvis jeg skriver om en korrupt politiker eller religiøs leder, vil jeg bokstavelig talt bli jaktet ned og drept, sier han på telefon fra Bagdad.

– Vi vet alle hvor farlig dette yrket er. Jeg prøver å offentliggjøre saker på nettet under en annen identitet, men hvis de finner ut hvem jeg er, er mitt liv over, sier han til oss.

Over 18 år har nå gått siden diktator Saddam Hussein ble veltet, men noe virkelig demokrati i Irak kan en ikke snakke om. Under slike omstendigheter og uten noe offentlig rom der omstridte saker kan debatteres, gikk irakere søndag til valg på et nytt parlament. Valgdeltakelsen endte på rekordlave 41 prosent.

Felles interesse

Professor Abeer al-Najjar forsker på media i Midtøsten ved Det amerikanske universitetet i Sharjah, i De forente arabiske emirater. Bildet hun tegner er nedslående, det til tross for fjernsynsstasjonen al-Jazeera som har eksistert i 25 år.

– Ytringsfrihet og pressefrihet blir sjeldent respektert i Midtøsten. Politiske regimer, militære regimer, geriljagrupper og en god blanding av politiske og religiøse aktører sørger for at pressefriheten blir begrenset. Til tross for deres ofte forskjellige politiske og økonomiske agendaer, har de det til felles at de alle har en felles interesse i å kontrollere pressen, sier hun til Dagsavisen.

Qatar, der al-Jazera har sitt hovedkvarter, ligger ikke høyere enn på 128. plass i pressefrihetsindeksen, slått av selv Afghanistan fra dagene før Taliban overtok.

Internett har vist seg å bli en viktig arena for regimekritikk. Under Den arabiske revolusjonen i 2011 svarte det egyptiske regimet med å slå av internettet i landet. Siden har regimene i Midtøsten investert store summer i verktøy for overvåking av internettet, blant annet med verktøy som er blitt utviklet i fiendestaten Israel.

Påvirker resten av samfunnet

Den manglende ytrings- og pressefriheten er ikke bare et problem i seg selv, det påvirker også andre samfunnsområder, forteller den anonymiserte irakiske journalisten.

– Det påvirker kulturlivet, det påvirker den politiske kulturen som blir mer ekstrem, og det påvirker for eksempel kampen for kvinners rettigheter. For når atmosfæren fra før av er så intolerant, blir det nesten umulig å kjempe for kvinner. Sånn fortsetter det, sier han.

I likhet med nobelprisvinnerne Maria Ressa og Dmitrij Muratov som ble tildelt fredsprisen sist fredag, kjemper også mange av journalistene i Midtøsten videre selv om oddsene ofte ikke er på deres side. Slik beskriver Diana Moukalled sin kamp:

– Journalistikk er ment å avsløre dem som tar oss til det helvetet vi lever i og holde dem ansvarlige. Kanskje vil vi ikke greie å forandre noe med det første. Men vi må skrive denne historien korrekt, slik at de vil bli husket for hvem de virkelig er.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her

---

Dette er årets vinnere av Nobels fredspris:

Dmitrij Muratov

Russiske Dmitrij Muratov.
  • Dmitrij Muratov (59) er en russisk journalist og er sjefredaktør for den uavhengige russiske avisen Novaja Gazeta.
  • Novaja Gazeta har blitt kalt den eneste maktkritiske avisen som har nasjonal betydning i Russland.
  • Avisen skriver blant annet om statlig korrupsjon, politisk vold, valgfusk og menneskerettighetsbrudd. I alt seks av avisens journalister har siden oppstarten i 1993 blitt drept, blant dem Anna Politkovskaja.

Maria Ressa

Filippinske Maria Ressa.
  • Maria Ressa (58) er en filippinsk-amerikansk gravejournalist som driver nyhetstjenesten Rappler, som er et nettsted for etterforskende og gravende journalistikk.
  • Hun jobber for ytringsfrihet og er en uttalt kritiker av Filippinenes president Rodrigo Duterte.
  • Rappler har avdekket korrupsjon blant næringslivsfolk knyttet til presidenten, og de har også skrevet kritisk om presidentens krig mot narkotika.
  • Hun har tidligere blitt arrestert for sitt arbeid som redaktør.
  • Det var Ap-leder Jonas Gahr Støre som nominerte Ressa til fredsprisen.

---






Mer fra Dagsavisen