Verden

Slik kan fredsavtalene forandre Midtøsten

Fredsavtalene fire arabiske land har inngått med Israel, forandrer Midtøsten dramatisk. Men vel så avgjørende er hvordan de kommer til å forandre de indre forholdene i landene.

JAFFA (Dagsavisen): Sist ut var Marokko, som i forrige uke annonserte at landet er villig til å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Israel. Det nordafrikanske landet følger da i fotsporene til De forente arabiske emirater, Bahrain og Sudan.

Det var USAs president Donald Trump, ikke Israel, som fikk i stand avtalen. Prisen var at Washington anerkjente Marokkos okkupasjon av vestlige Sahara. Siden Israel også okkuperer større landområder, blir avtalen gjerne beskrevet som okkupasjon for okkupasjon heller enn land-for-fred eller fred for fred.

I likhet med mange av landene i Midtøsten, fikk Marokko sin uavhengighet etter andre verdenskrig. I flere av disse landene var det undertrykkende militærregimer som overtok, og nettopp konflikten med Israel er blitt brukt for å legitimere deres nødvendighet. Dette vil ikke lenger være mulig, tror en ledende statsviter.

– Mange autoritære ledere i den arabiske verdenen brukte det palestinske spørsmålet for å rettferdiggjøre sine regimer. Men nå er dette over. Regimene som har normalisert forholdet til Israel, kan ikke lenger bruke palestinerne på en slik måte, sier professor Ilhan Uzgel, en Istanbul-basert statsviter, til Dagsavisen.

Krig og samarbeid

Tross den offisielle krigstilstanden, har også Marokko, i likhet med mange andre arabiske land, samarbeidet med Israel i all hemmelighet. Allerede i 1965, i forkant av et toppmøte i Den arabiske ligaen i Casablanca, ba Kong Hassan II israelske Mossad om å installere skjulte mikrofoner i de arabiske ledernes hotellrom.

Det marokkanske kongehuset har også en lang tradisjon i å bruke lokale, jødiske rådgivere. En rekke ikke-demokratiske regimer i Midtøsten bruker gjerne minoriteter som nære rådgivere ettersom rådgiverne selv aldri vil kunne utfordre regimene, slik Iraks president Saddam Hussein for eksempel brukte den kristne Tarek Aziz.

Men hvis Israel nå ikke lenger i like stor grad vil kunne brukes som syndebukk av autoritære regimer, vil det kunne føre til en slags demokratisering i regionen? Basert på det en har sett hittil, er det ingen forbindelse mellom fred med Israel og demokratisering i regionen.

Israel inngikk fredsavtaler med Egypt i 1979 og Jordan i 1994, og begge landene fortsatte sin undertrykkende praksis. I de senere årene har en i tillegg sett et nytt og urovekkende fenomen: Flere israelske høyteknologiske selskap har blitt ledende innen avlyttingsteknologi, og noe av det som tiltrekker arabiske regimer til Israel er også et ønske om å få tilgang til slik teknologi – for nettopp å stramme grepet om egen opposisjon hjemme.

Slik sett kan kanskje fredsavtalene føre til økt splittelse mellom regimer og folk i en rekke land. Men ikke nødvendigvis. I 1981 ble riktignok Egypts president Anwar Sadat drept av en islamist i protest mot fredsavtalen. Men 30 år senere, i 2011, da millioner av egyptere strømmet ut i gatene for å protestere mot regimet som del av Den arabiske våren, var ikke Israel engang på agendaen.

«Gata» svekket

Og nå, sier professor Uzgel, er «gaten» enda mer svekket etter at den arabiske våren mislykkes – samtidig som at palestinerne ikke lenger i like stor grad utgjør det samlende elementet i regionen.

– Kanskje vil enkelte folk bli opprørte av avtalene med Israel. Men etter at den arabiske våren kollapset, er ikke den arabiske gaten lenger noen faktor som påvirker politikken. Og palestinerne er splittet og svake, sier han.

I virkeligheten var aldri palestinernes kamp så viktig for arabiske ledere som årtier med krigersk retorikk kunne gi inntrykk av. Ikke engang i 1948, etter at Israel erklærte sin stat og arabiske stater gikk til angrep, var deres mål å opprette en palestinsk stat. I stedet skulle nabolandene dele krigsbyttet seg imellom, og fra 1948 til 1967, da Jordan okkuperte Vestbredden og Egypt Gaza, så man ingen vilje til å etablere en palestinsk stat der.

Den palestinske intifadaen

Det som derimot i disse dager kollapser, er en mangeårig strategi som har dominert Midtøsten i fire tiår, og som sier at arabiske stater ikke må normalisere forholdet til Israel før en palestinsk stat blir opprettet. Men denne strategien ga palestinerne en slags vetorett over andre arabiske land. Og førti år senere er stadig færre arabiske ledere villige til å vente.

Fred og demokrati går da ikke nødvendigvis sammen. En kan ha fred uten demokrati, som i disse tilfellene, og en kan for eksempel ha demokrati, men ikke fred. Men nettopp denne mangeårige uteblivelsen av demokrati har skapt en slags forvrenging selv av virkeligheten, der palestinerne til tider blir støttet retorisk av arabiske ledere, men oftest heller brukt av dem. Og det var akkurat derfor den palestinske intifadaen begynte i 1987 – ikke kun som et opprør mot den israelske okkupasjonen, men også fordi palestinere skjønte at det ikke var noe poeng i å vente på at den arabiske verdenen skulle redde dem.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen