Drap, demokrati og politisk krise i Irak

RAMALLAH (Dagsavisen): Lodia Remon, Fahd al-Zubaidi og Abbas Subhi, tre irakiske politiske aktivister, var på vei til en sørgeseremoni for deres drepte venn Tahseen Oussama da de selv plutselig ble angrepet. Minst to væpnede menn skjøt mot dem. Remon ble truffet i foten, Subhi i brystet.

– Jeg overlevde ved et mirakel, men jeg er fremdeles i sjokk, sa Remon om angrepet tidligere i måneden, til Al Jazeera. Og to dager senere ble Reham Yacoub, en annen aktivist, skutt og drept i sin bil.

Les også: Midtøsten splittet i synet på Trump (Dagsavisen+)

Mistet motet

– For første gang i mitt liv har jeg mistet troen på mine egne drømmer. Frykten har tatt over, og jeg har mistet motet, forteller hun.

Remon er ikke alene. Drapene har ført til at mange politiske aktivister, folk som drømmer om et mer demokratisk Irak, har gått under jorden.

Drapene har rystet hele Irak. Før koronaviruset spredte seg, så en demokrati-demonstrasjoner over store deler av landet, inkludert i hovedstaden Bagdad. Og de irakiske sikkerhetsstyrkene svarte med utstrakt bruk av vold, og opp til 800 mennesker ble drept. Attentat er likevel noe annet.

Jungel

– Irak er blitt en regelrett jungel, sier Mustafa Riadh, en universitetsstudent.

– Den sterke dominerer den svake. Folk er redde nå, forteller han, og også Mustafa er i ferd med å miste håpet.

Aktivistene som ble drept i Sør-Irak er knyttet til en grasrotbevegelse kalt Basras sivile ungdommer. De kjempet for et Irak mindre preget av etniske og religiøse splittelser, samt en regjering som kan opprettholde lov og orden. Mange i Basra tror det er militser tilknyttet nabolandet Iran som står bak drapene. Attentatene ser ut til å ha ett konkret mål: Å hindre disse pro-demokratiske gruppene fra å kunne bli en politisk maktfaktor ved valget til neste år.

– Våre venner blir drept av dem som støtter Iran. Statsminister Mustafa al-Kadhimi har lovet reformer og å finne drapsmennene. Men jeg antar at han ikke vil greie det fordi militsene i Basra er sterkere enn regjeringen, og mange politikere står på militsenes side, sier Hazhar Said Wahhab, som selv driver en bevegelse som forsøker å fremme demokratiet, til Dagsavisen.

Hindrer framvekst av demokrati

Attentatene rører også ved et annet spørsmål. Siden Saddam Husseins fall i 2003, har demokrati blitt forsøkt innført i landet, men med lite hell. Mange årsaksforklaringer er blitt fremmet, som for eksempel at nabolandene har søkt å hindre framveksten av et demokrati, at landet er for splittet eller selv at landets kultur ikke kan forenes med demokrati. Men her, med attentatene i Basra, ser man tydelig det som kan være en hovedgrunn: For når voldsgrupper dreper motstandere blir det vanskelig å kjempe for demokrati. Det er nok å drepe et knippe aktivister for å sende deres budskap til hele landet. Irak er for øvrig ikke det eneste landet i Midtøsten som sliter med slike voldsgrupper.

Ifølge Khawla Khanekah, som underviser ved universitetet i Irbil i Nord-Irak, trenger man ikke å ty til fremmede forklaringselement som «kultur» for å forklare situasjonen i Irak.

– En måte å forstå dette på er å huske at mafialignende figurer sitter både i regjeringen og i parlamentet. Enorme pengesummer står på spill. Og med et fungerende demokrati vil de ikke kunne komme seg unna med slike forbrytelser, sier hun til oss.

Og det er heller ikke bare i sør at ytringsfriheten har dårlige kår. I nordlige Irak, der kurdere har et mer velfungerende selvstyre, har ikke myndighetene stor toleranse for kritikk. Aktivisten Sairan Naksheen ble i forrige uke arrestert – sammen med sine to små døtre – fordi hun hadde kritisert den lokale regjeringen.

Ikke tilfeldig

Ifølge Sangar Musheer, en ekspert på Irak fra universitetet i Nottingham, er det likevel ikke en tilfeldighet at protestene i Irak startet nettopp i Basra.

– En må ikke glemme at Basra er og har vært et senter for sjiamuslimsk intellektuell aktivisme. Det var også her at kommunistpartiet sto sterkt fra seksti- til åttitallet, sier han til Dagsavisen.

Musheer, i motsetning til mange andre, er også mer optimistisk.

– Jeg er ikke lenger sikker på at militsene vil kunne lykkes i å undertrykke folk. Motstanden og sinnet mot de antidemokratiske sjiamuslimske militsene er nemlig skyhøy også blant sjiamuslimer. Og etter at Den islamske staten forsvant som en nødvendig ytre fiende, har ikke militsene noen markant støtte til å fortsette å operere, sier han.