Verden

Harde straffer befester regimets makt

Filmen «Det finnes ingen djevel» om dødsstraff i Iran går nå sin seiersgang i Europa, samtidig slår regimet til med dødsdommer som overgår filmverdenens fortellinger: To menn kan nå miste livet for å ha «fornærmet profeten».

Iran er det landet med flest henrettelser i verden. Amnesty International registrerte i fjor minst 246 henrettelser, de fleste i landets fengsler. Iran bruker fortsatt henging som metode. Kun Kina antas å henrette flere. Det islamske regimet sier de kun følger religionens pålegg. Amnesty mener henrettelsene i økende grad brukes som et «våpen for politisk undertrykkelse».

Lite er kjent om de to mennene som i forrige uke ble dømt til døden for å ha fornærmet profeten Mohammed, og som snart er ventet å bli del av statistikken. Iranske medier beskriver den ene mannen som trebarnsfaren Yusuf Mehrdad, og skal være fra byen Ardabil. Det er ikke kjent hvordan Mehrdad, som trolig selv var muslim, eventuelt kan ha fornærmet profeten. Ingen detaljer er kjent om den andre mannen som skal henrettes.

Mener strenge straffer er politikk

Leila Alikarami, en iransk menneskerettighetsaktivist, sier at begrepet «fornærmelse av profeten» er så vagt og udefinert at det lett kan bli misbrukt.

– Ifølge paragraf 262 i den iranske lovboken skal fornærmelse av profeten straffes med døden. Men en fornærmelse kan være så mye. Tidligere har det vært nok med en liten bemerkning. Vi hadde et tilfelle der en dødsdom ble gitt for bare noen poster på Facebook, men her ble dødsdommen til slutt opphevet, forteller hun til Dagsavisen.

Men i motsetning til hva det islamske regimet selv hevder, er ikke de strenge dommene nødvendigvis bare resultat av det revolusjonære regimets tolkning av religionen.

Ifølge Afshin Shahi, en ekspert på Iran som foreleser ved Bradford-universitetet i Storbritannia, må de strenge straffene forstås politisk.

– Rett etter revolusjonen ville de revolusjonære forandre alle sider av det iranske samfunnet, alle aspekt skulle islamifiseres, og de trodde også genuint at de skulle greie det. Men så møtte de både en kontinuerlig passiv og aktiv motstand, og det ble klart at det hele ville bli vanskeligere for dem, sier professor Shahi.

Viktig med sosial kontroll for regimet

Og det er her de usedvanlig strenge straffene kommer inn.

– 42 år har nå gått siden revolusjonen, og den islamske republikken har mistet sin legitimitet, det overveldende flertallet i Iran er imot slike dogmatiske program. Men selv om den islamske republikken vet at den har tapt den ideologiske krigen, fortsetter de med den sosiale kontrollen, som ofte da kan være voldelig. Dette har mindre med ideologi å gjøre, og er mer knyttet til behovet for å befeste sin makt, sier han til oss.

Utstrakt bruk av dødsstraff er kun en av regimets metoder. Et annet kjent eksempel på at harde straffer blir brukt mot tilsynelatende små forseelser er knyttet til kravet om at kvinner til enhver tid må gå med hijab i det offentlige. Den obligatoriske bruken av hijab ble et av revolusjonens store symboler.

Om iranske kvinner skulle kaste hijaben kan det undergrave regimets ideologiske fundament.

– Kvinner som går imot disse reglene setter hele den islamske regjeringen i fare, forteller menneskerettighetsaktivist Alikarami.

Risikerer fengsel for å kaste sløret

Men nettopp fordi regimet nyter stadig mindre grasrotstøtte, kan det heller ikke tillate seg å framstå som svakt. Så også her er straffene beinharde.

En dag i mars for to år siden gikk tre kvinner på T-banen i Teheran og begynte å dele ut blomster til passasjerene, de ga også noen klemmer til de medreisende. Alt ble tatt opp på video. Men de tre, Monireh, Yasaman og Mojgan, hadde ikke på seg hijab. Så av frykt for at andre skulle få lignende ideer, ble de tre kvinnene kastet i fengsel, og straffet med rundt ti år hver bak murene, ifølge Amnesty.

Bare ett år tidligere hadde 32-årige Vida Movahed allerede blitt verdenskjent da hun, under en protestbølge mot regimet, klatret opp på en telefonkiosk og sto der med sløret i hånden. Også hun ble dømt til fengselsstraff.

Prisbelønnet regissør forbys å lage film

Dette er den politiske realiteten som den nå prisbelønnede regissøren Mohammad Rasoulof måtte forholde seg til da han lagde film «Det finnes ingen djevel» om dødsstraff i hjemlandet.

Siden Rasoulof ikke har lov til å lage filmer, som straff for tidligere produksjoner, måtte alt bli gjort i hemmelighet. Det som fikk ham til å lage filmen var ikke de store prinsipielle spørsmålene om for eksempel dødsstraff, men heller hvor banalt, hvor hverdagslig en brutalisering kan bli. En dag han gikk på gaten i Teheran så han tilfeldigvis mannen som tidligere hadde forhørt ham i fengslet, og han så denne mannen i det han kom ut av en bank.

– Jeg så hvor normal han var og hvor mye han lignet på alle andre. Da skjønte jeg at det var ikke noe monster involvert her, det var ikke noen ondskap som sto foran meg. Det dreide seg bare om mennesker som ikke stiller spørsmål til sine egne handlinger, sa Rasoulof i fjor, over Skype, da han vant topprisen ved den internasjonale filmfestivalen i Berlin.