Katastrofen rammet et land nær kollaps

Gjennom hele natten gravde folk i de ødelagte bygningene i sentrum av Beirut på jakt etter sine kjære. Onsdag morgen var minst 1.400 mennesker savnet i Beirutoshima, som mange nå kaller hovedstaden. Minst 200.000 er hjemløse, ifølge Beiruts guvernør.

– Det føltes som et jordskjelv, forteller Adam Chamseddine, en libanesisk journalist, til Dagsavisen.

– Da jeg løp mot stedet, så jeg scener som ikke kan beskrives. Jeg så mennesker dekket av blod komme ut av bygninger, og da jeg nærmet meg havneområdet, var det klart at jeg hadde nådd fram til Beiruts gravlund. Døde lå overalt, sa han. Over 100 mennesker var bekreftet omkommet i går morges, mens over 4000 andre var såret.

Les også: – 30-40 år med systematisk korrupsjon har bragt oss dit vi er i dag

Desperat behov

Mange helt vanlige mennesker forsøker nå å hjelpe. På sosiale medier tilbyr fremmede overnatting og sengeplass til hjemløse. Det enorme oppryddingsarbeidet har begynt.

Men i de siste årene har tilstanden i Beirut vært så dårlig fungerende at ikke engang søppel ble fjernet fra gatene, så de færreste har tro på at regjeringen vil kunne ta seg av en katastrofe av et slikt omfang. Ruiner, glasskår og sementstøv ligger overalt, og mange hardbarkede libanesere, som har vært gjennom flere kriger, beskriver plutselig dette som det verste de har opplevd.

(Saken fortsetter under bildet)

Bildet viser området som er rammet. Foto: NTB scanpix

Det er nå de store problemene kan komme: Sju millioner mennesker trenger mat, og med en ødelagt havn vil det bli ytterst vanskelig å få fraktet de nødvendige mengdene til landet. Å frakte mat landeveien er praktisk talt en umulighet, siden Libanon er omringet av krigsmarken Syria i nord og øst og fiendelandet Israel i sør.

Walid Marrouch, en libanesisk økonom, appellerer til verdenssamfunnet om umiddelbart å etablere en luftbro og sende mat til landet.

– Vi har et desperat behov for mat som vil måtte flys inn. Havnen i byen Tripoli er for liten, sier professor Marrouch til Dagsavisen.

Les også: Libanon før eksplosjonen: – Folk leter i søpla etter mat

Ikke bare en ulykke?

Ennå er det for tidlig å si noe endelig om årsaken til eksplosjonen. Men sikkert er det at dette ikke «bare» var en ulykke. I beste fall var det et resultat av Libanons store problem – en korrupt og ikke-fungerende regjering som ikke engang greier å regulere behandlingen av farlige stoffer. I verste fall var det en menneskeskapt eksplosjon.

Regjeringen har lovet å etterforske eksplosjonen og straffe de skyldige. En regjeringskilde sier katastrofen var et resultat av at 2.750 tonn ammoniumnitrat var blitt lagret i havnen. Fjernsynskanalen al Arabiya, som er kritisk til Iran, hevder at eksplosjonen fant sted i et av våpenlagrene til den iransk-støttede Hizballah-geriljaen. USAs president Donald Trump sa det var en bombe utløste eksplosjonen.

Israel benektet enhver involvering, og tilbød i stedet hjelp til nabolandet. I Israel knyttes nå eksplosjonen til Hizballah, og israelske journalister fortalte i går at Hizballah-aktivister i tre forskjellige tilfeller – i 2012 i Bangkok, i 2015 i Limassol og så samme året i London – hadde med seg ammoniumnitrat klart til bruk i sprengstoff.

Misnøye

Få libanesere ser imidlertid ut til å tro at noen virkelig etterforskning vil kunne finne sted og at noe annet enn lavtstående lokale arbeidere vil bli funnet skyldige og holdt ansvarlig for den største katastrofen i Beirut på årtier.

–  Hvis dette skjedde et annet sted der institusjoner i det minste har et minimum av autonomi, er det klart at en slik etterforskning ville ha en verdi, skrev Ghassan Hage, en kjent libanesisk antropolog, på Facebook, og la til:

– Men en slik etterforskning i Libanon vil bli som andre tidligere etterforskninger – den vil bare skape rom for endeløs og meningsløs politisk krangling, skrev professor Hage.

Misnøyen med den politiske klassen var allerede til å ta og føle på lenge før tirsdagens nesten atombombeliknende eksplosjon. I måneder hadde titusener, spesielt unge, demonstrert i gatene mot korrupsjonen og krevde et nytt politisk system. Den iransk-støttede Hizballah-geriljaen, som sitter i regjeringen og også er landets de facto leder, svarte med å sende bøller ut i gatene for å banke opp folk.

Til tross for misnøyen er det uansett for tidlig å si om noe vil bli forandret, selv om det er vanskelig å forestille seg at det som vil komme etter at alt støvet har lagt seg, er det man har i dag. Noe har likevel allerede forandret seg. Da eksplosjonen fant sted falt jo mistanken først på sjia-muslimske Hizballah – at det var et av deres våpenlagre som eksploderte, og det at pekefingrene først ble rettet mot dem, sier noe om gruppens ikke lenger så populære rolle i Libanon. Gruppen vil måtte være langt mer forsiktig i månedene som kommer.

I klemme        

Pålitelige meningsmålinger finnes ikke, men flertallet av libaneserne er trolig i mot Hizballahs kvelertak på landet. Gruppen støttes først og fremst av sjiamuslimer, men selvfølgelig ikke alle, som utgjør i underkant av 40 prosent av befolkningen. Støtten blant sunnimuslimer og kristne er liten, spesielt siden Hizballahs krigføring i nabolandet Syria har vært særdeles upopulær hjemme.

Hizballah er en stat i staten, og har egne fengsler i Beirut og militærbaser spredt rundt om kring i landet. Samtidig er gruppen også del av regjeringen i Libanon, og har vetorett i alle viktige beslutninger.

Så slik kan eksplosjonen i Beirut bli et symbol på hva som skjer når en stat styres av en regjering som ikke fungerer. Selv om mange håper at ting etter dette ikke kan fortsette som før, ser det ikke lyst ut. Før eksplosjonen lå Libanon i forhandlinger med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et nødvendig lån på 10 milliarder dollar. IMF krevde politiske reformer, men dette var noe den politiske klassen ikke engang forsøkte å enes om. Selv om folks minner fra borgerkrigen er ferske, er det likevel få muslimer som bor i Øst-Beirut og få kristne i hovedstadens vestlige deler. Den gjensidige mistenksomheten hersker fremdeles.

Les også kommentar: Kappløpet om å dominere det nye Midtøsten