I land etter land har koronaviruset skapt økonomiske kriser, men i Libanon er det nå så ille at mange lever på randen av sult, ifølge internasjonale hjelpeorganisasjoner. Krigsvante libanesere som har levd med døden i dagliglivet, er hjelpeløse når det gjelder denne typen fiende.
– Hvis landet ikke får hjelp raskt, er det kanskje ikke lenger utenkelig å høre «Libanon» og «hungersnød» i samme setning, sier Bujar Hoxha landsdirektør i hjelpeorganisasjonen Care.
I en pressemelding forteller han om små barn som overlever ved å dyppe brød i søt te.
Libanesere lever i dag under fullstendig portforbud, alle må være innendørs. Det er ikke engang lov å gå ut for å kjøpe mat, butikkene må levere på døra. Ifølge Care lever halve befolkningen allerede under fattigdomsgrensen. 90 prosent av de rundt 1,5 millioner syriske flyktningene som befinner seg i det lille landet er fattige og mangler en trygg og stabil tilgang til mat.
En gateselger med grønnsakene han skal selge i den libanesiske byen Tripoli. Smitteverntiltakene i landet er blant de strengeste i verden, og det er innført portforbud, men mange er avhengig av gatene for å tjene til livets opphold. Foto: JOSEPH EID/AFP/NTB
Les også: Slik er forventningene til Biden i Midtøsten - fra håpløshet til frykt for at USA vil blande seg mer (+)
Koronaviruset rammer alle
Men koronaviruset slår til mot alle samfunnslag, også middelklassen føler presset.
– Folk lever på sine siste sparepenger nå, men hvor lenge vil det vare, spør Zahr Bou-Ghanem, en forsker i hovedstaden Beirut.
– Ting vil bare bli verre, forteller hun til Dagsavisen.
Hun hadde akkurat kommet fra en begravelse, og var forskrekket over å se hvor mange det var som ikke hadde på seg munnbind, og det i et land der sykehusene ikke har kapasitet til å ta i mot flere pasienter. Over 2.500 er registrert døde av koronaviruset.
Les også: Statsviter om USA: «Betydelig risiko for overgang til fullt diktatur»
Verre enn krig
Iyad Dirani er en kjent finansjournalist som har fulgt utviklingen i hjemlandet sitt på nært hold.
– Krisen i dag er mye verre enn noe annet vi har opplevd. Den er verre enn borgerkrigen, mye verre enn Israels invasjoner og aggresjon. Dette er verre enn noe annet vi har kjent før, sier Dirani.
Og det er ikke lite libanesere har overlevd - landet var i blodig borgerkrig fra 1975 til 1990, og Israel okkuperte store deler av landet fra 1978 til 2000.
Står uten lederskap midt i pandemien
På toppen av det hele er Libanon nå også inne i en langvarig regjeringskrise, og de rivaliserende gruppene greier ikke å enes om ny regjering. Libanon har hele 18 anerkjente religiøse og etniske grupperinger, men domineres av den sjiamuslimske og iransk-støttede Hizbollah-geriljaen. Midt i pandemien står Libanon uten lederskap.
Allerede før viruset begynte å spre seg, var landet inne i en dyp økonomisk krise som førte til protester med hundretusener ute i gatene med krav om politiske reformer.
Tross portforbudet har folk nå igjen begynt å strømme ut i gatene.
I august eksploderte flere tonn ammonium-nitrat i Beiruts havneområde, en eksplosjon så stor at den kunne merkes i nabolandene og ble registrert som jordskjelv på 3.3 på Richters skala. På noen sekunder ble minst 300.000 mennesker hjemløse.
Har lært å ta vare på seg selv
Likevel, for å forstå situasjonen i Libanon, er det også et annet element en må kjenne til: Mens staten er et avgjørende sikkerhetsnett i folks liv i Vesten, har mange i Midtøsten lært seg å leve uten å regne med at noen regjering vil komme dem til unnsetning.
Finansjournalisten Dirani bruker sitt eget liv som eksempel for å forklare situasjonen.
– Jeg ble født i 1975, jeg er 46 år og jeg har levd halve livet i en borgerkrig. Vi måtte lære oss å ta vare på oss selv uten regjeringens hjelp. Dette gjelder naturligvis ikke alle i Libanon, men de fleste har faktisk lært å ta vare på oss selv, sier Dirani.
Når staten er svak, spiller andre grupper og organisasjoner en større rolle.
– De religiøse gruppene, sektene, tar var på sine egne. Det er det første laget med sikkerhetsnett. Det andre laget er de politiske partiene. De er alle korrupte, men partiene hjelper sine egne for å opprettholde støtten. Men det viktigste sikkerhetsnettet kommer fra libanesere i utlandet som sender penger til familiene sine. I 2020 dreide dette seg om hele sju milliarder dollar, forteller han.
– Dette er sikkerhetsnettet som hindrer sult. Vi har matusikkerhet, men jeg tror ikke vi har regelrett sult ennå. Vi er en befolkning på rundt 4,5 millioner, og i tillegg har vi rundt to millioner flyktninger, syrere, palestinere og andre. Og dette er virkelig den største krisen vi noensinne har hatt. Men hvis du går i Beiruts gater i dag, er det vanskelig å finne noen som tigger om mat, utenom syriske flyktninger.
Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen
Mangler vaksineplan
Men tross Libanons tradisjon for å ta vare på sine egne utenom et fungerende regjeringsapparat, er det enkelte oppgaver kun en regjering kan håndtere. I februar venter myndighetene på å motta de første forsendelsene med koronavaksiner. Men det finnes ingen kjente planer for hvem som skal få først og hvordan vaksinen skal distribueres.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) sier at regjeringen må offentliggjøre sine planer slik at vaksineringen ikke skal bli offer for press fra de forskjellige grupperingene.
– Det er avgjørende at lederne kommuniserer regjeringens vaksinestrategi for å sørge for at tilgangen til vaksinen ikke blir bestemt av politiske forbindelser eller sosioøkonomisk status, advarer Aya Majzoub, en HRW-forsker som har base i Libanon i en pressemelding.
Journalist Dirani kan bare håpe på det beste.
– Vi forventer korrupsjon i distribueringen av vaksinen. Men det vil bli vanskelig for politikerne å prioritere sine folk framfor andre grupper, for media og internasjonale organisasjonen vil følge dette nøye, sier han.