Gazas barn sliter med tunge krigstraumer

Sju år gamle Suzy Iskhontana klamrer seg til de nye lekene og klærne sine, men aller mest til faren sin. I fire timer lå de atskilt under ruinene av familiens hus, nå er hun livredd for å slippe ham av syne, redd for å snakke med slektninger og redd for å gå ut.

Over to måneder har gått siden redningsarbeidere fant sjuåringen, med oppskrapet og hovent ansikt og håret fullt av murpuss. Hun og faren var de eneste som overlevde bombingen, begge kunne de høre hvordan gråten fra søsknene hennes sakte ble svakere i ruinene.

Suzys mor, to brødre og to søstre i alderen to til ni år, ble drept i det israelske angrepet mot den tett befolkede al-Wahda-gaten i Gaza by 16. mai.

37 andre mennesker ble også drept i angrepet, blant dem mange kvinner og barn. Israel sier målet var Hamas-tunneler.

– Barna mine og kona mi som døde, er på et trygt sted nå, og jeg bekymrer meg ikke for dem. Min største bekymring er derimot Suzi, sier faren Riad Ishkontana.

[ Une Bastholm: – Jeg har sluttet å dra på kafé alene på kveldstid (+) ]

Omgitt av ruiner

Med sønderbombede skolebygninger, koronapandemi og sommerferietid har Gazas barn lite annet å gjøre enn å tråkke rundt i ruinene. De fleste av dem er fattige, over halvparten av innbyggerne i den beleirede enklaven levde alt før pandemien og krigen under fattigdomsgrensa.

Noen av barna er oppfarende, noen tisser i senga om natta, andre får stadig mareritt og er redde for å være alene, forteller foreldrene. Alt dette viser at de sliter med traumer, sier dr. Yasser Abu Jamei.

Han leder Gaza Community Mental Health Programme (GCMHP), en uavhengig organisasjon som driver psykiatriske klinikker og hjelpearbeid på Gazastripen.

Det er imidlertid bare én sertifisert barnepsykiater for Gazas 1 million barn, som utgjør nesten halvparten av befolkningen, sier Abu Jamei.

For å få det bra igjen, må barna føle at de traumatiske opplevelsene er over og at livet vender tilbake til det normale, sier han.

– Men i Gaza blir livet aldri normalt, konstaterer han.

[ – Israel vurderer ny Iran-politikk  ]

Frykten lever

Gazas barn lever på et sted der lyden av kampfly og droner er dagligdags, og der ruinene etter fire kriger på 13 år er en konstant påminnelse om at bomber på nytt kan falle.

14 år gamle Batool al-Masri og lillebroren Qasim al-Masri på åtte fikk også oppleve krigens redsler. 10. mai ble familien revet i stykker i en kornåker utenfor Beit Hanoun, nær grensegjerdet til Israel.

Mens de voksne høstet hvete, lekte barna. Batool bar den to år gamle nevøen Yazan på armen, slik hun alltid pleide å gjøre. Plutselig kom det en eksplosjon.

Det er uklart om raketten kom fra Israel eller Hamas, men i løpet av få sekunder var åtte familiemedlemmer drept, seks av dem barn.

Yazan døde i Batools armer. Den lille jenta, som selv var såret i beina og bekkenet, gjorde alt for å redde ham, men forgjeves.

Qasim ble såret i hodet, men overlevde. Bestevennen hans, sju år gamle Marwan, ble derimot drept.

Både Batool og Qasim er helt forandret, forteller faren Mohammed Atallah al-Masri. Qasim har begynt å snakke med seg selv, om natta tisser han på seg fordi han ikke tør å forlate senga for å gå på toalettet.

Søsteren er irritabel, gråter hele tiden, spiser lite og våkner hver halvtime natta igjennom, paralysert av frykt.

[ Midt under opprydningen etter flommen forbereder Kina seg på ny naturkatastrofe ]

Skilt fra familien

Søsknene Maya og Oday Muawad er heller ikke de samme. Familiens hjem ble bombet uten forvarsel, men moren – som var gravid i åtte måneder – greide å få med seg de fire barna ut før huset ble lagt helt i grus.

Åtte år gamle Maya ble skilt fra moren og søsknene, men ble kjørt bort i en ambulanse. I den lå også en såret nabogutt og en dødende mann. Først seks timer sener ble hun gjenforent med familien.

Nå bor familien i en FN-drevet skole, sammen med andre familier som har mistet hjemmene sine. Maya sitter for det meste alene med mobilen i hånden. Hun får ofte raseriutbrudd og gråter.

– Hun er ikke som før, dette er ikke Maya, forteller faren Alaa Abu Muawad.

Oday, den seks år gamle lillebroren hennes, er også helt endret. Før smilte og lo han hele tiden, nå våkner han skrikende om natta og vil ikke leke med andre barn.

[ Vil ha forbud mot salg av overvåkningsteknologi: – Dette er en farlig industri ]

Angrep skole

14 år gamle Lama Sihweil har opplevd krig før. Da israelske styrker rykket inn i 2014, søkte familien og 3.300 andre palestinere tilflukt i en skole i flyktningleiren Jabaliya. Mens de sov, angrep Israel både skolen og gata utenfor. 16 mennesker ble drept i angrepet, blant dem tre av Lamas søskenbarn.

Sju år senere sliter hun fortsatt med minnene, forteller faren Thaer Sihweil.

– Når du sitter sammen med henne, virker hun helt fin. Men når du snakker med henne, klarer hun ikke å ordlegge seg. Frykten i henne gjør at hun ikke makter å gi uttrykk for hva hun føler, sier han.

Da krigen igjen rammet i år, sov Lama, moren og søsknene i bestemorens hus. Flere israelske raketter slo ned tett ved, og den ene veggen falt over dem. Familien flyktet skrikende gjennom gatene til nærmeste sykehus. Siden har Lama vært livredd for å gå ut.

Elleve år gamle Youssef al-Madhoun måtte også flykte hjemmefra da de første israelske rakettene begynte å falle. Familien søkte tilflukt i bestefarens hus i Beit Lahia og trodde at de ville være tryggere der.

Samme kveld ble området gjenstand for et massivt angrep og en nabofamilie på seks ble drept. En onkel og kona hans led samme skjebne.

Nå får skarpe lyder elleveåringen til å fare sammen av frykt, han er redd for å sove og han tør ikke gå ut alene.

[ Legger du ut informasjon om din alder, jobb og sivilstatus på sosiale medier? Noen kan tjene penger på det  ]

Fire kriger

16 år gamle Abdullah Srour har opplevd hele fire kriger i løpet av sitt unge liv. Da han var ni år gammel, ble rommet der han lå og sov i Jabaliya-leiren truffet av en rakett. Familien flyktet i nattøyet til den nærmeste FN-drevne skolen, men den ble også truffet rett før de kom fram. De så døde mennesker ligge i gaten.

Abdullah gikk i terapi i fire år og var endelig begynt å omgås kamerater og gå ut av huset alene igjen. Så kom krigen i mai.

16-åringen nektet å sove i leiligheten som lå høyt oppe i en boligblokk, og han søkte derfor tilflukt i bestemorens hus. En familie på seks ble drept i nabolaget, og Abdullah ble vitne til hvordan de ble hentet ut av ruinene.

Den minste lyd, som at noen banker på legens dør, resulterer nå i et panikkanfall. Han oppholder seg sjelden lenger enn 10 minutter på noe sted, han smiler sjelden og må sove tett inntil moren.

– Etter denne krigen ble han som en femåring igjen, forteller moren Amal Srour.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen