Tettere nordisk sikkerhetspolitikk – en gylden mulighet og dyd av nødvendighet

I Sverige gikk debatten høyt forrige uke etter at det ble klart at det for første gang er majoritet i Riksdagen for å ikke utelukke svensk Nato-medlemskap. Dermed holder de mulighetene åpne. En viktig grunn til denne endringen nå handler om å harmonisere mer med det som har vært en finsk sikkerhetspolitisk linje den senere tiden. Kan dette åpne for nye steg i det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet?

Geopolitiske endringer, økt spenning i våre nærområder, et mer komplekst og mangefasettert trusselbilde, rask teknologisk utvikling og press på ressurser er blant utfordringene som preger våre nærområder. USA viser mindre kapasitet for globalt lederskap og Kina er mer aktiv i Nordområdene.

Dette er en sikkerhetspolitisk utvikling som aktualiserer et tettere nordisk samarbeid. Hvordan har det nordiske sikkerhetssamarbeidet sett ut, hva er det som preger det nå og hva kan vi forvente i tiden som kommer?

Under den kalde krigen var avstanden mellom de nordiske landene et resultat av de sikkerhetspolitiske veivalgene de hadde tatt etter andre verdenskrig. Norge, Danmark og Island var blant stifterne av Nato i 1949. Erfaringer fra krigen gjorde at de valgte å knytte seg tettere til de store vestmaktene, spesielt USA og Storbritannia. Sverige valgte nøytralitet i krigstid, Finland tapte krigen og ble tvunget til å gjøre det samme.

Les også denne: Sikkerhet i nord er sikkerhet for alle 

Først på 1990-tallet søkte Sverige og Finland mer nærhet til de vestlige institusjonene, ble medlemmer av EU og opparbeidet et tettere forhold til Nato. Dette fortsatte inntil Russlands annektering av Krim i 2014, som markerte en endring også i det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet. Etter at trusselbildet ble mer komplisert og oppfatningen av at Russlands ekspansive territoriale interesser endret seg, ble det nødvendig for landene i Norden å diskutere hvordan de skulle kunne fungere mer fellesoperativt i sine nærområder.

Med Brexit og interne splittelser i Nato står vi overfor økt usikkerhet. Skillet mellom fred og krig viskes gradvis ut, og gir oss en rekke utfordringer som ikke dekkes av artikkel 5 i Nato-pakten. Utfordringene ligger likevel over terskelen for det vi klarer å respondere på nasjonalt. Dette gjelder først og fremst en rekke ikke-militære trusler, som eksempelvis cyberangrepet på Stortinget og påvirkningsoperasjoner, hvor det blir viktig at vi diskuterer behovet for nye mulige samarbeidsområder.

I september i år ble det operative samarbeidet forsterket med en intensjonsavtale mellom Norge, Sverige og Finland om å koordinere krigsinnsatsen på Nordkalotten. Det er banebrytende at Norge, som Nato-medlem, og Sverige og Finland, som begge er alliansefrie, inngår et så tett sikkerhetssamarbeid. Det bør anses som et seriøst forsøk på å forene krefter i nord. Det er naturlig å tenke seg at Norge som er «Nato i nord» også ser seg mer tjent med tettere nordisk forsvarssamarbeid i nord. Dette vil nok også oppleves mer velkomment fra Moskva enn eksempelvis en større opptrapping fra amerikansk eller britisk side i norske nærområder. I tillegg vil det resonnere mer med krefter i nord som vektlegger det lange og gode samarbeidet vi har hatt med Russland over grensen i mange hundre år.

Les også: Store beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken tas uten offentlig debatt

Sverige og Finland er veldig avhengig av forsyninger gjennom Østersjøen og i Norskehavet via Danmark. Norge er også avhengig av Sverige, spesielt gjennom havna i Gøteborg. Sverige har i tillegg sterkere infrastruktur hva gjelder tog og vei nordover, som kan komme til nytte for Norge i krise. Sverige har i stor grad vektlagt dette med forsyning i sitt forrige «Forsvarsbeslut», hvor de oppretter egne avdelinger som skal sikre forsyninger og bistand fra USA via Norge i krise eller krig, som i sin tur vil kunne ta seg over til Østersjøområdet. Slik sett kobles Nordområdene og Østersjøområdet tettere sammen i ett strategisk rom.

Som oppfølging av den over ti år gamle Stoltenberg-rapporten, om å styrke samarbeidet om nordisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, kom Bjarnarson-rapporten i sommer, laget av Islands tidligere utenriksminister Björn Bjarnason. Her legges det blant annet vekt på tettere samarbeid i cyberdomenet. Ambisjonen er at de nordiske landene oppnår mer av den samme situasjonsforståelsen, slik at de kan samkjøre reaksjoner på eksempelvis hackingangrep. Dette er bare ett av mange eksempler på ikke-militære virkemidler som angriper demokratiet, og som det er essensielt at vi har omforent politikk på med en del av våre naboland.

Om ikke lenge nedsettes det en ny forsvarskommisjon og her vil også den nordiske dimensjonen få en selvskreven plass. Noen av de sikkerhetspolitiske endringene som det vil være nødvendig at kommisjonen belyser handler blant annet om at norsk sikkerhet ikke kan ses uavhengig av Norden og Baltikum.

Felles situasjonsforståelse er en forutsetning, et slags minste felles multiplum, men bør følges opp av hvordan utfordringene adresseres utad og hvilke administrative funksjoner og  beslutningsmekanismer vi har for å fungere effektivt og mer samstemte. Det siste er nok det som kommer til å kreve mest tid.

Etter 1945 var størrelse av enorm betydning. USA og Sovjet var størst, opplevelsen av et nordisk alternativ ville fortonet seg som en peanøtt. Styrkeforholdet mellom Norden og Russland idag har endret seg betydelig. I tillegg har vi en sikkerhetspolitikk som baserer seg i stor grad på kunnskap, tolkning, innsikt, forhandlingsevne, innovasjon, teknologi og en rekke andre faktorer som blir stadig mer sentrale. Det gjør også et tettere nordisk samarbeid mer relevant enn hva det var for 75 år siden.

Artikkelen bygger på refleksjoner og egne vurderinger etter at jeg ledet en podcastepsiode med dette som tema forrige uke, med Kristin Haugevik fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Håkon Lunde Saxi fra Forsvarets Høgskole (FHS).

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen