Verden

Den arabiske våren ti år etter

Den arabiske våren led alvorlige tilbakeslag, men ikke endelige. Nå lever den videre i land som ikke ble direkte berørt den gangen.

Bilde 1 av 2

Ti år har gått, og Midtøsten befinner seg i helt andre internasjonale omgivelser. Da opprørene startet var USA og EU de eneste eksterne maktene av betydning. Nå er også Russland og Kina der, og India samarbeider med Iran for å få en vei inn i Afghanistan og sikre sine energiforsyninger.

USA spilte sine kort dårlig og mistet tillit. Utenriksdepartementet støttet NGO-er som dro til Egypt i demokratisk ærend mens forsvarsdepartementet holdt kontakten med de militære. I utgangspunktet var det en helgardering, men den ene handa undergravde den andre og i Egypt ble både opprørerne og de militære desillusjonert.

Da diktaturet ble gjeninnført i 2013 ville ikke USA kalle det et kupp. EU ville, men bøyde av under press fra USA. Knefallet ble behørig notert, særlig fordi det skjedde under en liberal amerikansk administrasjon. 

Russland og Kina kom på banen noen år senere. I dag er russerne på talefot med de fleste og prøver å snu lokale konflikter til egen fordel. De har ingen interesse av demokratiske styresett. Kina er blitt den største investoren i regionen. De er tjent med stabilitet for sine investeringer og lever derfor godt med det bestående.

USA reduserer sitt militære fotavtrykk. Det begynte med Obama og fortsatte under Trump.

Les også denne: Kan Gulfens lille fredsmeklerstat redde atomavtalen på nytt? (+)

De mislykkede krigene, krigstrøttheten i den amerikanske befolkningen, den reduserte oljeavhengigheten og det krevende forholdet til Kina har svekket profilen betraktelig.

Men ikke helt: I Syria står det 1.000 amerikanske soldater i nordøst, og i Irak og Afghanistan vil det ved årsskiftet være igjen 2.500 i hvert av landene. Den 5. flåten er fortsatt stasjonert i Bahrain, den store flybasen i Qatar har uforminsket styrke, og rundt Iran er det noen titalls militære støttepunkter. Det iranske fiendebildet krever sitt. Støtten til Israel også.

Hvis Kina lar det bli med økonomiske innsatser og Russlands rekkevidde begrenses av sin svake økonomi, kan Midtøsten får være mer i fred og mindre plaget av krig i åra som kommer. Det er i så fall bra, bra i seg selv og bra med tanke på nye fremstøt for demokrati.

For demokratisering må komme innenfra. Den kan ikke påtvinges utenfra. Kriger gjør vondt verre.

Forbehold må alltid tas i det turbulente Midtøsten. Statene i regionen er fullt i stand til å krige på eget initiativ. Krigen i Jemen er et graverende eksempel på det. Muhammad bin Salman, villstyringen i Saudi-Arabia, initierte også en blokkade av Qatar som splitter den sunni-arabiske verdenen. Og Kinas økonomiske nærvær, som møtes med åpne armer i regionen, vil trolig utløse motpress fra USA som synes å mene at enhver betydelig fremgang for kineserne må stagges. Liksom USA og Sovjetunionen konkurrerte om inflytelse rundt om i verden under den kalde krigen, er USA og Kina inne i en drakamp hvor heller ikke Midtøsten vil bli spart.

Den arabiske våren sådde noen frø som spirer i land som ikke var direkte berørt for ti år siden.

Les mer: Den arabiske våren 2.0 (+)

Opprør blokkerte nylig gjenvalget av Algeries president, førte til at Sudans lengesittende leder ble kastet, og utfordret den sekteriske politiske ordenen i Irak og Libanon. Libanon har knapt nok en regjering etter ett år med protester og finansiell krise forsterket av den enorme eksplosjonen i havna i Beirut. I alle fire landene greide folk å mobilisere til fredelige demonstrasjoner over flere måneder, provokasjoner og brutale inngrep til tross. Kravene er de samme: Bedre styre, og regimeskifte hvis det ikke skjer. Og det typiske for makthavernes reaksjon er bruk av hardere midler, med et lønnlig håp om bedre tider mens det bobler i grasrota.

Egypt ble lenge sammenlignet med en trykkoker. Presset økte til lokket spratt av i 2011. Bakgrunnen var fattigdom og ulikhet, korrupsjon, politivold, mangel på sivile og menneskelige rettigheter og et strengt autoritært styre. Etter at de militære tok tilbake makta i 2013 er det blitt verre. Fortsatt sitter titusentalls opprørere fengslet, særlig medlemmer av det muslimske brorskapet. De styrende beholder kontrollen ved å stramme grepet ytterligere, og for tiden ser de ut til å greie det. Regjeringen knuser ethvert tilløp til uro, men lykkes bare til de ikke gjør det lenger. For det hele vitner om usikkerhet for ikke å si paranoia, og forsterker den folkelige misnøyen. Derfor var ikke tilbakeslaget i 2013 endelig, men høyst sannsynlig temporært.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Den fremgangsrike delen av Den arabiske våren består. Tunisia er nummer 53 på demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit, karakterisert som et mangelfullt demokrati. Den samme karakteristikken som for eksempel blir Polen, Sør-Korea, USA og Singapore til del. Men de økonomiske forholdene er vanskelige og misnøyen med hverdagslivet stort. Reiselivsnæringen er særlig hardt rammet, først ved terroranslagene i 2013 og 2015 og nå av pandemien.

Etter at kriger har lagt stater i ruiner iverkesettes det tidvis internasjonale fredsoperasjoner for å gjenoppbygge land og samfunn. Forebyggende tiltak er mer kostnadseffektivt, men så lenge et land går rimelig bra er det ingen offentlig opinion som krever at regjeringene er føre var. Tunisia er et eksempel på det.

Det er ingen selvfølge at det demokratiske systemet er bærekraftig. Noen burde ta et ekstra tak for å sikre oppsiden ved Den arabiske våren.  

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.